Etter en vellykket norsk deltakelse i sommerens OL i Tokyo, og et nært forestående OL i Beijing, er ønsket om å arrangere et OL i Norge kommet opp på nytt. Partileder Trygve Vedum lanserte under valgkampen i år at Norge burde søke vinter-OL i 2034, noe han ifølge Nationen var sterk motstander av i 2014 på grunn av de galopperende kostnadene og særprivilegiene som måtte gis IOC (den internasjonale olympiske komite).

I VG 18. september ytret også Therese Johaug et sterkt ønske om å få OL til Norge. Hun synes det er synd at norske skiløpere skal måtte gå på kunstsnø i Beijing. Kinas brudd på menneskerettighetene ble ikke omtalt med et ord.

Er virkelig det å delta i, eller arrangere, et OL så mye gull verdt for det norske samfunnet, for den enkelte idrettsutøver, for idrettsorganisasjonene og for det idrettsinteresserte publikum, at de globale individuelle, sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvensene med vilje blir ignorert?

Vi har inntrykk av det. Derfor vil vi trekke fram noen viktige grunner til ikke delta i eller arrangere et OL eller VM.

Hvorfor fronter ikke idrettsorganisasjonene verdikonflikter?

Å delta i og arrangere et OL eller VM har i økende grad blitt et verdispørsmål. Arrangementene blir oftere tildelt land med udemokratiske styresett og frynsete rykte i menneskerettighetsspørsmål.

Vi finner det påfallende at såkalte verdibaserte organisasjoner med selvpålagt verdibasert ledelse skyver ansvaret for å fronte verdikonflikter og ta ansvar for egen deltakelse over på utøverne.

Toppidrettssjef Tore Øvrebø sier i Aftenposten at utøverne står fritt til å uttale seg om deltakelse i OL i Kina, men også å la det være.

Idrettspresident Berit Kjøll går enda lenger i VG: «Det er frivillig å delta i OL. Utøvere som eventuelt ikke ønsker å delta av ulike årsaker kan fritt og på selvstendig grunnlag avstå fra deltagelse uten at dette får noen som helst konsekvenser av noe slag».

Men det å bli hjemme er ikke så enkelt. Den norske staten har på vegne av norsk idrett forpliktet norske idrettsutøvere til å delta i kinesiske idrettsarrangementer og omvendt.

Demokratiske land trekker seg fra store idrettsarrangementer

Omfattende kritisk journalistikk, utredninger og forskning dokumenterer uheldige individuelle, økonomiske, kulturelle og miljømessige konsekvenser av idrettsarrangement i mega-klassen.

For eksempel dokumenterer forskere fra Universitetet i Oxford at alle olympiske leker siden 1964 hadde gått med underskudd; til dels dramatisk store underskudd. Underskuddene skyldes ofte en planleggings- og beslutningsprosess karakterisert av bevisst underbudsjettering, en uhemmet stor begeistring blant initiativtakerne, irrasjonelle beslutninger underveis, og en overdreven tro på positive ringvirkninger.

Mange demokratiske land har derfor valgt å trekke seg fra søkeprosesser og overlatt disse arrangementene til mindre demokratiske stater.

Overgrep og trakassering

Ulikhet, urettferdighet og undertrykking, både i de internasjonale idrettsorganisasjonene og de land som ender opp med å få ansvar for å arrangere et OL eller et VM, er også grunner gode nok til å la være søke om et OL eller VM. IOC proklamerer for eksempel at idrett er den mest kraftfulle plattformen for å fremme likhet mellom kjønnene og gi jenter og kvinner mer makt.

Og noen tall tyder på en viss bedring i kjønnslikhet. Nesten 49 prosent av utøverne i de siste olympiske lekene i Tokyo var kvinner sammenliknet med London i 2012 hvor det var 44 prosent. I IOCs mange utvalg utgjør kvinneandelen samlet sett 48 prosent.

Men jo nærmere makten man kommer jo færre kvinner finner vi. I hovedstyret til IOC utgjør kvinnene 33 prosent, ifølge deres egne tall. Disse tallene forteller imidlertid ikke den viktigste historien. Mange kvinnelige atleter opplever overgrep og trakassering, som for eksempel overgrepene mot olympiske gymnaster i USA og Australia. Kvinnelige atleter blir ofte framstilt på en sexistisk måte i massemediene sammenliknet med menn, ifølge NRK.

Straffer ikke sine egne

Juks, bestikkelser, korrupsjon, kampfiksing og doping er sider ved moderne toppidrett som ikke kan neglisjeres.

Utøvere, trenere, leger, ledere, funksjonærer i IOC, FIFA og andre internasjonale idrettsorganisasjoner har mottatt penger, dyre gaver, reiser og prostituerte for å manipulere utfallet av konkurranser, bli valgt inn i sentrale posisjoner, overse eller skjule dopingmisbruk, eller å stemme for bestemte arrangører av olympiske leker eller verdensmesterskap.

Direktøren for Transparency International formulerte det slik: «Det finnes en kultur i internasjonale idrettsorganisasjoner for ikke å straffe sine egne og deres feiltrinn. Det gir frie tøyler for bestikkelser og skjule finansielle svarte hull». Det er vanskelig for storsamfunnet å gripe inn overfor disse organisasjonene som selv definerer siner lover og regler, hvilke framgangsmåter og prosesser som skal anvendes. IOC velger selv sine nasjonale representanter blant de man mener er kvalifiserte.

Medlemmene har ofte bakgrunn fra internasjonal eller olympisk toppidrett som utøver eller leder eller er adelig, kongelig eller har annen høy rang i samfunnet. Verken IOC eller FIFA lar seg påvirke i den retning som Norge eller andre land ønsker.

Å vinne for enhver pris

Den største utfordringen idrettsorganisasjonene står overfor er den moderne konkurranseidrettens logikk uttrykt i det olympiske motto «Hurtigere – Høyere – Sterkere»; en patologisk, eller sykelig, oppfordring om å sprenge alle grenser. Og mottoet har patogene, eller sykdomsfremkallende. konsekvenser. Se bare på vektdebatten i hopp og langrennssporten.

Alle stener snus for å forbedre prestasjonene for å vinne konkurranser og sette rekorder, kort sagt teste ut grensene for menneskelig yteevne.

I denne intense jakten på prestasjoner og seiere gjør den moderne toppidretten seg nytte av vitenskapelig og teknologisk kunnskap, forhandler seg fram til gunstige sponsoravtaler og god pris på sine senderettigheter, og får legitimert sin virksomhet i form av politisk aksept og involvering.

Idrett og bærekraft

De fleste lesere vil umiddelbart erkjenne at det olympiske mottoet er vanskelig å forene med bærekraftbegrepets grunnleggende idé om tålegrenser. Eller som det ble formulert av Jørgen Randers og kollegaene i 1972: «Det er grenser for vekst».

Klarer vi ikke å holde oss innen disse grensene, vil tilbakeslagene være alvorlige og uopprettelige. De individuelle, sosiale, kulturelle, økonomiske og miljømessige bærekraftsutfordringene i forbindelse med grenseoverskridende toppidrett er betydelige.

Hva vil idretten, dens utøvere, trenere og organisasjoner, dens støttespillere og talspersoner, gjøre med sin egen patologiske trang til stadige forbedringer? Hvordan forholder den seg til de mange patogene konsekvensene som slanking og doping? Hva vil idretten gjøre med det enorme karbonutslippet den bidrar med gjennom sine mange reiser med fossildrevne biler, busser og fly for å bli best i Norge og i verden?

Noe må gjøres, og det raskt!

Internasjonal toppidrett generelt og OL spesielt ligger langt etter mange andre samfunnsområder med å ta ansvar for og et oppgjør med egne verdier, handlinger og konsekvenser. Den globaliserte idretten må avvikles og den lokale re-introduseres.

Vedum og andre politikere må sammen med internasjonale kollegaer, utforme en demokratisk og bærekraftig politikk som inkluderer den moderne toppidretten.

Johaug og hennes like må konkurrere lokalt og regionalt. Skal de konkurrere mot utøvere i nabobygdene, må de ta skiene fatt og gå dit slik at klimaavtrykket blir minimalt. OL er definitivt ikke gull verdt!

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap