Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Politiet er en etat som over mange år har nytt godt av høy tillit i den norske befolkningen. 

Vi vet fra tidligere forskning at tillit er avgjørende for innbyggernes vilje til å samarbeide med politiet, og politiets virksomhet er, som Liv Finstad uttrykker det, langt på vei et samarbeidsprosjekt mellom politi og innbyggere. 

Det er dermed ingen overdrivelse å si at denne tilliten kanskje er den viktigste kapitalen norsk politi har. Men hva skjer med denne tilliten når politiet ikke lever opp til våre forventninger og negative forhold ved politiets virksomhet kommer frem i offentligheten? 

Dette er et betimelige spørsmål med tanke på at det de senere årene har blitt satt et kritisk søkelys på politiet og dets virksomhet i en rekke ulike sammenhenger.

Rapporten etter terrorhendelsene 22. juli pekte på svakheter i politiets håndtering både før og under terrorhendelsene. Rapporten etter «Jensen-saken» pekte på svikt i lederskap og manglende erkjennelse av risikoen for korrupsjon i egne rekker. 

Riksadvokatens gjennomgang av politiets bruk av tvangsmidler i mindre alvorlige narkotikasaker avdekket flere tilfeller av ulovlig bruk av inngripende metoder, samt manglende dokumentasjon i slike saker. Rolleforståelsesutvalget pekte i sin rapport på uheldig «samrøre» mellom politiet og den private ruspolitiske foreningen NNPF. 

Gjenopptakelsen av saken til Viggo Kristiansen har utløst en ny gransking der ikke minst politiets rolle i denne rettsskandalen vil bli gjennomgått nærmere. Den såkalte «Kongsbergsaken» har satt søkelys på både ulovlig maktbruk og misforstått lojalitet i politiet. 

Og denne uken kom også rapporten fra utvalget som evaluerer håndteringen av terrorhendelsene i Oslo 25. juni 2022, der det kommer fram betydelig kritikk av vesentlige aspekter ved politiets håndtering, og særlig når det gjelder Politiets sikkerhetstjeneste.

Tidligere forskning kan gi oss en viss pekepinn på hva vi kan forvente etter slike saker. En av tingene forskningen forteller oss er at enkelthendelser som får stor oppmerksomhet i media kan påvirke tilliten til politiet både i positiv og negativ retning, men at det synes å være en begrenset og kortvarig endring. 

Etter terrorhendelsene 22. juli var det for eksempel en umiddelbar økning i tilliten, mens det var et umiddelbart fall i tilliten etter publikasjonen av 22.juli-rapporten (referanser). Det gikk imidlertid ikke lang tid før tilliten var tilbake til nivået før 22. juli.

Men hva skjer når politiet blir gjenstand for gjentatte tilfeller av negativ eksponering slik vi har sett de siste årene? Kan dette føre til en mer permanent forvitring av tilliten til politiet?

Innbyggerundersøkelsene som politiet gjennomfører hvert år, avdekker en påfallende stabilitet i hvor stor del av befolkningen som setter sin lit til politiet, nesten uansett hva som skjer. 

I den seneste Innbyggerundersøkelsen, som ble gjennomført høsten 2022, altså før flere av de ovenfor nevnte tilfellene, kan vi imidlertid observere en nedgang i hvor mange som har høy tillit til politiet. 

Ser vi nærmere på tallene, finner vi imidlertid at denne nedgangen ikke først og fremst skyldes at det har blitt flere som er negative, men at det er betydelig flere enn før som legger for dagen en likegyldig holdning til politiet (som er vår tolkning av svaralternativet «verken høy eller lav tillit»). 

Her skal det tilføyes at det var flere unge innbyggere med i undersøkelsen enn i tidligere år (politiet.no), og det er en nærliggende tanke at endringen i undersøkelsens alderssammensetning kan ha bidratt til den endringen vi ser i tillitstallene.

Det er altså grunn til å ta forbehold når det gjelder å knytte negative hendelser i politiet til en nedgang i hvor mange i den generelle befolkningen som har høy tillit til politiet. 

Tidligere forskning viser imidlertid at det er rom for å påvirke tilliten til politiet, både i positiv og negativ retning. Det kan skyldes oppmerksomhet rundt større negative hendelser som nevnt ovenfor, men tilliten kan også påvirkes av egnes eller andres personlige erfaringer med politiet i ulike sammenhenger. 

Fra forskningen vet vi at det er lettere å miste enn å vinne tillit i etterkant av slike erfaringer. er Det er også godt belagt at prosessuell rettferdighet, dvs. at innbyggerne opplever å bli behandlet på en rettferdig og respektfull måte av politiet, i de fleste tilfeller er viktigere enn instrumentelle hensyn slik som politiets effektivitet og utfall av møter med politiet. 

Den aller viktigste faktoren for å forklare variasjon i tillit til politiet synes imidlertid å være hvilke oppfatninger og holdninger man har til samfunnets institusjoner mer generelt. Er man tilfreds med demokratiet og har tillit til samfunnets institusjoner generelt, har man gjerne også tillit til politiet. 

Tilliten til politiet synes dermed primært å være knyttet til dypere strukturelle forhold i samfunnet og i mindre grad politiets virksomhet. Dette er kanskje ikke så rart ettersom de fleste innbyggere har liten eller ingen kontakt med politiet i hverdagen.

Selv om det er viktig å holde øye med det generelle tillitsmålet i befolkningen, må forskningen på dette området også få mer kunnskap om tilliten hos dem som møter politiet i forskjellige sammenhenger. Det er ikke unaturlig å tenke at de som har hyppigere kontakt med politiet, og i situasjoner der mer står på spill, også i større grad formes av disse erfaringene enn den øvrige befolkningen. Her mangler vi fortsatt bred generaliserbar forskning i en norsk sammenheng. 

Vi mener også at det er grunn til å se nærmere på hvor mye som skal til for at det skal skje en mer eller mindre varig endring av tillit, og til sist, hva det betyr at så mange har «verken høy eller lav tillit» til politiet.

les også

Folkehelseinstituttet kan og bør bli bedre på risiko