Samfunnsvitenskapene har et anstrengt forhold til evolusjonsteori. Den er funksjonalistisk, hvilket vil si at den tar utgangspunkt i at det er enkelte oppgaver som må løses for at et samfunn skal gå rundt.

Det er jo riktig, men problemet med å nærme seg sosial endring slik, er at mennesker alltid er opptatt av mer enn å løse problemer. Vi lever også i det symbolske og har irrasjonelle, voldelige og uforutsigelige sider. Slike sider er ofte viktigere for å forklare sosial endring enn rasjonell problemløsning. Evolusjonsteorien forklarer også sosiale endringer med biologiske faktorer. Kroppen trenger jo mat og drikke, men dėt forklarer jo ikke hvordan vi innreder våre økonomier og anretter våre måltider.

Biologiske fakta kan ikke i seg selv forklare sosiale fenomener. Det er også gode politiske grunner til å være skeptisk til evolusjonsteori, for den er blitt brukt til de merkeligste ting: som argument for å drepe funksjonshemmede, sterilisere etniske grupper, holde kvinner borte fra utdannelse, fremavle supermenn og så videre. Alt dette til tross, kan det være fruktbart å tenke sosial endring i et enkelt sosialevolusjonistisk skjema, nemlig som variasjon, seleksjon og restabilisering. Man får frem lange linjer som man kanskje ellers ville ha gått glipp av. Derfor har jeg nettopp anlagt et slikt perspektiv på mitt hovedforskningsfelt de siste årene, diplomati.

Diplomati dreier seg om å snakke med andre politiske grupper, heller enn å forholde seg til dem på andre måter, for eksempel gjennom isolasjon, misjonering, krig eller utryddelse.

Diplomati som biologisk overlevelsesstrategi

Jegere og sankere levde tradisjonelt i så små grupper, typisk mellom 20 og 200 individer, at de måtte omgås andre grupper for ikke å dø ut av innavl. Dermed ble diplomati en nødvendighet, for disse møtene måtte planlegges og avvikles i minnelige former.

Med tilgang til faste matreserver øker gruppenes størrelse og kompleksitet, og det biologiske imperativet ble svakere. Men det som besto, var en utpreget tendens til å dele inn andre grupper i to kategorier: venn og fiende. Det gjelder høylandsfolk på New Guinea, det gjaldt mesopotamiere, og det gjaldt tidlige germanske grupper. Allerede i de aller tidligste brevene vi har fra konge til konge, fra omkring 4 000 år siden, kan det imidlertid spores forsøk på å etablere en idé om nøytralitet. Noen hundre år senere dukker det opp forhandlinger om gjenopptagelse av diplomatiske forhandlinger like etter kriger i slike brev.

Her har vi de første sporene av en tanke om at man kan holde en diplomatisk samtale i gang på noenlunde kontinuerlig basis, også med fiender. Dette er grunnleggende viktig, for det skaper ny variasjon i tankemåter om de andre: man kan tenke på dem som onde fiender, slik man tradisjonelt gjorde, eller man kan tenke om dem som samtalepartnere som er annerledes, men som man kan ha enten fredelige eller voldelige relasjoner med, alt ettersom.

Antidiplomati – alt samkvem med den andre er en kamp

Over årtusenene siden dengang, har det funnet sted en seleksjon. Den siste varianten, som en gang var en nykommer, er blitt standard. Dette er diplomatiet. Vi kaller kaller den første varianten, å tenke forholdet mellom egen og andre grupper som en kamp mellom venn og fiende, godt og ondt, for antidiplomati.

Tilsynelatende har det altså funnet sted en restabilisering som har fortrengt den engang helt dominerende forestillingen om at vi står mot dem, at godt står mot ondt.

Men, bare tilsynelatende. Antidiplomatiske holdninger dukker fortsatt opp med jevne mellomrom, sist i skikkelse av ISIS, eller som folkemord mot grupper i Afrika . Og ikke bare det, utenfor den vitenskapelige diskurs og maktens korridorer finner man over hele verden, hele tiden, antidiplomatiske utsagn om andre grupper. En av grunnene til Trumps suksess, var at han visste å tale til «vi er Guds eget land, de andre er ikke det»-holdningen til enkelte hvite amerikanere.

Det nytter ikke å snakke med Voldemort, han må bekjempes

Dette reiser et prinsipielt spørsmål: Om den antidiplomatiske varianten tilsynelatende er selektert bort fra den store politiske samtalen, men allikevel overlever i de små, akkurat hvordan overlever den?

Ett mulig svar er: i populærkulturen. Ser vi på de mestselgende filmene og bøkene fra de siste tiårene, for eksempel Harry Potter, dreier politikken i slike verdener seg om kampen mellom det gode og det onde.

Det nytter ikke å snakke med Voldemort, han må bekjempes. Alt man kan gjøre, er å forsøke å bygge en koalisjon av venner – gnomer, kentaurer, troll og futter – som kan hjelpe til med å vinne krigen mot de onde fiendene.

Vi som forsker på politikk og diplomati tror at budskapet om at det hjelper å snakke med andre, går hjem, og det gjør det kanskje i noen grad, men vårt budskap støter også opp mot en eldre og enklere forståelse. Et evolusjonistisk perspektiv kan imidlertid avdekke at en måte å tenke på forholdet til de andre som forskere gjerne tror er blitt selektert bort for lenge siden, altså fortsatt lever, riktignok i det skjulte, men i beste velgående.