Det snakkes nå om at vi opplever den sjette masseutryddelse i jordas historie. Mange arter reduseres i antall individer eller i utbredelse. Vi er bekymret for at sjeldne arter skal forsvinne helt. Men det viser seg også nå at det vi har ansett som vanlige arter også går kraftig tilbake. Hvordan vet vi det? Fordi vi har langsiktige overvåkingsprogrammer som sier noe om utvikling i naturen over tid.

Hvorfor det er vanskelig å få øye på endringene

Langsiktige overvåkingsprogram hjelper oss å oppfatte endringer vi ellers kunne gått glipp av. Enten fordi de skjer så gradvis at vi ikke oppfatter det som endring, eller fordi vi endrer referansepunktet vi sammenlikner med. Dette kaller vi endringsblindhet, eller på engelsk «shifting baseline syndrome». Når vi flytter referansepunktet vårt kan vi få inntrykk av at naturens helsetilstand er bedre enn den i virkeligheten er. Hvis en tilstand oppfattes som bra selv om den ikke er det, vil vi prioritere å handle andre steder – der det framstår som viktigere. Vi er da blinde for en skjult trussel. Når vi først blir oppmerksomme på den, kan det være for sent eller vanskelig å stanse.

Vi vet ikke hvordan det var før; likevel kan vi entusiastisk fortelle at «her var det vakkert!» når vi oppsøker steder vi aldri tidligere har vært. Det første besøket blir vår referanse for stedet selv om vi ikke vet noe om hvordan det var der før eller hvordan det blir i fremtiden. Hvilke arealplaner ligger og lurer bak horisonten? De som reiser tilbake på ferie til de samme stedene år etter år vil antakelig fortelle en helt annen historie. Kanskje om hvor forandret alt har blitt dersom endringene er observerbare. NIBIOs prosjekt «Tilbakeblikk» presenterer re-fotograferte gamle bilder av det norske landskapet. Bildene viser tydelig hvordan mye av Norge har endret seg. Enkelte endringer har skjedd gradvis over generasjoner. De er ikke mulige å oppfatte i løpet av et menneskeliv fordi referansepunktet endres for hver generasjon. Slik er det også med vår oppfatning av naturens tilstand.

Uheldig utvikling i biologisk mangfold

I NIBIOs overvåkingsprogram for jordbrukets kulturlandskap (3Q) registrerer vi blant annet biologisk mangfold. Vi benytter fugler og planter som indikatorer for naturens helsetilstand i jordbrukslandskapet. Prosjektet startet i 1998 – som er vårt «år null», vårt referansepunkt. Våre barn vil sikkert tenke at det er veldig lenge siden. For naturens helsetilstand er det derimot ikke det. Fra programmet får vi med tiden mer og mer verdifull kunnskap. Dette er kunnskap som kan brukes til å gjøre politiske prioriteringer og iverksette forvaltningstiltak. Kunnskap som bygger opp under Stortingets vedtak om å stanse tap av natur og arter.

Nylig har vi gitt ut to rapporter om utviklingen av plante- og fuglearter i jordbrukslandskapet. Der dokumenterer vi at «helsetilstanden» til mange arter ikke er så god som vi kunne ønske. Vi foreslår tiltak som kan bedre situasjonen. Gulspurven er ett eksempel.

Gulspurven er av mange ansett for en vanlig fugl. Den legges merke til fordi den finnes i relativt stort antall over hele landet, besøker fuglebrettet ofte og har en karakteristisk sang. Men gulspurven er faktisk i tilbakegang. Derfor er den av Norsk Ornitologisk Forening (NOF) valgt ut som årets fugl 2021. Noen har kanskje også vært med og registrert den i årets Hagefugltelling i regi av NOF? NIBIO har overvåket gulspurven i 3Q-programmet. Arten viser en betydelig nedgang i antall hekkende par siden vi startet tellingen og satte vårt referansepunkt, noe figuren over viser.

Langvarig overvåking sikrer oss mot endringsblindhet

Men hva hvis referansepunktet vårt hadde vært ved det som her er fjerde telling? Eller at vi bare ble presentert tallene på siste del av kurven? Da kunne vi si at bestanden var relativt stabil selv om den har blitt halvert i løpet av hele overvåkingsperioden. Vi ville vært blinde for den endringen som har foregått før dette punktet, endringsblinde. Selvfølgelig vet ikke vi heller hva som var tilstanden før vi begynte vår overvåking. Derfor er det viktig at overvåkingsprogrammer får pågå over lang tid fordi kortvarige overvåkinger av natur kan gi feil inntrykk av naturens helsetilstand.

Overvåkingsprogrammer er viktige fordi de sier noe om endring og ikke bare tilstand på ett punkt i tid. Og de er like viktige selv om de ikke viser dramatiske tall. Noen ganger er det stabilitet vi ønsker. Sammen gir kartlegging og overvåking over tid helt essensiell kunnskap for å nå målsettingen om å stanse tapet av natur i Norge og resten av verden.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap