Pandemien har vist oss minst to ting om naturen:

1. Den er svært viktig for næringsliv og arbeidsplasser i store deler av landet
2. Naturen har vært folks kanskje viktigste tilfluktsrom, en viktig del av samfunnsberedskapen.

Utfordringene står i kø

Siden i våres har media, sosiale og tradisjonelle, på riks- og lokalplan, hatt en rekke saker om utfordringene i Norges mest verdifulle natur, verneområdene. Vi har lest om kongeørn som må vike for fotturister i Jotunheimen, om forstyrrelse av sjøfugl på Hornøya i Finnmark, om ulykker som følge av uerfarne brukere, strender fulle av møkk fra turister på Lofotens magiske strender og nedslitte stier forårsaket av arrangementer og nye brukere i naturen.

Sett i sammenheng er det åpenbart at Norge ikke evner å forvalte vårt naturgitte arvesølv, noe Riksrevisjonen tidligere har påpekt. En omfattende evaluering av verneområdeforvalningen ble avsluttet i våres. Den skulle vurdere om verneverdiene blir ivaretatt for framtida, i lys av at det nå er ti år siden det ble innført lokale styrer som ansvarlige.

Evalueringen konkluderte med at forvaltningen er omtrent som før, og at det er vanskelig å si om verneverdiene ivaretas på lang sikt. Kraftig økning i besøksvolumet på ikoniske steder, kombinert med utstrakt dispensasjonspraksis for lokale brukere, gjør at evaluatorene frykter at verneverdiene ikke ivaretas. Det ble også påvist et stort etterslep i utarbeiding av forvaltningsplaner og besøksstrategier. Et av få positive utviklingstrekk er at budsjettene til forvaltning har økt noe.

Spareblussforvaltning

I mer enn ti år har jeg og kolleger forsket på og veiledet masterstudenter som undersøker bruken av verneområder rundt i hele Norge. Flere mediaomtalte attraksjoner og verneområder inngår, som Lofotodden, Jotunheimen og Femundsmarka nasjonalparker.

Jeg har også en rekke ganger hatt med storøyde utenlandske kolleger som undres over den sparsommelige forvaltningen vi har. Sparsommelighet kan være bra, men ikke å spare seg til fant.

I Femundsmarka nasjonalpark er vern av skogsmiljøer og gammel skog en viktig del av verneformålet. I en nylig offentliggjort mastergradsoppgave fra NMBU viser Sindre Kolstad Valan at trær som er skadd av folk på tur har økt med mange hundre prosent siden 1990-tallet. Nedslitt areal som følge av leirslagning har også økt kraftig. Til tross for dette er forskriften uklar, og det er hittil ikke utviklet informasjon som adresserer problemet med skadde trær.

Utilstrekkelig informasjon og merking

Hornøya naturreservat rett utenfor Vardø er en av Finnmarks viktigste fugleattraksjoner og grunnlag for betydelig turisme i Varanger. Her foreslår statsforvalteren å stramme inn på turistenes tilgang (som allerede er begrenset til en liten del av øya) ytterligere, begrunnet med at den kan forstyrre fuglene. Dette skjer til tross for at skilting, annen informasjon, merking og oppsyn er åpenbart utilstrekkelig utviklet, virkemidler staten selv har ansvar for.

Nigardsbreen ved Breheimen nasjonalpark har vært åsted for flere dødsulykker. Her er det tidvis en informatør (guide) til stede samt tydelige sperringer og infoskilt for å holde de besøkende på sikker avstand. Likevel skjer det relativt ofte at turister går bort til brefronten, som er livsfarlig om breen kalver. Masterprosjektet til Hilde Solend Vindedal viser at også her er informasjonen utilstrekkelig og tvetydig, samtidig som guidens tilstedeværelse er effektiv.

Tapt som hekkeplass for kongeørn

Og så er det Knutshø, Besseggens lillesøster, der vi nylig på NRK.no får vite at fjellet trolig er tapt som hekkeplass for kongeørn på grunn av økende ferdsel.

Turistene blir ikke informert om at ferdsel kan forstyrre selv om feltarbeid av NMBUs masterstudent Yosra Zouhar indikerer at bedre og mer konkret informasjon ville virke.

Nasjonalparkforvalter Kari Sveen sier at de ikke har hjemmel til å begrense ferdsel, selv om verneforskriften har en paragraf som åpner for å ferdselsrestriksjoner, for eksempel i den viktige hekkeperioden vår og forsommer. Når Sveen uttrykker seg som hun gjør, er det nok ikke fordi hun ikke kjenner egne regler, men heller at Norge i svært liten grad bruker denne bestemmelsen, og at hun ikke regner med støtte fra overordnede.

En verneområdeforvaltning for en ny tid

Hva skal til? Først og fremst trengs et taktskifte der vi må være villige til å se kritisk på den spareblusstradisjonen som har etablert seg. Det trengs mer ressurser i form av penger og kvalifisert personell. Her ligger en annen kjepphest i norsk naturforvaltning begravd: Alt bør være gratis og vår hellige ku «allemannsretten» skal ikke svekkes.

Styrket forvaltning kan finansieres på flere måter. Vi som brukere bør betale. Om det skjer over skatteseddelen, via parkerings- eller annen brukerbetaling er for naturen det samme. Men her fins det mange modeller, som også kan sørge for at lokale betaler mindre enn turister.

Samarbeid mellom lokale myndigheter, næringsliv og miljøvernetaten må bli bedre og åpne for mer fleksible, stedstilpassede løsninger, som også kan utløse finansiering. Forvalterne må kunne mer om folk. Naturforvaltning er vel så mye forvaltning av mennesker som natur. Nasjonalparkkonseptet som oppstod i USA og siden ble eksportert til resten av verden, bygger nettopp på «besøksforvaltning» for å ta vare på naturen. Det er en kompetanse som trengs i forvaltningen, og som vi ved NMBU vektlegger i våre utdanningsprogrammer som master i naturbasert reiseliv.

Norsk nasjonalparkforvaltning trenger et spark bak. Den må bli bedre, raskt. Hvis ikke taper naturen, og alle vi som er glad i den, og ikke minst de lokalsamfunnene som i stor grad lever av og med vernet natur.

LES OGSÅ:

Vanlige norske fugler som gulspurven er i tilbakegang

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap