Er krigen i Ukraina Vestens eller Putins skyld?
Andre verdenskrig anses som «Hitlers krig». Men er dagens krig i Ukraina dermed å regne som «Putins krig», og i så fall bare som det?
Publisert
Krigen i Ukraina fortsetter ufortrødent, og ingen løsning virker nær. I vestlige land er det tilnærmet unison enighet om skyldspørsmålet: Ukrainas tragedie er forårsaket av en kynisk og virkelighetsfjern diktator i Moskva. Vladimir Putin, hevdes det, har, og har lenge hatt, som mål å gjenskape det tidligere russiske imperiet i all sin territorielle fylde.
Angrepet på Ukraina er uprovosert, og det markerer presumptivt begynnelsen, ikke slutten, på Putins imperialistiske felttog. I den grad NATO og Vestens handlinger har bidratt til å muliggjøre russisk aggresjon, har dette skjedd gjennom for lite avskrekking, for mye forståelse for Russlands anakronistiske sikkerhetsbekymringer og for lavt tempo i utvidelsen av NATO.
Avskrekking: de «gode» mot de «onde»
Denne tolkningen av krigens årsaker hviler, om enn som oftest bare implisitt, på en avskrekkingsmodell over hvordan sikkerhet produseres i internasjonal politikk. Modellens logikk foreskriver at fredelige, status quo-orienterte stater møter såkalte revisjonistiske stater med utvetydig avskrekking og en lovnad eller trussel om at kostnadene ved ethvert ekspansjonsforsøk langt vil overstige gevinstene. Føre var-prinsippet gir strategien en retning og danner basis for allianseutvidelser, opprustning og etablering av militærbaser og utstasjonering av soldater i den revisjonistiske statens nærområder.
Disse grepene vil, ifølge denne modellen, redusere sannsynligheten for krig og konflikt. I betydelig grad er dette en oppskrift på hvordan «gode» stater bør og må behandle «onde», eller potensielt onde, stater eller regimer.
Avskrekkingsmodellen forutsetter altså at det er, eller bør være, opplagt for alle parter at de statene som står for avskrekkingen, representerer det «gode», det ufarlige og det freds- og stabilitetsfremmende. Der dette ikke er like opplagt, endres derimot følgene av en ensidig og konsekvent avskrekkingsstrategi: Snarere enn å motvirke aggresjon, bidrar avskrekking til å øke konfliktnivået. En annen modell – spiralmodellen eller sikkerhetsdilemmaet – gir her en bedre forklaring på de fremtredende mekanismene.
Sikkerhetsdilemmaet: internasjonal politikk som tragedie
Sikkerhetsdilemmaet er en av de mest sentrale metaforene eller modellene i internasjonal politikk. Modellen beskriver en verden der én stats grep for å øke egen sikkerhet av motparten tolkes som en offensiv handling; sistnevnte gis dermed en tilskyndelse til å ta grep for å øke sin sikkerhet, grep som likeledes tolkes som offensive av den første staten. Et aksjon-reaksjonsmønster oppstår der resultatet er økte spenninger mellom statene og – paradoksalt eller tragisk nok – redusert sikkerhet for begge parter. Stundimellom bidrar denne spiralmekanismen også til krig.
Mange konflikter i internasjonal politikk er, i noen grad i alle fall, uunngåelige og i bunn og grunn både utilsiktede og uønskede.
En av de vanskeligste, viktigste og farligste oppgavene til statsledere er, etter beste evne, å tolke hvor hen på skalaen man egentlig befinner seg med hensyn til disse to idealtypiske virkelighetsportrettene. Dersom avskrekkingsmodellen gir den mest sannsynlige beskrivelsen, vil mangelfull eller halvhjertet avskrekking omtrent fungere som en oppfordring til aggresjon. Der den strategiske situasjonen heller ligner et sikkerhetsdilemma, vil handlinger som foretas for å øke egen sikkerhet tvert om virke konfliktdrivende.
Men selv der den strategiske situasjonen i all hovedsak er korrekt vurdert, kan resultatet vise seg å bli økt konflikt – og dette av grunner som har mindre med strategiske feilvalg å gjøre enn med situasjonens ubønnhørlige struktur. Mange konflikter i internasjonal politikk er, i noen grad i alle fall, uunngåelige og i bunn og grunn både utilsiktede og uønskede. De symboliserer dermed tragediens rolle i et internasjonalt selvhjelpssystem der det ikke finnes noen sentralmyndighet, og der andres intensjoner vanskelig kan estimeres med særlig grad av presisjon.
Krig og skyld
Dette er mekanismer som trekker i forskjellige retninger hva gjelder anbefalt geostrategi, og det er mekanismer som også gir grobunn for sprikende oppfatninger om «skyldspørsmålet» i mellomstatlige konflikter. Var første verdenskrig et resultat av et umodent Keiser-Tysklands utålmodige, uvørne og aggressive utenrikspolitikk? Eller bør fokuset rettes mot etablerte stormaktenes manglende forståelse for Berlins ønske om «en plass i solen»? Eller skapte den generelle opprustningen, de mange militariserte krisene og fragmenteringen av det ottomanske så vel som det østerrikske imperiet en strukturell situasjon med storkrig som et nokså naturlig utfall?
Enn videre, og én generasjon senere: Ble den kalde krigen forårsaket av et imperialistisk, ideologidrevet Sovjetunionen ledet av en dypt paranoid diktator? Eller var det heller USAs kapitalistiske «imperialisme» og opprettelsen av en innflytelsessone i Vest-Europa som gav støtet til førti år med supermaktskonflikt? Eller er supermaktsrivalisering og eksistensiell konflikt en uavvendelig følge av en strukturell virkelighet der verden nokså plutselig beveger seg fra en håndfull stormakter til to gigantiske (militære) supermakter fanget i et sikkerhetsdilemma?
Disse debattene – spesielt den om første verdenskrig – lever videre flere generasjoner senere. På den annen side er enigheten langt klarere om skyldspørsmålet i andre verdenskrig, en krig som, hva angår dens europeiske del, av de fleste (om enn ikke alle) anses som «Hitlers krig». Men er dagens krig i og over Ukraina dermed å regne som «Putins krig», og i så fall bare som det?
NATO-utvidelsen som konfliktdrivende årsak
I disse dager er dette uansett omtrent den enerådende tolkningen i Vesten. Likevel vil det komme en tid, formodentlig etter at krigen har fått sin «løsning», der nye spørsmål stilles og forsøksvis også besvares. Når sant skal sies har ganske mange faktisk både stilt spørsmålene og kommet med mer eller mindre plausible svar – lenge før krigsutbruddet i februar. Ikke minst har mange hevdet at NATOs kompromissløse ekspansjonsstrategi i seg selv har vært konfliktdrivende.
På slutten av 1990-tallet advarte George F. Kennan, mannen som et halvt århundre tidligere hadde utformet essensen i USAs oppdemningsstrategi mot Sovjetunionen, om at den varslede utvidelsen av NATO, i amerikansk regi, representerte en gedigen, rent ut livsfarlig, feilvurdering. Han mente den ganske raskt ville føre Vesten og Russland ut i enda en kald krig. Beslutningen var angivelig «the most fateful error of American policy in the entire post-cold-war era».
På tampen av sitt eget liv bevitnet Kennan en utvikling som han beskrev som smertefull; selve livsverket hans var i ferd med å bli ødelagt av den nye generasjonen amerikanske politikere som, ifølge ham selv, ikke viste noen reell interesse for internasjonal politikk. Russland, spådde han, kom utvilsomt (og ikke med urette) til å reagere kraftig; og når stormaktskonflikten til slutt ble en realitet, ville tilhengerne av ekspansjonspolitikken kunne slå seg brystet og proklamere at de jo alltid hadde sagt at det er slik russerne er («that is how the Russians are»).
Kennan kalte NATO og USAs politikk «a tragic mistake», og noe som var totalt unødvendig («There was no reason for this whatsoever»). Det var et gigantisk feilsteg, som i seg selv ville forårsake en bent frem gagnløs konflikt. Kennan var formentlig heller ikke alene om disse advarslene; han delte dem med «a number of others with extensive and in most instances more recent experience in Russian matters».
– Vesten er blendet av egen suksess
I de senere årene har John J. Mearsheimer, professor ved Universitetet i Chicago, advart kraftig mot de vestlige ekspansjonsbestrebelsene. «Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault,» er tittelen på hans hyppig siterte (og kritiserte) artikkel i Foreign Affairs i 2014. Undertittelen – «The Liberal Delusions That Provoked Putin» – gjenspeiler mye av hovedargumentet hans, som han siden har repetert hyppig: Vesten er blendet av egen suksess, egen makt og egen liberal ideologi. Og Vesten er blinde for det som er den mest tungtveiende realiteten, nemlig at Ukraina representerer en kjerneinteresse for Moskva – altså en interesse Russland er villige til å krige om og over, hvis alternativet er å se naboen i vest forsvinne for godt inn i en stadig voksende amerikansk innflytelsessfære.
Tyskland og Frankrike fikk delvis, men bare delvis, gjennomslag for sine bekymringer om at NATOs ekspansjon ville virke konfliktskapende heller enn -dempende.
Doug Bandow ved Cato-instituttet, en Washington-basert tenketank, velger noe nedlatende å benevne NATO som en «selskapsklubb» («social club») som ukritisk har valgt å utvide alliansen til å innbefatte medlemsland som man uansett ikke har noen påtagelig vilje til å forsvare.
Også han stadfester det problematiske i det åpenbare faktum at Ukraina (og Georgia) er og forblir langt viktigere for Moskva enn for Washington. Eller for Brüssel. Eller, for den saks skyld, for Paris og Berlin, hvis tidligere ledere (Angela Merkel og Nicolas Sarkozy) fremsatte lignende argumenter tilbake i 2008, året da Ukraina og Georgia opprinnelig ble lovet fremtidig NATO-medlemskap av USA.
Ukraina som tragedie
Tyskland og Frankrike fikk delvis, men bare delvis, gjennomslag for sine bekymringer om at NATOs ekspansjon ville virke konfliktskapende heller enn -dempende. Men fjorten år senere har disse stemmene fordunstet fra vestlige hovedsteder: Krigen i Ukraina tolkes utelukkende som Putins krig – som Putins høyst uprovoserte krig. Dette betyr imidlertid ikke at Merkel og Sarkozy (eller Kennan, Mearsheimer og Bandow) opprinnelig tok feil.
Vestens politikk har, uten et snev av tvil, vært særdeles provokativ – sett fra Moskvas perspektiv. Men samtidig har avskrekking også vært et høyst påkrevd element i vestlig politikk overfor et Russland hvis «tilbakekomst» uansett neppe kunne ha funnet sted helt friksjons-, konflikt- eller endog ekspansjonsfritt.
Kanskje er den rimelige konklusjonen, når den formodentlig kommer en gang i fremtiden, når kamphandlingene er over og støvet har lagt seg i Ukraina, at krigen mest av alt minner om og bør forstås som en tragedie – på alle mulige måter.
LES OGSÅ:
