– Å møte et helsevesen som på den ene side diagnostiserer et ikke levedyktig foster, og dermed oppfordrer til et valg, samtidig som det samme helsevesenet uttrykker og iscenesetter en legalt styrt ambivalens omkring valget, gir en tvetydig melding som det er unødvendig å påføre par i krise, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)
– Å møte et helsevesen som på den ene side diagnostiserer et ikke levedyktig foster, og dermed oppfordrer til et valg, samtidig som det samme helsevesenet uttrykker og iscenesetter en legalt styrt ambivalens omkring valget, gir en tvetydig melding som det er unødvendig å påføre par i krise, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix)

Skyld, skam og krenkelse i abortnemnda

KRONIKK: Gravide kvinner som får diagnostisert en alvorlig misdannelse ved screening-undersøkelsen etter 18 uker kommer overraskende og uønsket i situasjonen som abortsøkende. Møtet med nemnda er en hard påkjenning.

Published

Mitt utgangspunkt for å skrive om dette er mitt eget doktorgradsarbeid, som var en intervjuundersøkelse blant 22 kvinner som hadde erfaring med uventet diagnostisk informasjon etter rutinemessig ultralyd i uke 17-18.

Når de oppsøkte dette tilbudet var det med forventning om å dra derfra med et visuelt bilde av et normalt foster, istedenfor havnet de i en situasjon der det var liten tid til rådighet, og de måtte ta stilling til tunge eksistensielle verdivalg som for eksempel å velge om svangerskapet kan fullføres.

Etter grundige undersøkelser viste diagnosebildene defekter av dødelig karakter, det vil si at noen barn ikke ville leve over tid eller overleve fødselen, mens noen andre barn ville kunne leve i noen timer eller dager, eller leve med svært alvorlige tilstander.

Frykt og redsel

I tiden frem til endelig diagnose er bekreftet er kvinnene tilbake i hverdagen og skal møte forventningene fra omgivelsene. De beskriver en situasjon som er uutholdelig, fordi de frykter spørsmålene og er redde for å måtte forklare situasjonen. Alle i dette materialet har sterk skyldfølelse fordi de vurderer å avbryte svangerskapet hvis diagnosen på barnet er som de frykter.

«En utrolig tung uke. Helt grusomt. Jeg synes det var så dårlig gjort av meg å ta livet av den, og det synes jeg at jeg gjorde. Men jeg synes ikke på noen måte at det var uetisk det jeg gjorde, for den hadde faktisk ikke livets rett, men allikevel synes jeg at det jeg gjorde var helt grusomt».

«Absurd»

Kvinnenes møte med abortnemnda, når de etter overveielse har besluttet å avslutte svangerskapet i dialog med eksperter innen fosterdiagnostikk, er i hovedsak preget av skyld, skam og krenkelse.

De skal på bakgrunn av informasjon fra eksperter ta et informert valg. Når beslutningen om å avbryte svangerskapet etter en alvorlig diagnose er tatt må kvinnen selv begjære svangerskapet avbrutt for en nemnd på to sakkyndige.

«Det er absurd at man skal i nemnd, og det synes de selv også i denne situasjonen, men de var forpliktet etter norsk lov. Det var klart belastende å sitte å snakke da. Hele situasjonen var jo feil, at man skulle få innvilget abort, ordet abort hørte ikke hjemme i denne sammenhengen. Jeg følte jo ikke at jeg ville ha noen abort på en måte.»

Uten et reelt valg

Alle mine informanter karakteriserte møtet med abortnemnda som uventet, og var lite forberedt på at de selv måtte forsvare og begrunne avgjørelsen.

«Da vi hadde snakket lenge med ham og fortalt at vi ville avslutte, og hadde begrunnelsen siden vi hadde snakket sammen så mye – da sa han at det måtte gjennom en abortnemnd – og da trodde jeg verden skulle rase sammen. Tenkte: skal jeg til og med forsvare dette? Måtte søke, hvilke grenser er det, tar det aldri slutt».

Flere kvinner beskriver en situasjon hvor de må begrunne et standpunkt der de ikke opplever å ha et reelt valg.

«Jeg ble egentlig litt sjokket for jeg visste ikke hvordan det foregikk. Og når jeg skjønte at vi måtte gå i et møte og mer eller mindre rettferdiggjøre valget vårt enda engang så ble jeg nesten litt sinna.»

«Fosterets advokat»

De formelle krav i Lov om svangerskapsavbrudd fordrer en gjennomgang av premissene.

«… fikk forklart lovverket konkret: at det var forbudt ved lov å avbryte svangerskapet så sent. Og det var kun hvis det var fare for liv og helse hos mor, og hvis barnet ikke var levedyktig. Og om barnet var levedyktig, var et definisjonsspørsmål. Og der og da ble jeg litt tatt på senga av det, for det var andre signaler enn vi hadde fått».

Det kan tolkes dit hen at nemnda er mer opptatt av den legale situasjonen i dette, enn i det reelle dilemmaet og sorgen kvinnen representerte. Nemnda blir på en måte sett på som «fosterets advokat» – ikke kvinnens.

«Han hadde jo lest journalen og visste helt sikkert hva dette dreide seg om, men han satt seg helt utenforstående og spurte: hvordan er dette, hva fant de ut på sykehuset, hva tenker dere, hvilken fremtid er det for gutten?»

Hvordan den medisinske informasjonen kommuniseres mellom fagfolk, og disse fagfolkenes ståsted, kommer altså ikke tydelig frem for disse kvinnene.

Tvetydig melding

Debatten om rammene og konteksten rundt abort er en viktig forutsetning for å bevare kvinners rett til selvbestemmelse og skape best mulig vilkår både for å velge abort eller velge å la være. Moderne medisinsk teknologi har bidratt til å aktualisere denne problemstillingen.

Gravide kvinner som får diagnostisert en alvorlig misdannelse ved screening-undersøkelsen ved 18 uker kommer overraskende og uønsket i situasjonen som abortsøkende.

Informasjonen fra informantene mine tegnet et bilde av kvinner som er i en akutt krisepreget tilstand og prøver å mestre dette handlingsvalget under tidspress. Dette er vanskelige og personlige valg hvor det ikke finnes enkle svar, når fosteret i utgangspunktet har vært et ønsket barn.

Å møte et helsevesen som på den ene side diagnostiserer et ikke levedyktig foster, og dermed oppfordrer til et valg, samtidig som det samme helsevesenet uttrykker og iscenesetter en legalt styrt ambivalens omkring valget, gir en tvetydig melding som det er unødvendig å påføre par i krise.

Svangerskap og fødsel er en av de viktigste livshendelser for kvinner. Å miste et ventet og ønsket barn er av flere beskrevet som et av de mest stressede tap noen kan oppleve. Det er fremdeles lite forskning på tema og det taler for å være varsom med å påføre kvinner ytterligere belastninger i en allerede svært vanskelig situasjon.

Uverdig

Det siste politiske initiativet er at regjeringen ønsker å legge frem et forslag til endring av abortloven knyttet til fosterreduksjon, «fjerne åpningen for abort av en eller flere friske flerlinger før grensen for selvbestemt abort». Dette gjelder noen få kvinner hvert år, men det kan være det første steget på å redusere kvinners selvbestemmelse og integritet.

Kvinners reproduktive helse blir brukt som en brikke i et politisk maktspill, det er en uverdighet som norske kvinner ikke fortjener.

Les forskningen bak kronikken: