Gjennom hundrevis av år har det eksistert regler og tanker om at mennesker med ulike psykiske avvik ikke skal stilles ansvarlig for sine handlinger. Slike personer har vært sett på som strafferettslig utilregnelige, og man har tenkt at de ikke bør få straff dersom de gjør noe kriminelt. I stedet har utilregnelige lovbrytere fått andre reaksjoner.

I middelalderens Norge ble de «bundet» og familien hadde ansvaret for å ta seg av dem. Etter etablering av de store asylene på 1800-tallet, ble «sinnssyke» lovbrytere ofte sperret inne, gjerne på livstid.

Rettspsykiatri mistenkeliggjort etter 22. juli

Hvordan man skal bestemme hvem som er utilregnelige har vært gjenstand for mange diskusjoner gjennom alle disse hundreårene, og utfordringen er ikke blitt mindre i dag. I de to siste århundrene har psykiatere, og etter hvert psykologer, bidratt med sin kunnskap om psykiske lidelser og personers funksjonsevne til rettssystemet i utilregnelighetsspørsmål.

Dette ble framveksten til faget rettspsykiatri. Periodevis har det vært en oppfatning av at disse ekspertene har hatt for mye makt i dette spørsmålet, at legen nærmest har fungert som dommer. Denne diskusjonen har ofte gått høyt i juridiske og rettspsykiatriske fagmiljøer, helt fra 1800-tallet og fram til i dag.

Rettssaken etter terrorhandlingene 22. juli 2011 førte til en ny og omfattende diskusjon omkring rettspsykiatriske sakkyndige og deres virksomhet. Mange var svært kritiske til sakkyndige, hvor enkelte gikk langt i å mistenkeliggjøre hele profesjonen. Imidlertid var det stor enighet om en ting: Det foreligger lite forskning som kan si noe om kvaliteten på norske rettspsykiatriske erklæringer.

Har gått gjennom 500 rettspsykiatriske erklæringer

Etter 2012 tok overlege Kjersti Narud, ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri i Helse Sør-Øst, initiativ til å forske på rettspsykiatriske erklæringer. Jeg har vært stipendiat i dette prosjektet, hvor jeg har gjennomgått totalt 500 erklæringer skrevet for å vurdere tilregneligheten til siktede i straffesaker som omhandler drap, drapsforsøk og alvorlige voldshandlinger.

Erklæringene er skrevet i perioden 2009-2018. Den rettsmedisinske kommisjon har anonymisert erklæringene og gjort dem tilgjengelig for forskning.

Vi publiserte nylig en forskningsartikkel om en del av disse funnene. Hovedmålet i artikkelen har vært å få kunnskap om hva slags informasjon sakkyndige bruker i sin utredning av lovbrytere som kan være utilregnelige. Vi har sett spesielt på hvilke metoder de bruker for å utrede psykisk lidelse, og hvilken informasjon de legger vekt på i vurderingen.

De viktigste spørsmålene man skal utrede i slike evalueringer, er psykose, utviklingshemning og bevissthetsforstyrrelse. Det er viktig at man da bruker metoder som er tiltenkt den problemstillingen man ser på.

Å måle tilregnelighet tilbake i tid

Når psykiatere og psykologer snakker med pasienter som trenger helsehjelp, er det viktig å finne ut hvordan de har det her og nå. Pasientens egen fortelling betyr mye. Når man skal gjøre en rettspsykiatrisk vurdering av tilregnelighet, er det imidlertid viktig å finne ut hva slags tilstand personen hadde på det tidspunktet den straffbare handlingen ble begått, og den ligger alltid tilbake i tid.

Noen ganger kan det ta flere måneder, og kanskje til og med år, fra den kriminelle handlingen skjedde og til det blir gjort en rettspsykiatrisk vurdering. Det betyr at man ikke kan bruke de samme metodene for å vurdere lovbrytere i straffesaker om tilregnelighet som man bruker for å gi helsehjelp til pasienter med psykiske utfordringer.

Internasjonal faglitteratur påpeker at det er svært viktig at sakkyndige innhenter informasjon fra mange kilder når de skal gjøre vurderingen. Det er ikke tilstrekkelig bare å gjøre undersøkelser av den siktede selv. Hvis man skal bruke kartleggingsverktøy og tester for å utrede siktede, får man informasjon om hvordan siktede har det under samtalen. Informasjonen man får da kan ha begrenset verdi for å si noe om tilstanden på handlingstiden. Det er viktig at man kun bruker tester som er utviklet for å si noe om akkurat den tilstanden man skal vurdere, og deretter må man vurdere resultatene opp mot all annen informasjon som er innhentet i saken.

Psykoselidelser vanligst blant utilregnelige

Vi fant at omtrent en fjerdedel av alle siktede var utilregnelige, og av dem hadde de fleste en psykoselidelse. Omtrent to prosent var utilregnelige på grunn av psykisk utviklingshemning.

Blant de som var utilregnelige, var schizofreni den vanligste diagnosen, mens ruslidelser var mest vanlig blant de tilregnelige. Det er viktig å merke seg at dette bare er de sakkyndiges anbefaling om utilregnelighet, det er domstolen som til slutt bestemmer i dette spørsmålet.

Videre fant vi at alle de sakkyndige brukte flere kilder til informasjon om siktede i utredningen sin. Alle brukte informasjon fra politidokumenter, over 70 prosent brukte informasjon fra helsevesenet, og rundt 20 prosent intervjuet også familie og venner av den siktede. I noen få erklæringer hadde de sakkyndige ikke snakket med den siktede, men da var årsaken at han eller hun ikke ønsket å snakke med dem.

Følger internasjonale anbefalinger

I halvparten av erklæringene brukte de sakkyndige enten tester eller kartleggingsverktøy for å utrede psykisk lidelse. Som hovedregel var testene som ble brukt egnet for formålet. I erklæringer hvor spørsmålet var om siktede var psykisk utviklingshemmet eller ikke, brukte de sakkyndige tester av intellektuelle evner, mens i erklæringer hvor spørsmålet var psykose, brukte de kartleggingsverktøy for å vurdere psykosesymptomer.

Psykologer brukte tester oftere enn psykiatere, men først og fremst gjaldt det tester av intellektuelle ferdigheter. Slike tester er forbeholdt psykologer, så det er derfor veldig logisk at psykologer gjør disse også i rettspsykiatrisk sammenheng. Vi fant at det var en økning i bruken av tester fra 2009 og fram til 2015, mens det var en liten nedgang fra 2015 til 2018.

Vi konkluderer med at rettspsykiatrisk sakkyndige følger internasjonale anbefalinger i sine utredninger. Denne undersøkelsen gir derfor holdepunkter for å si at norsk rettspsykiatri har en relativt høy kvalitet sammenlignet med det som er anbefalt internasjonalt.

Hvordan forstår dommere og advokater erklæringene?

Studien sier imidlertid ikke noe direkte om den faglige kvaliteten på arbeidet. Det er vanskelig å si noe om de sakkyndige har klart å fange opp hva den siktede egentlig sliter med ved å lese gjennom erklæringene.

Fremtidig forskning bør gå nærmere inn på om erklæringer hvor det brukes testinstrumenter gir bedre informasjon om den siktedes sinnstilstand enn erklæringer hvor slike instrumenter ikke brukes.

Det er også viktig kartlegge hvordan rettens representanter oppfatter innholdet i erklæringene. Det vil si dommere og jurister som jobber i påtalemyndigheten eller som advokater. Selv om det er viktig at erklæringen har en høy faglig kvalitet på det psykiatriske og psykologiske området, er det viktig at erklæringen er lett å lese og forstå for rettens representanter.

Medforfattere i denne studien har i tillegg til de nevnte vært Petter Laake og Solveig Reitan.

I prosjektet arbeider vi nå med en studie som kartlegger hvordan sakkyndige beskriver symptomer som kjennetegner psykoselidelser, siden disse tilstandene er mest utbredt blant de som blir vurdert å være utilregnelige.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap