De siste tiårene har vi sett en urovekkende endring for fagfeltet pedagogikk. Vi har vært vitne til en undertrykkelse, marginalisering og tendensiøs de-legitimering av pedagogikk som selvstendig fag og forskningsdisiplin. Pedagogikk har blitt fortrengt som forskningsdisiplin, mens nye begreper har blitt innført, som «utdanningsvitenskap» og «utdanningsforskning».

Hvordan dette har skjedd og hvilke konsekvenser det har fått, har forskere fra flere land undersøkt i et temanummer av Nordic Studies in Education.

Hvordan har pedagogikk blitt marginalisert?

Der viser forskerne at pedagogikk har blitt presset fra både ytre og indre hold. Et eksempel på ytre press er internasjonale aktører som OECD, EU, UNESCO og Verdensbanken. Særlig OECDs internasjonale målinger av skoleresultater har blitt fått fokus i medier og i politiske diskusjoner og beslutninger. Dette har hatt betydning for utviklingen og marginaliseringen av pedagogikk. Det er først og fremst politiske aktører som har drevet fram endringer innen pedagogikk.

Et eksempel på indre press er at fagmiljøene, samt institusjoner som profesjonshøgskoler og universiteter, har støttet opp om politiske omorganiseringer av pedagogisk forskning. Dermed har for eksempel utdanningsvitenskap fått en intern faglig aksept og legitimitet, enda den i utgangspunktet er politisk motivert.

Samtidig med denne utviklingen, altså aktiv faglig støtte til politiske styringer, har slike nevnte politiske føringer møtt liten eller nærmest ingen motstand fra akademisk hold.

Hva nytt bringer de nye forskningsinnretningene med seg?

På grunn av dette presset har altså pedagogikk gradvis blitt marginalisert de siste tiårene, til fordel for utdannelsesforskning og utdanningsvitenskap.

Disse forskningsinnretningene er tilpasset et angloamerikansk prinsipp om tverrfaglig forskning. Dessuten er disse nye begrepene, i motsetning til pedagogisk forskning og tenkning, først og fremst orientert mot samfunnsvitenskapelige (det vil si sosiologiske, statsvitenskapelige og økonomiske) tilnærminger til utdanning.

Slik blir kvantitative og evidensorienterte fremgangsmåter prioritert. Dette er kun den ene siden av mynten. På den annen side vektlegges psykologiske og atferdsmessige tilnærminger. I begge tilfeller har utdanningsforskningen løsrevet seg fra det normative og humanistiske perspektivet, som historisk sett har preget pedagogisk forskning og tenkning.

Hvilke konsekvenser har marginaliseringen av pedagogikk fått?

I tråd med denne utviklingen skal vi peke på tre konsekvenser. For det første avledes oppmerksomheten bort fra mange tilnærminger og spørsmål som er avgjørende for pedagogisk praksis, eksempelvis historiske tilnærminger og refleksjoner over grunnleggende normative spørsmål.

I stedet for å stille spørsmål om hva god pedagogisk praksis kan være, fokuseres det ofte på hva det er som gjør denne praksisen effektiv. Det vil si instrumentell kunnskap som «virker». Når en bytter ut «god» med «effektiv», blir pedagogikk redusert til et instrumentelt redskap som skal tjene spørsmål om hva som gir læringsutbytte ut fra standardiserte lærings- og kompetansemål.

Slik aksepterer man at andre, først og fremst politikere, angir målene, mens forskerne på sin side må finne de mest effektive virkemidlene for å nå opp til de gitte målene. For det andre omtales praktisk talt alle pedagogiske institusjoner fra barnehage til høyere utdanning som «utdanningsinstitusjoner».

Disse institusjonene fremstår som gjenstand for blant annet utdanningsvitenskap, som gjerne har en snever oppfatning av utdanning, det vil si forberedelse og kvalifisering til arbeidsmarkedet.

For det tredje har tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse blitt skjøvet i bakgrunnen til fordel for nye begreper. Det er snakk om begreper som læring, kompetanse og employability, altså hvor ansettbar man blir i arbeidslivet. I tillegg kommer en rekke global-økonomiske begreper som humankapital, human resource, accountability, competitiveness, og så videre.

Et tap for barn, samfunn... og politikere?

Slike begreper har blitt en sentral og selvsagt del av det utdanningspolitiske vokabularet og ligger til grunn for blant annet utdanningsvitenskap. Slik overser man at pedagogiske prosesser, relasjoner og utfordringer alltid vil gjøre seg gjeldende i enhver pedagogisk praksis, inkludert evidensbasert undervisning. Dessuten vil enhver utdannelse også inneholde normative spørsmål om undervisning, oppdragelse og dannelse, pluss spørsmål som omhandler formål og hensikt med både utdanning og undervisning.

I tillegg re-aktualiseres klassiske pedagogiske temaer, tanker og paradokser fra pedagogikkens historie nærmest daglig, i både praksis og teori. Hvis man ikke har et pedagogisk språk for å møte dette, er det fort gjort å rette oppmerksomheten mot effektivitet, instrumentalisme og hvorvidt noe er virkningsfullt eller ikke, samtidig som de store, grunnleggende spørsmålene om oppdragelse, undervisning og dannelse uteblir.

Da er ikke dette kun en trussel og et tap for pedagogikk, men også en trussel og et tap for barn, elever og samfunn. Man kan da også spørre om ikke dette også er et tap for politikere og alle som jobber for samfunnets beste.

Muligheter og håp

Er det muligheter og håp for å gjøre noe med den utviklingen vi har pekt på? Ja. Håpet er knyttet til at det er svært mange stillinger innen pedagogikk på både profesjonshøgskoler og universiteter, og det er svært mange studenter som studerer pedagogikk på universitet eller som en del av lærerutdanningen.

I Skandinavia er utdannelse til pedagog (førskole-, grunnskole-, sosial- eller spesialpedagog) blant den største videregående utdannelsen. Poenget er at det er svært mange pedagoger, både fagpedagoger som er mer innrettet mot forskning og lærere eller lignende som er mer praktisk innrettet.

Disse bør gå sammen og jobbe aktivt for å styrke vilkårene for pedagogikk. Det innebærer blant annet å kommunisere verdien av pedagogikk og hva en mister ved å marginalisere denne disiplinen, stå opp mot både ytre og indre press på pedagogikk, samt utvikle sin egen disiplin, pedagogikk, slik at den kan svare tilfredsstillende på nye endringer i samfunnet. Slik er det mulig å løfte ikke bare pedagogikk, men også barn, elever og samfunn.

LES OGSÅ:

Fra reformasjonen til etterkrigstidens seksualundervisning og vår tids digitalisering - slik har skolen endret seg

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap