Milliarder av euro settes inn som krisepakker i EU.

Advarslene har ikke latt vente på seg: For hvor skal disse pengene komme fra, særlig for de fattige landene i sør? skriver Noralv Veggeland.
Milliarder av euro settes inn som krisepakker i EU. Advarslene har ikke latt vente på seg: For hvor skal disse pengene komme fra, særlig for de fattige landene i sør? skriver Noralv Veggeland.

Derfor er ikke krisepakker alltid en god løsning på en økonomisk krise

KRONIKK: Nå i koronakrisen gjør vi lurt i å lytte til stjerneøkonomen Steve Keens advarsler mot økende statsgjeld og kortsiktige krisepakker.

Publisert

Vi er inne i en dyp global økonomisk krise, en økonomisk depresjon, som følge av koronapandemien. Land stenger ned økonomien og satser milliarder av penger i et forsøk på å redde bedrifter fra konkurs og unngå massiv arbeidsledighet i en kort overgangsperiode.

De låner penger, de trykker nye penger og bruker sparepenger, slik Norge bruker Oljefondet, som ledd i denne politikken som vi kan anta vil være over om en tid.

Og igjen graver økonomene fram økonomen John Maynard Keynes (1883-1946) og hans teorier om krisebekjempelse og som fikk den vestlige kapitalismen ut av den kjente mellomkrigstidens katastrofale økonomiske tilbakeslag.

Hans verktøy var en aktiv stat med oppgave å sprøyte inn ny kapital i offentlig og privat virksomhet for å få hjulene i gang igjen, og med nye penger skape aktivitet og arbeidsplasser. «Skaff gjerne denne kapitalen til veie med låneopptak», sa Keynes som oppfordring til nasjonalstater i problemer.

Hvor skal pengene komme fra?

I USA ble dette budskapet fanget opp og kalt «New Deal». New Deal er et vanlig navn på president Franklin D. Roosevelts reformprogram i de harde 1930-årene. I dagens kriserammede EU, er direktivet om forbud mot konkurransevridende statsstøtte til bedrifter og næringsliv blitt nærmest en vits. Milliarder av euro settes inn som krisepakker. Alle medlemsland bryter direktivet, ledet an av de tunge økonomiene – Tyskland, Frankrike, Italia og Spania.

Advarslene har ikke latt vente på seg: For hvor skal disse pengene komme fra, særlig for de fattige landene i sør? For disse landene er eneste utvei utenlandske lån siden de ikke kan trykke opp flere euro selv.

Særlig den australske stjerneøkonomen Steve Keen har kritisert denne løsningen. Han har uttalt at «økonomien trenger reform: Både venstre- og høyresiden tar feil.» Det ser vi nå i dagens økonomiske krise som koronapandemien har skapt.

Den politiske venstresiden så vel som den politiske høyresiden satser på samme hest: Kortsiktige statlige pengeinnsprøytninger, kalt krisepakker.

Gjeld har vært en blind flekk

Keen viser til foreldet økonomisk teori hvor nettopp gjeld er en blind flekk som ikke diskuteres. Nå er blindheten borte. Her er Keen original, og bryter med det gamle og berømmelige keynesianske prinsippet om betydningen av statlige økonomiske intervensjoner og låneopptak i krisetider. Keen påpeker at Keynes synes å ha glemt at lån, ubønnhørlig, må tilbakebetales en gang.

Det gjelder også dagens krisepakker i form av statsobligasjoner og gigantiske lån fra blant annet fra IMF eller Verdensbanken. Keen foreslår at denne bølgen av krisepolitikk blir kalt «deform» i stedet for «reform».

Svingninger i kapitalismen er ikke en naturlov

Vi er altså internasjonalt inne i et økonomisk tilbakeslag så omfattende at det kalles en resesjon. Og markedsøkonomiske modeller er ute av stand til forutse eller forklare en økonomisk resesjon. Det snakkes om naturlige svingninger i kapitalismen som en naturlov. Det er det slett ikke, det finnes ikke noen naturlov for dette, sier Keen. Det ser vi i dag da smittetiltak mot korona er den åpenbare grunnen, et virus. Presset på økonomien kommer av kostbare smitteverntiltak verden rundt.

Men generelt kommer forklaringsproblemet av at resesjoner i sin hovedkarakter er å finne i manglende investeringer i industri, teknologi og tjenester. Markedsøkonomiske sykluser skjer, det vil si sykluser hvor både statlig og privat lån bygges opp og så senere ender opp i en økonomisk kollaps.

Økonomier kan manipuleres til å blomstre, men til hvilken pris?

Ja, sier Keen, nasjonale økonomier kan manipuleres til å blomstre ved å skape «junk economies», altså ved at staten opptar lån og slik øker en etterspørsel som fremmer vekst i verdiskapingen målt i BNP og holder arbeidsledigheten nede. Men i virkeligheten er det bare en utsettelse, simpelthen for det fører til stadig mer kreditt som senere må tilbakebetales.

Nyliberal økonomisk ideologi med minimal stat og frie markedsmekanismer som ideal hjernevasket politiske og andre ledere og politikere. En fersk undersøkelse gjort i EU-området som viser at folk har liten tillit til politikerne, mens bankene ligger langt over i å ha tillit. Med god grunn. Banker og gjeld hører sammen. Dette har forsterket seg nå under koronakrisen.

De dominerende økonomiske modellene ignorerer den veldige overbelastningen av gjeld som nå rir den vestlige kapitalismen. Hvorfor er det blitt slik? Koronapandemiens økonomiske konsekvenser er åpenbart den viktigste grunnen.

Norge kan også rammes

Og med Keens tilnærming kan også Norge oppleve et økonomisk krasj i den nære framtid med sin ensidige eksportavhengighet og Erna Solbergs ensidige satsing på markedsstyring og nedbygging av statens styringsrolle. Motargumentet er at Norge har jo Oljefondet til å dekke kostnadene uten gjeldsopptak.

Så inntil videre og slipper den norske staten underskuddsbudsjettering, det vil si opptak av lån internasjonalt for å balansere nasjonalbudsjettet, for å holde hjulene i gang.

Men Steve Keen er ikke nådig, og sier det hjelper ikke det for penger brukt er jo egentlig lån tatt fra framtidige generasjoner.

Hvis vi benytter Keens perspektiver, kan vi si at det egentlig dreier seg om å forme framtidens politikk mot investeringer i grønn industri og velferdstjenester. Vi må bort fra uproduktiv kapital investert i all verdens verdipapirer og finansielle sprell. Dette for å få kontroll med gjeldens og resesjonens forbannelse. Steve Keen er vel verd lesning i vår krisetid og usikre økonomiske framtid.