Lørdag 17. november møtte tusenvis av mennesker foran Stortinget i Oslo i en demonstrasjon mot å endre dagens abortlov. (Foto: Trond Reidar Teigen / NTB scanpix)

Abortlovens historie: Slik er vi gått fra halshogging til fri abort

Kampen om kvinners rett til selvbestemt abort startet i 1913. Vi ser fremdeles spor av den i 2018.

I 1687 ble kvinner som tok abort halshogd og hodene deres ble satt på stake. Det var ikke før på 1800-tallet at det skjedde en liberalisering. Da ble både dødsstraffen opphevet og abort ble tillatt dersom kvinners helse og liv var i fare. Ulovlige aborter ble regulert av straffeloven og ble straffet med inntil 3 år i fengsel.

Forrige helg var det demonstrasjoner mot å endre dagens abortlov i 33 byer i Norge. Mer enn 8000 personer møtte opp foran Stortinget i Oslo lørdag 17. november. Lignende demonstrasjoner fant sted i andre byer rundt om i landet.

Meldingen var klar: «Ikke rør abortloven!».

Kvinnekampen for lovlig abort

I 1913 startet kvinneforkjemper Katti Anker Møller kampen for lovlig abort i Norge. Hun skrev først en avisomtale om en kvinne som døde under en ulovlig abort, før hun to år senere holdt foredraget Moderskapets frigjørelse.

Hun mente at lovgivningen var et produkt av tidligere tider og at svangerskapsavbrytelse burde være en privatsak. Så lenge abort var ulovlig tvang dette kvinner til å søke usakkyndig hjelp eller greie seg på egenhånd, ofte med store konsekvenser. Hun argumentere også for at ulovlige aborter ble utført i et høyt antall til tross for straffebestemmelsene.

Forsker på abortlovens historie, Kari Tove Elvbakken, forteller at de fleste vestlige land hadde lover som både straffet de som tok aborter og de som utførte dem. Straffene har variert, men generelt ble de mildere over tid.

Fra 1920-tallet begynte arbeiderkvinner, radikalere og leger i Norge, Sverige og Danmark arbeidet for å liberalisere bestemmelsene som fantes i straffeloven. De ville at det skulle være lovlig å utføre abort i andre tilfeller enn hvor kvinnens liv var i fare.

Katti Anker Møller (1868-1945) blir regnet som den som startet kampen for lovlig abort i Norge. (Foto: Ukjent fotograf / Nasjonalbiblioteket / CC-BY 2.0)

– Det var stor strid om abortlovgivningen på 1930-tallet og mest strid om sosiale grunner, sier Elvbakken til forskning.no

Hun forteller videre at motstandere av å legalisere abort fryktet at kvinner ville bli mer lettsindige og bruke abort som prevensjon. I en Stortingsdebatt i 1939 ble hele nasjonens moral diskutert.

– På den tiden mente mange at prevensjon var en uting, om barn ble følgen av sex måtte det bæres frem. Arbeiderkvinnebevegelsen tok tidlig opp kampen for kvinners rett til fødselskontroll, med skille mellom reproduksjon og seksualitet, forteller Elvbakken.

Måtte få samtykke fra mannen

I 1964 fikk Norge en lov om svangerskapsavbrudd i visse tilfeller. Formålet var å innskrenke det høye antallet av ulovlige aborter. Abort ble da lovlig på medisinske, biologiske og humanitære kriterier. Hvis morens liv og helse var truet, ved fare for arvemessige skader hos fosteret, eller om graviditeten skyldtes voldtekt eller incest. Å inkludere sosiale kriterier ble avvist. Kvinnen måtte få en lege til å søke for seg, og var hun gift, måtte hun få samtykke fra mannen.

De fleste vestlige land har hatt lover som både straffet de som tok aborter og de som utførte dem, ifølge professor Kari Tove Elvbakken, (Foto: Universitetet i Bergen)

– Søknadene ble vurdert av en nemd som kunne innvilge abort. Nemndene ble raskt kritisert. De besto ofte av menn, og det viste seg at synet på abort var svært ulikt i forskjellige deler av landet. Det var blant annet vanskeligere å få tillatelse i distriktene enn i Oslo. Det var også lettere for kvinner i høyere sosiale lag å få innvilget en abortsøknad, sier Elvbakken.

Aldri mer strikkepinner

Fra 1969 hadde Arbeiderpartiet selvbestemt abort på sitt program. På begynnelsen av 1970-tallet begynte den nye kvinnebevegelsen kampen for selvbestemt abort.

Samtidig ble det etablert en folkeaksjon mot en liberalisering av abortloven. Abortmotstanderne klarte å få inn over 600.000 underskrifter .

– Dette var den største underskriftsaksjonen etter krigen, sier Elvbakken.

På tross av underskriftskampanjen kom det en ny abortlov i 1975. Den utvidet adgangen til abort.

8. mars 1978 marsjerer tusenvis av kvinner og menn over hele landet under paroler som «Aldri mere strikkepinner». Strikkepinnene var et symbol på ulovlige aborter. Parolene vekker sterke motreaksjoner.

Det var ikke flertall i Stortinget for et lovforslag om fri abort før i 1977, og i 1978 ble forslaget vedtatt med knappest mulig flertall, forteller Elvbakken. Kvinner hadde da rett til å ta abort innen svangerskapets 12. uke.

Abort var ikke bare tema på kvinnedagen 8. mars. Slik så det ut da arbeiderkvinnene de tok til gatene 1. mai 1978. Allerede for 40 år siden var «reservasjonsretten» en del av debatten. (Foto: Ukjent fotograf / Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek / CC BY-NC-ND)

40 år etter selvbestemt abort

40 år senere er abortloven fortsatt et omdiskutert tema. I 2014 foreslo regjeringen Solberg at fastleger skulle ha reservasjonsrett til å henvise kvinner til abort. I 2018 brukte Kjell Ingolf Ropstad, nestelder i KrF, muligheten for å endre abortloven som argument for å gå inn i et samarbeid med dagens regjering.

– I historisk politisk sammenheng er det fellestrekk med situasjonen i 1981. Man kan se at gammel konflikt i Høyre kommer opp igjen, forklarer Elvbakken.

Hun forteller at mange i Høyre var for fri abort også på 1970-tallet. Høyre hadde stemt mot de mykere abortlovene i 1960 og i 1975. Men på Høyres landsmøte i 1980 fikk representantene stå fritt til å stemme hva de ville.

Etter dette har det vært flertall for fri abort i Stortinget. Høyres valg bidro også til at KrF ikke ble med i Willoch-regjeringen i 1981, sier Elvbakken.

«Aldri mer strikkepinner» er en av de faste parolene når nordmenn tar til gaten for å forsvare abortloven. Bildet er fra en demonstrasjon i Oslo i 1986. (Foto: Mimsy Møller / Samfoto / NTB Scanpix)

Paragrafen KrF vil endre handlet opprinnelig om hvem som ikke burde få barn

I dag ønsker KrF å endre paragraf 2c i abortloven. I tillegg vil de gjøre det ulovlig med fosterreduksjon, som ofte kalles «tvillingabort».

– Paragraf 2c rører ved en veldig gammel diskusjon. Den handlet opprinnelig om hvilke kvinner som ikke burde få barn, forklarer Elvbakken.

Fra 1930-tallet var det oppmerksomhet om at dårlige arveegenskaper ville bli ført videre til barnet, ifølge professoren.

– Dette gjaldt både hvis kvinnen var fysisk eller psykisk utviklingshemmet eller for eksempel var alkoholiker. Politikerne den gangen fryktet at foreldrene ikke ville kunne ta seg av barnet og det ville bli en utgift for samfunnet, sier hun.

I 2016 konkluderte lovavdelingen i Justisdepartementet med at retten til selvbestemt abort inntil uke 12 i svangerskapet også gjelder for kvinner som er gravid med tvillinger, og som ønsker å fjerne ett eller flere friske fostre.

– Tallet på hvor mange fosterreduksjoner som blir utført er veldig lavt, men for dem som er veldig kritiske til abort kan det tenkes at alle små endringer som kan gi færre aborter vil være et fremskritt, legger Elvbakken til.

Aborttallene i Norge har i de siste årene vært historisk lave og fremdeles fallende. Nedgangen er høyest blant kvinner under 25 år.

Powered by Labrador CMS