For noen år siden ble Eni Lestari fra Indonesia (leder for International Migrants Alliance) den første migranten fra en grasrotbevegelse som talte til FNs generalforsamling.

Som medlem av et migrantmiljø, hadde Eni et klart budskap fra migranter på grasrota til statsledere som var i ferd med å vedta global migrasjonspolitikk: ikke snakk om oss uten oss.

Berørte grupper må få makt til å forme sin fremtid

Med andre ord må grupper som er direkte berørt få tilgang til maktrom og være med på å forme sin fremtid hvis vi som et globalt samfunn skal bidra til varig, dyp sosial endring.

Budskapet om «ingenting om oss uten oss» (en melding som først ble brukt av funksjonshemmede rettighetsgrupper i Sør-Afrika) kunne på samme måte vært rettet mot mange andre utviklingsmiljøer i Norge og verden rundt der makt konsentreres.

Det kan ikke minst rettes mot de som jobber med tilskuddsordninger og bevilgninger; sektorer som i stor grad er bygget på store konsentrasjoner av pengemakt og lukkede dører.

Skeivt maktforhold

For tilskuddsgivere som jobber spesielt for å utfordre langvarig økonomisk og sosial urettferdighet, er det grunn til å tro at «lukket-dør-praksisen» rundt veldedige tilskudd faktisk bevarer og forsterker skeive maktforhold i relasjoner der en part har økonomiske ressurser mens den andre parten søker det.

Ubalansen i maktforholdet blir enda synligere når givere i det globale Nord gir tilskudd til bevegelser i det globale Sør. Arven fra kolonitiden og vedvarende skeivfordeling av makt og ressurser på globalt nivå er fortsatt en iboende faktor i forholdet.

Hvem setter premissene? Hvem definerer endring og utvikling? Hvem stiller krav på det som skal gjøres?

Det er et behov for nye løsninger som kan bidra til mer deltakende og demokratisk praksis når det gjelder utdeling av penger. Slik kan man ivareta de som vet hvor skoen trykker. Det er tross alt de som vet best hva som skal til for å få til den ønskede endringen i deres egen kontekst.

Nytenkning på feltet

Stadig flere europeiske og globale tilskuddsgivere bruker nemlig mer inkluderende metoder i bevilgningene for å flytte makt og øke en felles evne til å skape sosial forandring og en positiv samfunnsutvikling.

Ulike modeller for å involvere tilskuddssmottakere i selve beslutningsprosessen om bevilgninger har begynt å utvikle seg innen et relativt nytt fagområde i den filantropiske bransjen.

I fagmiljøet kalles dette fagområdet for «Participatory Grantmaking» (PGM), eller litt enkelt oversatt «deltakerdrevet tilskuddsspraksis». Det handler i bunn og grunn om å gjøre tilskuddsordninger mer deltakende og inkluderende ved å omdefinere roller og relasjoner – og utvikle en ny løsning sammen.

Flere former for mer inkluderende tilskuddsordninger

Det finnes mange former for nytenkning rundt mer deltakerdrevet tilskuddsordninger, på samme måte som det også finnes mange grader av deltakelse.

Dette kan være alt fra å ta imot innspill fra mottakere som har tidligere fått tilskudd, til høringer med relevante partnere, til å faktisk flytte makten til mottakere ved at de blir med å ta beslutninger rundt pengene.

I Norge har Stiftelsen Karibu igangsatt et nybrotts pilotprosjekt («Karibu New Realities Grant»), der aktivister og personer fra sivilsamfunnsorganisasjoner fra flere land i Afrika er med på å samskape en ny tilskuddsordning i stiftelsen.

Denne gruppa har utviklet hovedelementene i tilskuddsordningen, inklusivt konkrete mål og målgrupper, tildelingskriterier, saksbehandlingsprosesser, og rapporteringsprosesser. Gruppa skal også være med å bestemme hvilke afrikanske aktører som skal motta pengene innenfor denne ordningen.

Hvor nyskapende er løsningene?

For givere som er vant til et mer tradisjonelt giver/mottaker-forhold, kan nytenkning innenfor tilskuddsordninger virke veldig «nyskapende». Men på hvilken måte er disse deltakerbaserte løsningene egentlig så nye?

I en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Innovation: European Journal of Social Science Research, argumenterer jeg for at mer deltakerdrevet tilskuddsløsninger kan forstås som en form for nyvinning på fire konkrete områder:

1. Det er en form for brukerdrevet nyskapning: Brukerdrevet tildeling erkjenner at mottakere av en tjeneste ofte har de beste løsningene for modifikasjoner eller til og med helt nye produkter/prosesser.

Deltakerdrevet prosesser handler grunnleggende om å sikre at brukere eller tilskuddsmottakere er driverne av selve prosessen. Løsninger utvikles ofte sammen med søkerne, og sluttbrukere blir en tydelig kilde og fokus for nyutvikling. Det blir en endring fra et «oss» og «du», til et felles og kollektivt «vi».

2. Det er en form for sosial verdiskapning: Sosial verdiskapning handler om tiltak der det utvikles nye løsninger hvor de vesentlige forbedringene i samfunnet anses viktigere enn kommersielle resultater i seg selv.

Det samme gjelder nytenking innenfor tilskuddsfeltet: det er en tro på at nye sosiale verdier skapes ved å sikre at tilskuddsmottakere er med i å forme prosessen.

Slik sett er verdiene som skapes under utviklingsprosessen ikke nødvendigvis knyttet til tradisjonelle former for markedsbasert verdiskapning, slik som ved økonomisk produksjon.

3. Det er en form for prosessutvikling: Innenfor innovasjonsfeltet, kan brukerdrevet prosessutvikling forstås som en nyvinning som omformer måten produkter eller tjenester skapes eller leveres i en organisasjon.

Dette har tydelige paralleller for tilskuddsgivere som tenker nytt om måten de tildeler tilskudd på, og det finnes lærdom fra mange ulike felt om hvordan man kan gjøre om på måten en tjeneste leveres.

4. Det er en form for både radikal og gradvis innovasjon: Graden av endring som skjer innenfor en organisasjon som jobber internt med en mer deltakerdrevet tilskuddsprosess har vist seg å være både gradvis (inkrementell) og omfattende (radikal).

For noen blir mer deltakerdrevet prosesser en skrittvis forbedring av utdelingsprosesser de allerede holder på med. Men det kan også representere grunnleggende endring i måten en organisasjon og sektoren jobber — og summen av flere gradvise nyvinninger kan bidra til en omfattende endring i sektoren.

Veien videre

Forskere innen innovasjon er generelt enige om at innovasjon krever evnen til å ikke bare bygge nye rutiner, men også å gjenkjenne når og hvordan man bør ødelegge gamle rutiner og tenkemåter for å la nye oppstå.

I denne sammenheng er det ikke usannsynlig at arbeid med mer deltakende tilskuddsordninger kan bidra til nytenking og innovasjon innenfor de som jobber med mer tradisjonelle støtteordninger.

Må tørre å teste ut nye modeller for tilskudd

Det handler om å skape bedre ordninger som inviterer marginaliserte grupper til å være ekte eiere av prosesser og økonomiske ressurser når vi definerer, designer, introduserer og driver nye løsninger for fremtiden.

Tilskuddsgivere (både private og offentlige) må derfor tørre å teste ut nye modeller for tildeling av penger som er forankret i erfaringene og kunnskap av grupper som er direkte berørt. Dette vil kunne øke vår felles evne til å skape sosial innovasjon og forbedre samfunnet.

Enkelte deler av skribentens tekst har blitt publisert på engelsk i Innovation: European Journal of Social Science Research og Alliance Magazine.

LES OGSÅ:

Plasten bør resirkuleres i nærheten av der plasten blir brukt

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap