I samarbeid med moren min har jeg i år gitt ut boka Min psykotiske mamma. Den forteller historien om hennes psykoselidelse, og hvordan den har preget henne, meg og forholdet mellom oss.

Første gang hun ble lagt inn med psykose var jeg 15 år, og fem år senere begynte jeg å studere til å bli psykolog. At mitt studievalg har preget bokas tilblivelse og perspektiver er det liten tvil om. Og fordi spørsmålene boka tar opp, fortsatt opptar meg som fagperson, har jeg også i tiden etter utgivelsen tenkt mye på hva vi sier med boka og hva jeg eventuelt ville tenkt og skrevet annerledes om i dag.

Selv vanskelige erfaringer kan bli bedre å leve med

At bokas ideer utvikler seg også etter utgivelsen, har gjenklang i bokas utgangspunkt i narrativ psykologi: Historiene vi forteller om oss selv og livene våre er i kontinuerlig endring, derfor er det også mulig å omskrive historiene slik at selv vanskelige erfaringer blir innlemmet i livshistorien på måter som er bedre å leve med. Dette handler ikke om å endre på faktiske hendelser, snarere om å endre på hvordan vi forstår hendelsene.

For meg handlet den narrative tilnærmingen om å forstå moren min og vår relasjon på måter som ga rom for at hun kunne få være både omsorgsgivende og omsorgstrengende, og fortsatt være moren min.

Boka forsøker å vise hvordan dette er en pågående prosess, og ikke noe som opphører å være et behov bare fordi moren min og jeg har hatt viktige og vanskelige samtaler sammen:

«Ved et par anledninger har jeg tenkt at det er like greit å droppe ferdigstillingen av boka fordi vi gjennom prosessen har oppnådd at vi i større grad snakker sammen om de tingene i livet som er nært, sårbart eller vanskelig. Samtidig har denne nye kontakten vært skjør, den kan gradvis glippe for oss igjen, og derfor har den mer langsomme skriveprosessen hjulpet meg og oss med å bli påminnet at endring tar tid, at gjennombruddet bare er det første steget mot nye måter å være på. Ved å bruke tid har jeg i tillegg klart å huske mer fra psykosene dine – minner fra hvordan jeg håndterte din psykiske sykdom, og etter hvert hvordan jeg med vekslende hell håndterte meg selv (s. 114).»

Boka lever med andre ord videre i forholdet mellom mamma og meg, og vi har hatt flere krevende og gode samtaler i forbindelse med boklansering og arrangementer.

Fikk ikke oppfølging som 15-åring

Som antydet innledningsvis, lever boka dessuten videre i meg som fagperson. Et av punktene hvor boka lever videre, er knyttet til det jeg skriver om at jeg ikke fikk noen oppfølging fra helsevesenet da moren min ble lagt inn første gang. Det var i 2005, og jeg var som sagt 15 år. Heldigvis er rutinene for dette annerledes i dag, og både mindreårige og voksne pårørende er i større grad et tema helsevesenet er opptatt av.

Det jeg tenker annerledes om nå, etter boka, handler altså ikke om at jeg ikke tror det ville vært bra for meg å få en mer forpliktende oppfølging som 15-åring. Jeg tror fortsatt det kunne vært fint. Det jeg derimot tenker annerledes om, er troen på individuelle samtaler i familier som har fått seg en trøkk.

Om jeg hadde fått min egen person å snakke med, ved siden av at mamma hadde sine behandlere, ville det sikkert hjulpet oss et stykke på vei, men ville det egentlig hjulpet på dynamikken mellom oss? Ville separate samtaler fått oss til å snakke sammen om det vonde og usagte, eller ville de gjort at vi forsøkte å løse flokene hver for oss?

Å ta ansvar for sykdom som ikke er ens egen feil

Gjennom samtalene moren min og jeg hadde som grunnlag for Min psykotiske mamma, ble det tydelig for meg at noe av det jeg trengte fra henne, var at hun tok ansvar for hvordan hennes sykdom preget meg.

Jeg stilte meg veldig ambivalent til det behovet, fordi det stod helt klart for meg at det ikke var hennes feil at hun hadde blitt syk. Tvert imot handler deler av boka om å forstå hvordan hennes erfaringer gjorde henne sårbar for å utvikle psykose.

Likevel hadde jeg altså dette behovet for at hun skulle ta ansvar, si unnskyld eller på andre måter anerkjenne hvordan hennes sykdom preget meg og samspillet mellom oss.

«Du kunne gitt en oppriktig unnskyldning, men du nølte»

I den siste av samtalene til boka, kom vi inn på dette spørsmålet. For å vise at prosessen har vært knotete, er deler av nettopp denne samtalen gjengitt i boka:

Erik: Nei, men at det lysnet litt med det du sa, og at jeg forstår det. Så synes jeg på ett vis det er litt barnslig å ikke bare kunne si unnskyld. Men det hjelper jo ikke å argumentere det frem. Men det føles som om det kanskje var nok, det du sa om at du ikke tenkte på oss i psykosene. At det kanskje er et kompromiss. For da tar du ansvar, men sier at det er vanskelig å si unnskyld fordi det var såpass viktig for deg, gjennom det du har endt opp med å få ut av det av viktige erkjennelser. Men samtidig også tar ansvar for at du ikke tenkte på oss.

Anne: Mm.

Erik: Det er kanskje nok, egentlig.

Anne: Jeg tror ikke det hjelper noe at jeg nå liksom skal komme ordentlig sånn og si unnskyld.

Erik: Nei.

Anne: Fordi at jeg tror ikke det vil gjøre noen forskjell for deg. Jeg kan selvfølgelig gjerne si unnskyld, men det er nettopp det at …

Erik: Nei, du hadde et lite vindu der, hvor du kunne gitt en oppriktig unnskyldning, men du nølte og begynte å forklare enda en gang …

Anne: Og da var det vinduet stengt, og jeg merket det ikke da, men jeg hører det sikkert på opptaket (s. 109).

Hjelp til å snakke sammen

Det var veldig viktig for moren min og meg at vi omsider fikk begynt å nøste opp i denne floken av ansvar, unnskyldninger og viktige erkjennelser. Og etter hvert som boka har fått leve videre, har jeg tenkt at nettopp slike samtaler er noe vi gjerne skulle fått starthjelp til. Et individuelt tilbud til meg hadde vært vel og bra, men jeg tror hjelp til å snakke sammen hadde vært det aller beste.

En slik tilnærming, der man i større grad ser på familien som et sammenhengende system, er en etablert tilnærming til psykisk sykdom, som er godt innarbeidet i store deler av psykisk helsevern.

Jeg mistenker likevel at denne tilnærmingen svekkes i møte med alvorlig psykisk sykdom, slik som psykoselidelser. Psykosens uttrykk er ofte heftige, i form av symptomer som hallusinasjoner og vrangforestillinger, det er derfor veldig forståelig at oppmerksomheten i stor grad rettes mot personen med lidelsen.

Dette kunne en behandler sagt

I tillegg er det forståelig at behandlere ikke ønsker å tematisere barnas behov, som i mitt tilfelle var knyttet til ansvar, i frykt for at dette skal påvirke samarbeidet med den syke. I dette samarbeidet er det helt naturlig at behandleren primært ønsker å forstå hvorfor personen har blitt syk og hvordan vedkommende kan bli frisk, fremfor å være opptatt av ansvar og å si unnskyld.

Gjennom bokprosessen har jeg etter hvert likevel tenkt at en behandler kanskje kunne sagt for eksempel dette til moren min, da hun var ute av psykosen:

«Det er ikke din skyld at du ble syk, men for barna dine kan det oppleves som at du ikke var opptatt av dem, derfor er det viktig at du snakker med dem. Kanskje kan du si unnskyld til barna dine for at de måtte oppleve dette, samtidig som vi to vet at det ikke er din feil at du ble syk?»

LES OGSÅ:

Effektive tiltak mot psykiske lidelser, mobbing og kriminalitet blir ikke tatt i bruk

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap