Det er mange som sliter psykisk. Nyere forskning viser at psykiske helseplager forekommer hyppigere blant personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn. Allikevel mottar de samlet sett en mindre andel av helsetjenester for psykisk helse enn den øvrige befolkninga.

Det betyr at det er mange med flyktning- og innvandrerbakgrunn som ikke får hjelpen de trenger.

Vi har intervjuet femten unge voksne med bakgrunn fra Vietnam, Sri Lanka, Somalia, Pakistan og Litauen. Da så vi særlig to barrierer for å kunne be om psykisk helsehjelp.

Forstått som et tegn på svakhet

Det ene er at det å be om psykisk helsehjelp ble forstått som tegn på svakhet. De kunne bli oppfattet som svake i troen, som svake ledd i samfunnsmaskineriet eller som svake i «ikke-normal».

For noen er det å be om psykisk helsehjelp utenfor familien sett på som tabu. I noen tros-samfunn blir det å være psykisk plaget eller syk sett på som at personen har et dårlig forhold til gud, til sine relasjoner eller til ånder. Da ser de ikke på psykisk helsehjelp som egnet hjelp for de som sliter.

Studien vår viste at det er store generasjonsforskjeller. De unge jeg intervjuet fortalte om en del normer og verdier i storfamilien som de har vokst opp med, men som de selv som unge voksne hadde et mer nyansert og sammensatt forhold til.

Mer kunnskap om psykisk helse fra skole og opplæring samt kjennskap til samtidas ulike former for samtaleterapier, har bidratt til at de unge voksne i min studie var langt mer åpne for å oppsøke psykisk helsehjelp enn det de uttrykte at foreldregenerasjonen var.

Ble ekskludert i møte med helsepersonell

Den andre barrieren handlet om erfaringer med å bli ekskludert i møte med helsepersonell. Dette handlet ikke om eksplisitte hatefulle eller rasistiske diskrimineringserfaringer. Snarere handlet dette om uintenderte former for rasisme. Det vil si måter å bli ekskludert på som helsepersonellet kanskje ikke engang selv forsto var ekskluderende.

Da en av de muslimske kvinnene i vår studie med somalisk bakgrunn fikk behandling av et psykiatrisk traume-team og fortalte om sine traumatiske hendelser, og fikk spørsmålet: Er det vanlig der du kommer fra?, er dette eksempel på ekskludering som er en form for rasisme. Det er lite sannsynlig at helsepersonellet mente noe vondt, men kvinnen følte seg likefullt redusert til en gruppekategori der traumatiske hendelser gås ut fra å være vanlig.

Ikke «vondt ment»

For svært mange er det vanskelig å identifisere rasisme. Dette dreier seg om det historiske som antropolog Marianne Gullestad har jobbet mye med: det handler om at nordmenn har et ‘nedarvet’ selvbilde i Norge som et godt og uskyldig land som hjelper andre. Folk flest tenker ikke at nordmenn har vært en del av kolonial kultur. Det stemmer ikke. Men for å opprettholde ideen om vår uskyld må vi se bort fra at nordmenn historisk deltok som handelsfolk og misjonærer, sjøfolk og forretningsfolk.

Fordi nordmenn flest ser på seg selv som uskyldige, er det mange som argumenterer for at slike ekskluderinger ikke er «vondt ment». Det at noe ikke er vondt ment er for mange et tilstrekkelig argument for å ikke se og dermed heller ikke anerkjenne at effekten av ekskluderingen kan være vond – og at ekskluderingen kan være rasisme.

Må redusere seg selv til å være kun én kategori

Det er heller ikke alltid lett å identifisere og anerkjenne at du har blitt utsatt for rasisme.

Det kan være mange grunner til dette. Én er at en selv har vokst opp med og har internalisert det samme norske selvbilde på seg selv som den øvrige befolkninga.

En annen sak er at for å anerkjenne at en utsettes for rasisme, så må en selv samtidig se seg selv inn i de gruppekategoriene en blir satt inn i – og på den måten redusere seg selv til å være kun én kategori, for eksempel, som en av deltakerne opplevde, «en kinamann».

Når vi trenger hjelp er vi ekstra sårbare, og om vi blir tvunget til å se på oss selv med det samme blikket som ekskluderer oss – selv for et kort øyeblikk – kan det gjøre at det blir enda vanskeligere for oss å oppsøke den hjelpen vi trenger. Om det ekskluderende blikket i tillegg er systemisk og aldri stilles spørsmål ved vil det kunne forsterke at det er den hjelpesøkende som det er noe feil med.

Hvem har da skyld og ansvar?

Det at noe ikke er vondt ment, gjør at det blir svært vanskelig for deg å si at noe er rasisme. Og hvem har da skyld og ansvar? Hvis en person ansatt i helsevesenet sier noe rasistisk, men ikke mener noe vondt eller nedsettende med det, har hen da skylden for at du oppfatter utsagnet som rasistisk?

Mange mener at rasistiske ytringer bare kan komme fra de som regner seg som rasister. Og det er det ikke mange som gjør i Norge, selv om forskning viser at rasisme forekommer på de fleste områder i Norge. Men dette gjør det vanskelig for de som opplever rasisme å si fra.

For at alle skal få likeverdige helsetjenester må vi systematisk undersøke hvordan rasisme – inkludert den uintenderte, stadig veves inn i institusjoner og i praksiser, og hvordan rasisme kan identifiseres, italesettes og dermed motarbeides.

Les også:

Psykisk helse:
– Nei, vi må ikke snakke om det

Les også:

Psykisk helse:
Jo, vi må snakke om det, men vi må endre på hvordan