Anthropocen er betegnelsen på vår tid, epoken som fulgte Holocen som omfatter da mennesker for rundt 8000 år siden ble stedegne bønder. I Holocen og Anthropocen har mennesket vært en formende kraft på jorden. Paul Crutzen tidfester begynnelsen av Anthropocen til den industrielle revolusjonen.

Anthropocen er et begrep som understreker at mennesket er en destruktiv kraft, eksemplifisert ved klimaendringer og tilhørende miljøkatastrofer. 75 prosent av jordens isfrie overflate har blitt betydelig endret, det meste av havene er forurenset, og mer enn 85 prosent av våtområdene er tapt.

I kjølvannet av menneskets ekspansjon følger andre arters undergang, være seg av andre menneskearter eller megafauna, som beskrevet at Yuyal Hariri i boken Sapiens. Menneskers utryddelse av andre arter er ikke historie, men pågår i et forrykende tempo.

Slik dør dyrene

Dette dokumenteres i Verdens naturfonds (WWFs) Living Planet Index fra 2020. Denne rapporten er en tilstandsrapport over verdens mangfold, og er enda dystrere lesing enn den som kom i 2018. I 2018 hadde vi siden 1970 mistet 60 prosent av alle virveldyrene, i 2020 var tapet økt til 68 prosent. Flest har vi mistet i de subtropiske områdene i Amerika med sjokkerende 94 prosent.

Dette skyldes hovedsakelig vår ødeleggelse av dyrenes habitater. De ødelegges av den globale oppvarmingen, som når øyer som var hjem for unike arter blir oversvømmet og forsvinner, og når områder ikke lenger blir levelige på grunn av hete, matmangel og forurensning.

Tre milliarder dyr ble, ifølge WWF, ofre for skogbrannene i Australia i 2019 og 2020. De mistet livet, eller de måtte flykte. Mange av dyrene som greide å unnslippe, døde senere av skadene. Tallet inkluderer 143 millioner pattedyr, 2,46 milliarder reptiler, 180 millioner fugler og 51 millioner frosker. Andre kilder oppgir 480 millioner døde dyr.

Angsten og lidelsen alle disse dyrene gjennomgikk på sin vei til døden, kan man levende forestille seg, slik man også kan forestille seg lidelsene til menneskene som døde i brannene. Til sammenligning var de likevel få. 33 mennesker omkom.

Slik beskyttes (ikke) truede arter

Ved siden av tap og ødeleggelse av habitater trues mange arter av handel. Dette ble klart allerede på 1970-tallet, og medførte etableringen av en konvensjon om internasjonal handel med truede arter av vill fauna og flora, CITES (1975). Denne skulle sikre at handelen var bærekraftig og ikke truet arters overlevelse. Denne konvensjonen er etterfulgt av andre miljøkonvensjoner, som Bern-konvensjonen (1986), som beskytter ville dyr og deres leveområder, hovedsakelig i Europa.

I forskningsprosjektet, CRIMEANTHROP (Criminal Justice, wildlife conservation and animal rights in the Anthropocene), undersøker vi om CITES og Bern-konvensjonen oppfyller sine intensjoner i fire land, Norge, Tyskland, Storbritannia og Spania: Beskytter de faktisk ville dyr av truede arter?

Resultatene så langt kan tyde på at konvensjonene ikke oppfyller forventningene og sitt mandat. I Norge viser forskning på implementeringen og håndhevelsen av CITES, at håndhevelsen er mangelfull og lite prioritert. Den er også paradoksal: Det er etablert praksis å avlive dyr av truede arter som beslaglegges på norske grenser.

I Tyskland, som i Norge, er det formelle på plass. Heller ikke der er det mangel på lovgivning. Men også der overlates for mye til de enkelte kontrollaktørers skjønn og mangelfulle kunnskap på feltet, hvilket resulterer i lemfeldig håndhevelse.

Lovstridig felling av ulv innenfor ulvesonen

Til tross for at de store rovdyrene er beskyttet gjennom Bern-konvensjonen, oppfylles ikke forpliktelsene landene har i henhold til konvensjonen på tilfredsstillende måte. Samtidig som Bern-konvensjonen har åpnet opp for reetablering av ulv, er ulven lite velkommen og påvirker politikken som føres i de forskjellige land som er tilknyttet konvensjonen.

Dette fører til stadige unntak fra beskyttelse, som i Norge hvor ulv skytes innenfor ulvesonen, hvor den skulle ha vern. Ifølge en dom i Oslo tingrett fra 5. juni 2020, var felling innenfor ulvesonen lovstridig. I Storbritannia ble 50 000 grevlinger drept, til tross for at arten skal ha beskyttelse i Bern-konvensjonen.

Dyr har mer estetisk enn egen verdi

At resultatene er så forstemmende fra dyrenes perspektiv, kan også knyttes til konvensjonenes filosofiske og ideologiske grunnlag, som er klart antroposentrisk – altså menneskesentrert. Når dyrene skal beskyttes og artene ivaretas, er det for menneskers skyld, som for dyrenes estetiske verdi.

I liten grad anerkjennes dyrenes egenverdi. I CITES, hvor dyrene primært ansees som ressurser og handelsvarer, kommer de enda dårligere ut enn i Bern-konvensjonen.

Miljøkonvensjonene innebar tross sine klare ideologiske og praktiske svakheter, et delvis brudd på en antroposentrisk ideologi hvor natur og dyr ble ansett som trusler mot mennesket, eller kun til for menneskers formål. Men vår forskning viser at det finnes en ideologisk treghet, som også er innebygget i konvensjonenes idéhistoriske grunnlag.

Det gjør at vi fortsatt foretar en inndeling av arter i et hierarki, hvor dyr og natur fremdeles ansees å være til for menneskers skyld, ikke for sin egen. Hvis beskyttelsen av dyrene går på tvers av våre interesser, settes den til side.

Hvis Norge kan skyte ulv, kan vel andre gjøre det samme?

Landenes tilknytning til konvensjonene kan ha en tilslørende og legitimerende effekt. Norge, som roses for å være spesielt miljøvennlig og går langt i å støtte fjerne land i deres miljøanliggende, er tilknyttet disse konvensjonene. Dermed gir vi inntrykk av å føre en politikk som ivaretar dyr av truede arter, mens det motsatte ofte er tilfellet.

Norge blir også forbilde for andre land som anser store rovdyr, som ulv og bjørn, som et problem. Hvis Norge kan skyte ut disse dyrene kan vel de gjøre det samme?

Når medlemslandene gis så utstrakt frihet innenfor konvensjonenes rammer, kan de bidra til å legitimere en implementering av dem som er i strid med konvensjonenes intensjon om bevaring.

Kan vi oppnå sameksistens med dyr?

Hva skal så til for at vi skal gå fra en «skinnhåndhevelse» til en reell beskyttelse av ville dyr? Hva skal til for at vi kan gå fra den destruktive Anthropocen, til en tidsalder med fellesskap og sameksistens med andre arter, som ikke er basert på vår utnytting av dem eller av hva de kan tilby oss?

Sameksistens må bero på en anerkjennelse av dyrs egenverdi, og på en respekt for deres rolle i sine respektive økosystemer. Det innebærer at dyr ikke ansees som ressurser som mennesker står fritt til å utnytte. Anerkjennelse og respekt bygger på kunnskap.

Den omfattende kunnskapen vi har om dyrs evner og behov, og deres rolle i naturen, må medføre at vi slutter å tingliggjøre dem. Det må medføre at vi anerkjenner at dyr er individer med interesse i å leve sine liv, heller enn å skade, ta til fange eller drepe dem.

Vi må rette opp skadene vi påfører

Sameksistens må innebære at mennesket tar ansvar for de skader vi som art har påført dyrs habitater og at vi søker å gjenopprette den skade vi har forvoldt. Det må innebære at vi forplikter oss til å plante og gjenoppbygge det vi har rasert, være seg av skog eller undersjøiske habitater. Det innebærer at dyr skal få ha sine leveområder i fred, eller i det minste at vi gir dem den plass de trenger der mennesker og dyr deler områder.

Slik kan vi gå fra Anthropocen til en tid med en genuin sivilisasjon, hvor det som er sivilisert i sannhet er basert på utvikling og en organisasjon av samfunnet hvor vi anerkjenner interessene til alle dyrene vi deler kloden med.

En sann sivilisasjon kan ikke baseres på undertrykkelse og utnytting av noen individer, være seg basert på kjønn, hudfarge eller art, men på respekt og sameksistens.

LES OGSÅ:

Dette er grunnene til at vi behandler noen dyr bra og andre så dårlig

KRONIKK: Måten vi behandler dyr på beror ikke på deres intelligens eller behov.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap