Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

I fjor tikket det inn en undersøkelse vi lærere skulle svare på. Den gikk ut på i hvilken grad vi nyttiggjorde pedagogisk forskning i vårt arbeid. Undersøkelsen var laget og sendt ut av en forskningsgruppe ved OsloMet, finansiert av Forskningsrådet og skulle kjøres i Finland også. Det hørtes i utgangspunktet tillitsvekkende ut.

Etter å ha svart på noen bakgrunnsvariabler, kom forskningsspørsmålene. Om jeg hadde problemer i klassen, gikk jeg til Anne eller Elisabeth? Anne hadde en fersk mastergrad, egen læringsmiljøblogg og i tillegg drev hun med forskningssamarbeid med den lokale høyskolen. Elisabeth derimot hadde jobbet 20 år som lærer. En klassisk dikotomi: Stolte jeg på formell kompetanse eller på realkompetanse? 

Dette er et særnorsk fenomen: Lektorer blir sett på som fagidioter som ikke evner å se eleven, mens de med lavest formell kompetanse er relasjonsguder bare i kraft av ikke å kunne fag.

Pedagogisk begrepsmasturbering

Eksempelet med Anne og Elisabeth illustrerer hvorfor det til tider er lett å le av pedagogisk forskning når man jobber i klasserommet selv. Forskningen fremstår ofte som naiv, og resultatene virker innlysende. Eller så dreier den pedagogiske forskningen seg om innstendig begrepsmasturbering rundt slike pedagogiske begreper som dannelse, dialog, medborgerskap og inkludering.

I den grad det er samlet inn en empiri, så er den kvalitativ – noen få har intervjuet noen få, gjerne om opplevelser og erfaringer. Dermed blir den pedagogiske forskningen puslete og lite slagkraftig, og helt uten noen form for overføringsverdi.

Akademisk selvbehandling

I forfjor kom det ut en doktorgrad om lærere og introverte elever. Empirien var selvsagt liten. Noen lærere var intervjuet. Det var ikke noe nytt eller spennende med resultatene, snarere tvert imot. «Ingen barn som viser innadvendt atferd er like.» Vel, det er ingen andre barn heller? 

«For flere av lærerne i studien var det å snakke med andre lærere om sine observasjoner inngangsporten til å hjelpe eleven.» Jepp, det er det man pleier å gjøre i et profesjonelt fellesskap: Man snakker sammen! Og til slutt en skikkelig bombe: «Tidlig innsats er viktig!»

Avhandlingen om introverte elever var nok et selvrealiseringsprosjekt for en innadvendt stipendiat. Jeg husker disse fra min tid i høyere utdanning: Jeg veiledet mange sosionomstudenter med langermede skjorter som skrev case-baserte bachelor-oppgaver om selvskading. Og minst halvparten av forskere i spesialpedagogikk hadde selv barn med spesielle behov. Forskningen deres var en forlengelse av deres foreldreskap.

Faget for de faglig svake

Det med pedagoger i akademia kan sammenlignes med fylkespolitikere i alle partier. Fylkespolitikere er inkorporert på alle nivåer i partihierarkiet. Der sørger de først og fremst for at fylkeskommunen som forvaltningsnivå består, selv om fylkeskommunen er unyttig og unødvendig for alle andre enn for fylkespolitikerne selv.

På samme måte har man fylt akademia, og ikke minst lærerutdanningen, med pedagoger. Pedagogene sørger for at lærerutdanningen er full av pedagogikk (på bekostning av nyttige undervisningsfag) og at det finnes en utdannelsesvei for de faglig svake. Er man kognitivt utfordret, og på død og liv skal ha en høyere utdannelse, bør man satse på generell pedagogikk. Alle kommer inn og alle består.

En god gammel venn av meg begynte å studere pedagogikk en gang i begynnelsen av 2000-tallet. Jeg syntes det var et rart valg, tatt i betraktning at han allerede hadde hovedfag i bevegelsesvitenskap. Men han sa at det var lavest nivå der, masse gamle damer og lett å nå toppen. Han hadde rett. Tolv år senere var han professor. Innen bevegelsesvitenskap hadde han ikke hatt en sjanse.

Pedagogikkforskere har også en tendens til å bruke et språk som ikke er lesbart. Det virker som om pedagogene prøver å dekke over den manglende vitenskapeligheten med et uforståelig språk. Lange setninger med mange kommaer, substantivering av verb og svadaformuleringer av typen «treffpunktene mellom læreren og elevene» og «skaping av et tolkningsfellesskap» er typisk for pedagogikkspråket. 

Noe som i utgangspunktet er enkelt, omgjøres til noe kryptisk – trolig for å gi et inntrykk av at dette er noe bare pedagoger kan ha greie på.

Virkelighetsfjernt eller innlysende

Både jeg og kollegaene mine på skolen smilte litt oppgitt da en tysk pedagogprofessor mente at elevene måtte bestemme mer på skolen. «Skolen skal bidra til at elevene er herre i eget hus», uttalte denne professoren som var redd for at lærerne ikke fanget opp elevenes mangfoldige interesser. Elevene måtte selv få lov til å velge temaene for prosjektarbeid, mente han. 

Fra «gølvet» er det vanskelig å se for seg i hva slags virkelighet denne professoren lever – og i hva slags virkelighet han tror at vi lærere lever. Samtidig ville han forske på hvordan skolesystemet reproduserer ulikhet. Vel, det er nettopp slik – med oppgaver som elevene velger selv. De fungerer utmerket for elevene med høyest kulturell kapital hjemmefra – og slik reproduserer skolen ikke bare ulikhet, men forstørrer den, som far og datter Nordahl nylig var inne på med sin forskning.

les også

— At skolen ikke klarer å drive tilpasset opplæring, har jeg og de fleste lærere i norsk skole visst i mange år

Den tyske professorens forslag til en bedre skole var virkelighetsfjerne. Og det er jo nettopp det pedagogene i akademia ofte er – virkelighetsfjerne. Men det er kanskje meningen? Pedagogene forsker først og fremst for seg selv – og litt for hverandre. Noe må de jo legge frem på konferanser som de stadig drar på.

Resultatene av pedagogisk forskning kan også virke innlysende. Nylig kom det ut norske funn om tolærersystemet. Konklusjonen var at det fungerte innimellom, men sjelden. Å ha to lærere i klasserommet var dyrt og stort sett ineffektivt. 

Professor Thomas Nordahl kommenterte forskningsresultatene med at de var helt i tråd med eksisterende internasjonal forskning. Med mange år i klasserommet med både én og to lærere kan jeg bekrefte at de er i tråd med virkeligheten også.

Nyttig forskning – æsj og fysj!

I undersøkelsen jeg svarte på som lærer i fjor, var det ett interessant spørsmål som gikk ut på min profesjonelle identitet. Min læreridentitet er først og fremst knyttet til elevenes faglige utvikling, ikke til «sosiale forhold blant elevene» eller «elevenes engasjement og kreativitet». Og det er nettopp der vi så sårt hadde trengt pedagogisk forskning. Hvordan få elevene til å prestere bedre innen de gitte rammene? (Åpenbart ikke med tolærersystemet.)

Dessverre kimser akademias utallige pedagoger av studier med en nytteverdi. Da er man «instrumentell» - som om det var en dårlig ting! På utallige institutter for pedagogikk i dette landet skal man helst forske på noe som er unyttig.

For meg som lærer er det viktigst at alle elevers kunnskapsnivå øker. Men hvilken pedagog i akademia er villig til å forske det? Og hvem er det pedagoger på universiteter og høyskoler forsker for om ikke i hvert fall delvis for oss i skolen?

les også

Debatten om norsk skole er preget av berøringsangst