Indonesia er et av landene som tar imot plastavfall fra den vestlige verden. – Dagens naive «ute av syne, ute av sinn»-tilnærming må byttes ut med systemer som faktisk fungerer, skriver kronikkforfatterne. Løsningen ligger i å tenke i mindre sirkler.
Indonesia er et av landene som tar imot plastavfall fra den vestlige verden. – Dagens naive «ute av syne, ute av sinn»-tilnærming må byttes ut med systemer som faktisk fungerer, skriver kronikkforfatterne. Løsningen ligger i å tenke i mindre sirkler.

Sirkulærøkonomi: Plasten bør resirkuleres i nærheten av der plasten blir brukt

KRONIKK: Den bør ikke eksporteres til fattige land der den ofte havner på dynga. Det er på høy tid at vi i vesten tar ansvar for det plastavfallet vi produserer og omfavner mulighetene som ligger i nye, bærekraftige løsninger.

Sirkulærøkonomi går ut på at vi skal utnytte og gjenbruke produkter mer effektivt.

For eksempel skal vi reparere mobiltelefonen når den blir ødelagt – i stedet for å kjøpe ny. Og vi skal resirkulere alt avfall. Men når det gjelder plast, er dette vanskeligere i praksis enn i teori.

Det har seg nemlig slik at plastens faktiske skjebne i liten grad er resirkulering: Bare ni prosent av plasten vi har produsert, har blitt resirkulert. Nærmere 80 prosent har endt opp på fyllinger eller i naturen.

Samtidig forventer vi en massiv økning i plastproduksjonen fremover.

FNs bærekraftsmål nummer 12, ansvarlig forbruk og produksjon, har som mål at vi innen 2030 reduserer avfallsmengden betydelig. Løsningen er forebygging, reduksjon, materialgjenvinning og ombruk. Utviklingen måles i form av andelen avfall resirkulert på nasjonalt nivå.

Tanken er god, men vi mener at det er en vesentlig svakhet ved denne måten å måle bærekraftig utvikling på.

Avfall fraktes jorda rundt

Dagens sirkulære økonomi belager seg i stor grad på transport av avfall over store avstander. Mye av plasten transporteres fra høyinntektsland til lavinntektsland. Noen kaller det eksportert resirkulering.

Vi har imidlertid ingen garanti for at plasten faktisk blir resirkulert i mottakerlandene. Dessverre er det slik at en god del av avfallet som egentlig skal gjenvinnes, ender opp med å bli dumpet i naturen eller brent.

Ettersom «reisen» til plastavfallet ikke kan spores, risikerer vi å eksportere våre miljøproblemer og påføre mottakerlandene store miljø- og helsekostnader. I tillegg medfører transporten klimagassutslipp. Avfallet kan også lekke ut på veien. Eksport av avfallet gjør også at vi slipper å forholde oss til eget, overflødig plastforbruk, og er derfor mindre motiverte til å redusere det.

Små sirkler – stor betydning

Så hva er løsningen?

I en vitenskapelig artikkel vi nylig publiserte i tidsskriftet Science of The Total Environment, viser vi at vi trenger et måleverktøy som kan skape en endring. Vi trenger et system som tar hensyn til de negative effektene eksport av plastavfall har på klimaet og lokalsamfunn i importland.

Løsningen er det vi kaller en «små sirkler»-indikator. Vi skal tenke sirkulærøkonomi, men i mindre «sirkler», der målet er at sirkelen sluttes innen et så lite geografisk område som mulig.

For å lykkes med dette trenger vi insentiver til å utvikle gjenvinningssystemer lokalt, ettersom indikatoren straffer transport av avfall og manglende dokumentasjon på hvor mye av avfallet som faktisk blir resirkulert til nye materialer.

En lokal verdikjede vil ha lave transportkostnader, også i form av CO2-utslipp.

Per i dag finnes det kun røffe estimater på både CO2-utslipp fra avfallstransport og skjebnen til plastavfallet vi produserer. Faktum er at vi bryr oss mest om det vi måler. Hvis vi regner ut små sirkler-indikatoren for ulike land og næringer, vil det legge press på ulike aktører for å dokumentere avfallets skjebne.

Muligheter for verdiskapning

Fra 1. januar innføres det strengere krav for utsortering av plastavfall i Norge. I en fersk pressemelding fra Klima- og miljødepartementet skriver regjeringen at plasten kan «brukes om igjen». Innen 2035 skal alle kommuner ha en sorteringsgrad på 70 prosent for plastavfall.

Slike ambisjoner er et viktig skritt mot sirkularitet, men spørsmålet om hvordan plasten skal gjenvinnes, blir foreløpig ikke svart på.

For å lykkes med små sirkler-tilnærmingen trenger vi en lokal utvikling av resirkuleringsindustrien. Dette er en sektor som er underutviklet i Europa og som krever god kunnskap om alt fra materialtyper i omløp til infrastruktur for å samle inn, sortere og resirkulere avfallet.

Lokal plastgjenvinning vil synliggjøre de reelle kostnadene forbundet ved vårt forbruk og skape insentiver for industrien og myndighetene til å redusere avfallsmengden. Det vil også sikre at plasten som blir produsert, kan gjenbrukes og resirkuleres kostnadseffektivt.

Penger å tjene i kommunene

I dette ligger det også muligheter for verdiskapning lokalt, både i form av etablering av gjenvinningsanlegg og utnyttelse av avfall på tvers av sektorer gjennom nye, innovative forretningsmodeller. I slike nettverk er avfall i en bedrift en potensiell råvare i nabobedriften.

Dette vil bidra til økt ressurseffektivitet og mindre avhengighet av globale materialstrømmer – noe som de siste års hendelser har vist kan gjøre økonomien sårbar.

Vi trenger at ulike aktører forplikter seg til å sikre en mer bærekraftig, sirkulær økonomi gjennom hele verdikjeden. På denne måten kan vi få ned forbruket og sikre at produkter blir værende i økonomien i en lukket verdikjede.

Det er på høy tid vi tar ansvar for det avfallet vi produserer og omfavner mulighetene som ligger i nye, bærekraftige løsninger.

Referanse:

Jannike Falk-Andersson, Vilma Havas og Paritosh Deshpande: Small circles: The role of physical distance in plastics recycling. Science of The Total Environment. 2022

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS