I en reportasje på Forskning.no 8. januar diagnostiserte tre norske eksperter den amerikanske presidenten, Donald Trump, som narsissist. To av dem spesifiserte narsissismediagnosen som malign, altså ondartet. Diagnosen er antakelig treffende nok som sådan, men den leder ikke til presise prediksjoner, og den tar oppmerksomheten bort fra årsaker det kan gjøres noe med.

Prediksjon eller etterpåklokskap?

Som nevnt i reportasjen advarte en gruppe amerikanske fagfolk allerede i 2016 om at Trump var «mentalt uskikket til å være president», og de beskrev hans tendens til å «forvrenge virkeligheten» for å passe til hans «personlige myte om storhet» og angripe de som utfordrer ham med fakta, samt at denne tendensen sannsynligvis ville øke i en maktposisjon.

Grovt sett kan vi vel si at disse forutsigelsene viste seg å slå til. Det er likevel et problem at forutsigelser av denne typen ikke er nøyaktige nok til å bli tatt særlig alvorlig. Diagnostiseringen er ingen presisjonsvitenskap. Trump ble likevel president, og til tross for en rekke antidemokratiske utspill og riksrett-tiltale ble han ble sittende perioden ut.

Et sentralt mål for all vitenskap er å kunne forutsi eller predikere hva som vil skje under forskjellige omstendigheter. Å fortelle hva som vil skje når det allerede er skjedd er mindre imponerende. Når vi allerede har sett verdens fordømmelse av Trump etter talen til tilhengerne som gikk til angrep på kongressen, og eksperten sier at «slutten kan bare blir tragisk og ydmykende, den kan ribbe dem for den siste rest av verdighet», er prediksjon erstattet av etterpåklokskap. «Jakten på en syndebukk er den letteste av alle idretter», sa tidligere president Eisenhower, men etterpåklokskap er vitterlig enda lettere.

Diagnoser som unyttige forklaringer

Det mest alvorlige problemet med slike psykiatriske diagnoser er at de fungerer som forklaringer. På samme måte som dysleksi blir forklaringen på lese- og skrivevansker, blir malign narsissisme forklaringen på observert atferd som ligger til grunn for diagnosen. Slike «forklaringer» er ikke til nytte for å si noe om hva som kan gjøres med problemene. Når vi blir lurt til å tro at vi har en forklaring, bremses eller stoppes letingen etter en nyttigere forklaring. Diagnoser i form av latinske eller greske fremmedord kan virke aller mest forførende.

Narsissisme-diagnosen, betegnelsen på en person som er urimelig selvopptatt, stammer fra jegeren Narcissus i Gresk mytologi. Narcissus speilte seg i en vanndam og forelsket seg i det han så. Narsissisme-diagnosen er uansett først og fremst en grovkornet beskrivelse av et atferdsmønster, og ingen nyttig forklaring. Diagnosen er ikke til hjelp for å redusere problemet når det først er oppstått. Den er heller ikke til hjelp for å forebygge at problemet oppstår hos andre.

Det er heller ikke til særlig nytte at psykologspesialisten sier at det «trolig ligger en viss arvelighet bak malign narsissisme.» For mange innebærer «arvelighet» en redusert betydning av «miljøet», og er dermed grunnlag for behandlingspessimisme. (Men se tidligere kronikk om Arv og miljø i stadig endring.) Psykologspesialisten legger til at personlighetsforstyrrelser som narsissisme er vanskelig å endre fordi det «krever at pasienten selv skjønner at hen trenger behandling.» Han har antakelig rett dersom behandling er begrenset til det som foregår på ekspertens kontor.

Behandling og forebygging

I de tre ekspertenes uttalelser fins det likevel noen ledetråder til hvor vi heller må rette oppmerksomheten med sikte på behandling og forebygging. De har antydet hvordan miljøet kan være av betydning når de nevner Trumps inntekt og berømmelse, at han er blitt beundret og at han har sluppet unna med å lyve, true og fornærme folk.

Spørsmålet blir da om vi kan designe et miljø der det å snakke sant forsterkes og hvor vi lærer å påvirke hverandres atferd på andre måter enn ved trusler og fornærmelser.

Fra barnsben lærer vi for sjelden at det lønner seg å innrømme feil. I stedet lærer vi å lyve. Både barn og voksne kan lære å snakke sant når det gis en type «strafferabatt» for å fortelle sannheten – også om egne uønskede handlinger. Helt enkelt bør vi sørge for at det stort sett lønner seg å snakke sant. Når læreren spør, «Hvem har tegnet hakekors og skrevet banneord på tavla?» og en elev innrømmer at «det var meg», kan det være vanskelig for læreren å si «Takk for at du snakker sant!», men nettopp det svaret kan være den beste investeringen læreren kan gjøre—for seg selv og for samfunnet.

Trusler og fornærmelser og alternative påvirkningsmetoder

Noen lærer åpenbart å få det som de vil med andre mennesker ved hjelp av trusler og fornærmelser. Feilen er ikke at de prøver å påvirke andre. Vi må innse at vi påvirker hverandre hele tiden når vi snakker sammen, når vi lærer av hverandre, og i det hele tatt når vi omgås. I et miljø hvor trusler og fornærmelser aksepteres, kan disse tjene til å påvirke andre raskt og effektivt.

Dersom det sosiale miljøet ikke tillater trusler og fornærmelser, ligger det bedre til rette for at vi lærer å påvirke hverandre på andre måter. Et gunstig sosialt miljø er et miljø hvor prososial atferd oppmuntres ved positive konsekvenser og hvor antisosial atferd kan holdes i sjakk ved et minimum av konsekvenser. Hvis vi skal forebygge nye tilfeller som Trump og andre maligne narsissister, må fokus flyttes fra diagnosen til miljøet narsissistens atferd er et resultat av.

LES OGSÅ:

Politisk paranoia var eit kjenneteikn ved amerikansk politikk lenge før Donald Trump