Den 14. oktober 1976 var den konservative britiske politikeren Lord Hailsham invitert til å holde den prestisjetunge Richard Dimbleby-forlesningen på BBC radio. 

Hailsham benyttet anledningen til å reflektere over det han anså å være en svært bekymringsfull utvikling i britisk politikk generelt, og for det britiske politiske systemet spesielt. 

Ifølge Hailsham hadde det politiske systemet i Storbritannia utviklet seg til å bli an elective dictatorship, et valgt diktatur. Det sentrale poenget i foredraget hans var at en britisk statsminister med et klart flertall bak seg i underhuset i det britiske parlamentet nå hadde fått altfor stor makt, og praksis var å anse som en diktator i fem år til neste parlamentsvalg.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Konsentrert makt

Siden Storbritannia ikke har noen grunnlov som avgrenser og definerer makten til parlamentet, kan parlamentet i prinsippet vedta lover og politikk om hva som helst, med enkelt flertall. 

Lenge var det slik at begge kamre i parlamentet måtte gi sin tilslutning til lovforslag før de kunne bli vedtatt, og monarken måtte deretter signere lovforslaget før det ble gjeldende lov. Det ga en slags maktbalanse til systemet. 

Men, siden monarkens signatur for lengst var blitt en formalitet da Hailsham holdt foredraget sitt for BBC, og overhuset ikke lenger hadde myndighet til å stanse lover vedtatt av underhuset, var makten blitt konsentrert i det som opprinnelig hadde vært det minst viktige kammeret i parlamentet. 

Dette var ikke noe nytt på 1970-tallet. Det nye var at statens rolle i samfunnet var blitt mye større enn den hadde vært før, mente Hailsham, og at de to store partiene, de konservative og arbeiderpartiet Labour var langt bedre organisert og samkjørt enn tidligere. 

En statsminister med et klart flertall i ryggen i underhuset kunne dermed regne med å få gjennomført den politikken han eller hun ønsket uten å møte på noen særlig motstand. Det som med andre ord allerede en god stund hadde vært et valgt diktatur i teorien, resonnerte Hailsham, hadde nå blitt det i praksis. 

Valgt overhus

Situasjonen ble ytterligere forverret av det britiske valgsystemet med enkeltmannskretser, som gjorde det mulig for ett parti å få et stort flertall i underhuset selv om det ikke vant et flertall av stemmene i valget. Løsningen på dette problemet, hevdet Hailsham, var å innføre en britisk grunnlov og et nytt overhus valgt gjennom forholdstallsvalg. Et slikt valgt overhus kunne så fungere som en reell motvekt mot underhuset, og begrense statsministeren makt.

Som Tonje Sofie Ranvik viser i sin eminente masteroppgave fra 2020, The many lives of Hailsham’s famous phrase, the elective dictatorship, kom Hailsham senere til å modere sin reformiver og gå bort fra ønsket om å innføre en britisk grunnlov. Andre ble derimot inspirert av begrepet hans, og tok det i bruk. 

Både Margaret Thatcher og Tony Blair ble følgelig beskrevet som valgte diktatorer da de var på høyden av sin makt. Felles for Thatcher etter valget i 1983, og Blair i 1997 var at de nøt godt av en så stor majoritet i underhuset at de kunne tåle å gå på en backbench rebellion, det vil si at et betydelig antall av partiets mindre lojale representanter stemte mot regjeringen i enkelte saker, uten at regjeringen dermed stod i fare for å miste det flertallet den trengte for å gjennomføre sin politikk.

Ny æra?

De andre statsministerne Storbritannia har hatt siden 1976 har ikke vært i en like sterk posisjon som Thatcher og Blair, og ved parlamentsvalget i 2010 klarte ingen av de to partiene å få flertall. Selv om det også har skjedd før, var det mange som spådde at 2010-valget ville bli starten på en ny æra i britisk politikk. 

Det ble spekulert i om redusert oppslutning om de to store partiene, hvor ingen av dem lenger så ut til å klare å bryte den magiske 40 prosent-grensen som ble ansett som nødvendig for å sikre flertall gjennom systemet med enkeltmannskretser, innebar at valgsystemet ikke lenger ville gi de resultatene det hadde pleid å gjøre før. 

Kanskje var det slutt på flertallsregjeringer utgått fra ett parti, selv med enkeltmannskretser som valgsystem? Resultatet ble uansett en koalisjonsregjering av de konservative og liberaldemokratene, den første britiske koalisjonsregjeringen siden andre verdenskrig. 

I regjeringsforhandlingene med de konservative fikk liberaldemokratene gjennomslag for å avholde en folkeavstemning om valgsystemet, et politisk mål partiet hadde programfestet allerede på 1920-tallet. Avstemningen ble avholdt i 2011. Valgdeltakelsen var lav, men flertallet stemte for å beholde det eksisterende systemet.

Den påfølgende utviklingen skulle også vise at 2010-2015-parlamentet ble mer et unntak fra regelen enn det vannskillet mange hadde trodd. I tre av de fire parlamentsvalgene som har blitt avholdt siden 2010 har ett av de to store partiene fått rent flertall, og nå sist også et stort flertall på 63 prosent av representantene i underhuset, basert på en rekordlav andel av stemmene på bare 34 prosent. 

Det er selvfølgelig ikke sikkert at det vil fortsette slik, men enn så lenge er situasjonen at Storbritannia har en flertallregjering, utgått fra ett politisk parti og en statsminister med enorm makt. En makt som kanskje kan sies å ha blitt enda større nå som Storbritannia står utenfor EU. 

Starmer har nok av problemer

Hva kommer Keir Starmer til å bruke denne makten til? Han har utvilsomt nok av problemer å ta tak i, og kan ikke nyte godt av drahjelp fra en økonomisk oppgangstid slik Tony Blair kunne i 1997, men en ting synes klart: Konstitusjonelle reformer kommer neppe til å ha høy prioritet, og det er ikke sannsynlig at han vil gå inn for å endre valgsystemet. 

Labours partiprogram inneholder riktignok noen generelle formuleringer om å jobbe for et valgt overhus, men ingenting om å innføre en britisk grunnlov, slik de har vært inne på tidligere og valgsystemet er ikke nevnt. 

Lord Hailsham døde i 2001, og vi kan bare gjette oss til hva han ville ha ment om årets valg, men det kan jo tenkes at han ville ha sett noen likhetstrekk mellom den situasjonen han beskrev i 1976, og britisk politikk per 2024.

Les også:

Labour vant valget, men opp­slutningen kan vise seg å være et politisk sandslott

Frankrike er i oppløsning