Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I en kronikk 19. juni stiller Franck Orban og Kjerstin Aukrust spørsmålet om president Macrons utskriving av nyvalg til Frankrikes nasjonalforsamling er «en genistrek eller [en] megatabbe». 

Et svar på spørsmålet gir de ikke. Det framgår heller ikke av artikkelen hva som eventuelt skulle være «genistreken» opp i alt kaoset som nå preger fransk politikk generelt og Emmanuel Macrons styre og stell spesielt.

Ved å oppløse nasjonalforsamlingen viste Macron nok en gang at han ikke er så opptatt av å følge etablerte spilleregler. I et håp om å gjøre det vanskelig for sine motstandere, satte han en altfor kort frist for avholdelse av valg, ved å bryte fristkravet i valgloven artikkel L157.

Dette lovbruddet har vært lite kommentert. Man regner nok med at kampen mot denne autokratiske presidenten med stor sympati i Grunnlovsrådet ikke kan vinnes i et oppgjør rundt en paragraf i valgloven.

Støttespillerne tar avstand

Det nye i situasjonen er at Macrons posisjon rakner selv internt i hans sentrumsallianse. En rekke støttespillere har mer eller mindre eksplisitt tatt avstand fra presidentens beslutninger og uttalelser. De har bedt ham om å «holde kjeft» i valgkampen, av frykt for at den lite troverdige presidenten ytterligere skal svekke sentrumskandidatenes muligheter til å bli (gjen)valgt.

Det mest interessante ved parlamentsvalget i Frankrike 30. juni og 8. juli er ikke Macrons «spill» mot de nye blokkene til høyre og venstre for det (i øyeblikket) fallerte sentrum. 

Det altoverskyggende spørsmålet er hvordan Frankrike – som nå befinner seg i en elendig økonomisk, sosial, demografisk og institusjonell befatning – skal kunne finne en vei ut av uføret.

Uansett usikker retning på politikken

Høyresiden med Nasjonal samling i spissen endrer stadig sitt program, i håp om å vinne nye velgergrupper. Det er vanskelig å vite hvilken politikk som de faktisk kommer til å føre. Det kan dermed også settes spørsmålstegn ved hvor gjennomtenkt denne politikken vil være.

Venstresiden klarte å samle seg i løpet av noen få dager, med en valgallianse fra ytterste venstre til de mest konservative sosialdemokratene. Men det virker lite sannsynlig at disse svært ulike partiene skal kunne enes om en politisk retning for å endre økonomi og institusjoner. 

Noen av partiene ønsker en ny samfunnsorden; andre vil i hovedsak ikke gjøre dyptgående endringer, de ønsker mest bare å stoppe Nasjonal samling fra å erobre makten.

Macrons sentrumsallianse har gjennom sin styring vist at den ikke har løsningene på veien ut av Frankrikes uføre. Stadig flere synes å innse at om Macron beholder makten, vil senere års utvikling holde fram, med forfall i offentlig sektor, økende ulikheter, autokratisk styring, overføring av makt til EU, massiv innvandring osv. 

Det er dog et berettiget håp om at de som etter hvert tar over ledelsen i sentrum, vil være mindre ekstreme i sin politikk enn Macron.

Et problem som enhver valgvinner vil stå overfor, er bindingene til EU og unionens maktutøvelse. Innenfor rammen av EU vil det bli svært krevende – og kanskje ikke mulig – å gjennomføre de økonomiske og samfunnsmessige endringer som er nødvendige, for å komme ut av det eksisterende uføret.

Varselslampene bør blinke i hele Europa

Mye minner om et samfunnssystem som nærmer seg stadiet der det kommer til veis ende. Samfunnets grunnleggende utfordringer kan ikke lenger løses innenfor systemet. Man tvinges til å skifte system, for å tilfredsstille befolkningens behov.

I Frankrike er ikke bare nasjonalforsamlingen oppløst, det er mye som synes å være i oppløsning. Enten valgets vinnere foretrekker å bli stående i gamle spor, eller de vil gå i retning av en mer bærekraftig samfunnsorden, kan Frankrikes befolkning ikke unngå store problemer og smertefulle omstillinger over mange år.

Varsellampene bør nå blinke, også utenfor Frankrike. Utviklingen i Frankrike må forventes å gi ringvirkninger til flere land i Europa, enten franskmennene oppløser det eksisterende samfunnssystem til fordel for et nytt, eller det rådende system videreføres, forvitrer og går i «selvoppløsning».

Les også:

Kan debatten om dødshjelp vekkes til live i Norge?

Vil Trump kunne dra med seg Frankrikes støtte til Ukraina?