Vi har en stor utfordring i dagens tjenestetilbud. Behandlingsmetoder og tiltak som gjennom forskning har vist seg å være effektive, når i liten grad ut til praksisfeltet. Hva som tilbys er ofte tilfeldig eller utdatert.

Det finnes mange eksempler på dette. I 2020 pekte en rapport fra Folkehelseinstituttet på effektive tiltak for å forhindre at barn og unge kommer inn i eller fortsetter med kriminalitet. Men mangelen på opplæring, god ledelse og samordning mellom tjenestene gjør at tiltakene ikke er godt nok tilgjengelige for de unge som trenger hjelp.

På tross av 40 års forskning og utvikling innen tiltak mot mobbing i skolen er det få skoler som benytter tiltak som har dokumentert effekt.

Nylig rettet Riksrevisjonen kritikk mot psykisk helsetjeneste for ikke å undersøke om behandlingen pasientene mottar virker, ifølge Dagens medisin. Det kan altså være tilfeldig om de som hjelper deg har lært seg de beste metodene, eller om du får et tilbud om hjelp som ikke har effekt, eller i verste fall kan være skadelig.

Det er imidlertid fullt mulig å jobbe for at tjenestene skal ha høy kvalitet.

Hvordan få ting ut i praksis?

Implementering handler om at effektive tiltak og behandlingsmetoder tas i bruk i praksis.

Å forske på implementering handler om å finne ut av hvordan vi best kan lykkes med dette. Hvor mye opplæring og støtte er for eksempel nødvendig? Hvorfor lykkes noen og andre ikke med implementeringsinnsatsen? Hva kan ledere konkret gjøre for å tilrettelegge?

Hvis vi implementerer nye tiltak på en god måte, er sannsynligheten større for at de når ut til de som trenger dem. Problemet er at dette i liten grad gjøres, og vi ender opp med å kaste bort enorme ressurser på å implementere tiltak som er glemt i neste sekund.

Så hva hindrer oss i å implementere tiltak på en effektiv måte? Jo, det er særlig tre ting:

For lite ressurser

For det første settes det av for lite ressurser når konkrete tiltak skal implementeres. Et godt eksempel er innføringen av pakkeforløp i psykisk helsetjeneste i 2019. Alle landets sykehus ble pålagt av helsemyndighetene å innføre standardiserte pasientforløp. Hensikten var, ifølge regjeringen.no, blant annet å tilby likeverdige tjenester til pasienter uavhengig av bosted. Implementeringen skulle imidlertid skje uten at tjenestene fikk en eneste krone ekstra.

Dette gjorde at flere ble negative til selve pakkeforløpene, ifølge rapport omtalt i Dagens medisin, men uten å stille kritiske spørsmål til hvordan de ble implementert. Å vurdere tiltaket uten å vurdere hvordan det implementeres øker sannsynligheten for at man forkaster gode tiltak på feil grunnlag.

God implementering krever tid og ressurser. Men å sette av ressursene burde ikke være vanskelig når alternativet er å kaste penger ut av vinduet på en ressursfattig implementering som gir få resultater og som hindrer ny forskning i å komme deg som samfunnsborger til gode.

Lite forskning på implementering

For det andre vet vi for lite om hvordan vi best kan implementere nye tiltak og behandlingsmetoder.

Implementering som forskningsfelt har fått godt fotfeste de siste 20 årene, spesielt innen skole og helse. Men Norge henger bak i utviklingen.

For å øke kompetansen og bevissthet på dette feltet trenger vi at flere forskningsprosjekter på implementering finansieres. Som landets største forskningsfinansiør har Norges forskningsråd stor innflytelse på hvilke forskningstemaer som mottar økonomisk støtte. Selv om enkelte av Forskningsrådets programmer etterspør forskning på implementering, gjerne i kombinasjon med forskning på tiltak, mangler vi imidlertid programmer dedikert til implementeringsforskning.

Vi trenger forskning hvor implementeringsspørsmål har hovedfokus, hvor design og metoder optimaliseres for å undersøke disse spørsmålene.

Lite utdanning innen implementeringsfeltet

For det tredje er det få undervisningssteder som tilbyr utdanning og kurs i implementering. Med unntak av noen få studiesteder er tilbudene få og fragmenterte.

Til tross for potensialet implementeringskunnskap har til å bedre helse- og velferdstjenestene, er det få som utdannes innen implementering. Kunnskapen forblir derfor stort sett innenfor enkelte miljøer og forskningsgrupper.

Veien for lang ut til brukerne

Resultatet av manglende implementering er at nyutviklede og effektive tiltak og behandlingsmetoder bruker altfor lang tid på å nå ut til deg som bruker.

Hvis du i framtiden skal føle deg tryggere på at behandleren din benytter de mest effektive metodene, eller at skolene forebygger mobbing basert på effektive tiltak, må vi ta grep.

Gjennom økt forskning og undervisning må vi fremskaffe og spre kunnskap om hva som kreves for å implementere nye tiltak. Vi må lære mer om hvordan tiltak kan bli enklere å implementere. Tjenesteapparatet må også være villig til å sette av de ressursene som kreves for å implementere forskningsstøttede metoder og tiltak på best måte.

Uten mer kunnskap og et styrket fokus på implementering kan du som pasient eller bruker dessverre ikke være sikker på at skole-, helse- og velferdstjenestene tilbyr deg de nyeste, tryggeste og mest virksomme tiltakene.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap