Så er vi der igjen. Avisene, radio, tv og sosiale medier er fulle av støtende bilder og omtaler av skadete og vanskjøttede griser. De har store sår, nedbitte haler og står trangt stablet i sin egen avføring. Enkelte står i bur som omslutter dem, hvor de ikke kan bevege seg. Igjen opprøres vi og de ansvarlige i bransjen og landbruksministeren går ut og hevder at: Slik skal vi ikke ha det, norske griser skal ha det bra! Det er god dyrevelferd i Norge.

Noen elskes, andre mishandles

Vi har hørt det før, likevel gjentas slike avsløringer som klart dokumenterer at mange dyr slett ikke har det godt. Det er grunn til å spørre hvorfor, for de fleste mennesker er nok enige om at dyr skal ha det bra. I boken min Bare et dyr? går jeg gjennom mange forskjellige måter mennesker bruker dyr på, i Norge og i andre land, jeg utforsker det paradoksale forholdet mennesker har til dyr ved at noen elskes, mens andre brukes og mishandles, og hva som ligger til grunn for det. Her tar jeg for meg noen av forklaringene.

• Les også: Tilliten til dyrevernsorganisasjoner har sunket.

For det første, måten vi behandler dyr på beror ikke på deres intelligens, behov for stimulans eller andre behov, som for eksempel for samvær med flokk og avkom og frihet til å utforske. Hvordan vi behandler dyr avhenger av deres nytteverdi for oss.

Hvis vi har nytte av å avle frem griser og kyllinger som raskt vokser opp til kolossale kjøttberg som fører til at de får skader og brukne ben, så gjør vi det. Hvis vi har nytte av å stalle dyr i trange betongbinger hvor de har under en kvadratmeter å leve sitt liv på, så gjør vi det. Hvis det hjelper oss å plassere dem under strømførende «kutrenere», så gjør vi det. Og hvis vi får billig kjøtt av å holde dem innesperret slik at de aldri får gå i gress eller kjenne solen varme gjennom sitt korte liv, gjør vi det.

Dyremishandling er lovlig

Problemet er ikke at skandalene skyldes ulovlig dyremishandling. Problemet er at det meste av dyremishandlingen som foregår er lovlig. Det betyr likevel ikke at det er fritt frem. Det er utallige forskrifter som bestemmer hvordan disse «produksjonsdyrene» kan sperres inne og hvordan de skal drepes, om det er kyllinger som kvernes levende, eller griser som drepes i gasskamre.

Dyrevelferdslovens formål er å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Den fastslår at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Hvordan kan det da være lov å stalle opp griser i trange betongbinger hvor de ikke kan få dekket naturlige behov? Hvorfor er det lov å drepe storvokste kyllinger ved å henge dem opp etter bena, mens de maskinelt føres rundt så kniver kan kutte strupen deres? Dette må da være belastende? Mange forskrifter bestemmer hvordan dyr kan holdes i det industrielle husdyrholdet og hvordan de skal drepes. De foreskriver dermed behandling som må innebære stress, angst og lidelse.

De fleste kjæledyr lever gode liv

Ingen ville funnet på å kverne undulatbabyer levende. I motsetning til hvordan vi behandler de fleste dyr i industrielt husdyrhold, lever våre hunder, katter og andre dyr vi holder av sosiale årsaker oftest gode liv, til tross for at denne form for dyrehold ikke er regulert på samme måte som for «produksjonsdyrene».

Likevel kan også de utsettes for vanskjøtsel og mishandling, slik andre personer i nære relasjoner kan mishandles. Gjennomgang av straffesaker som angår brudd på dyrevelferdsloven viser at individer av mange arter kan være ofre, være seg i grove vanskjøtselssaker av kyr og sauer, katter som skytes og kveles, eller hunder som druknes eller misbrukes seksuelt.

Dyr som ressurs som kan høstes

Reglene for hvordan de ville dyrene skal drepes finner vi i viltloven. Blant annet er viltlovens formål at «viltet» og dets leveområder skal forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens «produktivitet» og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan «viltproduksjonen» «høstes» til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Ville dyr er dermed «ressurser», som kan drepes for rekreasjonens skyld.

I «forskrift om tilskudd til tiltak for å gi barn og unge økt forståelse for bruk av utmarksressursene» fremgår det at «formålet er å fremme jaktbasert friluftsliv og vilt som en høstbar ressurs». Igjen oppmuntres det til drap på dyr hvor det også er stor risiko for mishandling, stress og belastninger.

Loven tilslører at dyr har egenverdi

Det tilsløres at også ville dyr er individer med egenverdi og interesse i å leve sine liv, og at de, akkurat som de tamme grisene, hunder, katter og oss mennesker, evner å føle frykt, kjærlighet, omsorg og lidelse. På tross av dyrevelferdsloven er det likevel greit å fange dyr i feller, å ha skuddpremie på rever, kråker og ekorn, og å drepe dyr for moro skyld. Lovverket gir dyr lite vern, som når dyr av truede arter beslaglagt på norske grenser avlives, nettopp for å håndheve loven som skulle gi dem beskyttelse. Det er en skrikende diskrepans mellom lovens bokstav og tillatte praksiser.

Dyrevelferdsloven har en annen latent funksjon enn å beskytte dyr. Den forleder folk flest til å tro at siden vi har en slik lov, så har dyr det bra. Dyrevelferdsloven tilslører, legitimerer og bidrar til å dekke over at de fleste tamdyr, og også mange ville dyr, lider som følge av menneskepåførte belastninger og drap. Dermed kan vi på Erasmus Montanus-vis tenke at: Vi har en dyrevelferdslov, ergo har dyr det godt!

Vi benekter lidelsen vi påfører dyr

Hvorfor aksepterer vi spesiesisme – diskriminering på grunnlag av art? På samme måte som den hvite mann har vært målestokk for mennesket, er mennesket den målestokken vi bruker for å vurdere andre dyrs verdi. Jo likere dyret er mennesket, jo høyere verdsetter vi det. De dyrene vi tillegger høyest intelligens tillegges også ofte høyest egenverdi. Likevel er alle andre dyr forskjellige fra oss og denne forskjellen er en måte å legitimere urett og diskriminering på.

Historisk sett har den hvite, funksjonsfriske, heterofile mann vært målestokk, og dermed har kvinner, barn, svarte, handicappete, og seksuelle minoriteter blitt vurdert opp mot ham. Slik har man diskriminert de kategoriene mennesker som avvek fra ham. Selv om de andre «ismene», rasisme, seksisme, alderisme, og så videre taper grunn, råder spesiesismen fortsatt. Den gjennomsyrer samfunnet. Fortsatt måles andre dyr mot menneskedyret. I stedet for at vi verdsetter de egenskaper dyr har som vi ikke har, som navigasjonsegenskaper, flyferdigheter, hørsel og luktesans, nedvurderer vi dyrene fordi de ikke besitter våre egenskaper, eller fordi vi ikke tiltror dem å ha dem. Forskjellene bruker vi for å legitimere vår urett mot dem, ved at vi sier at deres opplevelse av å mishandles, er helt forskjellig fra vår.

Vi benekter kontinuerlig den lidelsen vi påfører dyr, og deres opplevelse av den. Benektelsen kan vi opprettholde ved hjelp av fysisk og sosial avstand. De færreste mennesker setter sine ben i et slakteri eller en grisebinge, og ikke har vi noen relasjon til disse dyrene, de er oftest mat pakket i cellofan. Dyrene omgir oss, men de fleste ser vi ikke.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap