Når Russlands angrep mot Ukraina nå virker å ha gått inn i en enda mer brutal fase, har frustrasjonen hos ukrainske ledere økt. Presidenten, Volodymyr Zelenskyj, har vært det fremste symbolet på Ukrainas motstandskraft og heltemot – og på dets tragedie.

«Grønt lys» for Russlands bombing

Zelenskyj, og mange ukrainere med ham, bønnfaller Vesten og NATO om å opprette en flyforbudssone som skal stenge luftrommet over Ukraina for russiske fly og derigjennom beskytte uskyldige sivile. Den eminente kommunikatoren Zelenskyj er nå tydelig, og forståelig nok, ekstremt frustrert, og han målbærer en eksistensiell angst på sitt eget lands og befolknings, og sågar også på Europas, vegne. Han retter knallhard kritikk mot Vesten, og hevder at NATO i praksis har gitt Russland «grønt lys» til å bombe ukrainske byer.

For Vestens ledere har de siste dagene vært hektiske. Man har innført et eksepsjonelt tøft sanksjonsregime overfor Russland, man har akselerert våpenleveransene til Ukraina, man har signalisert en felles vestlig front som for noen få uker siden virket tilnærmet utenkelig, og man har ikke gått av veien for å gratulere seg selv nettopp for å ha brukt disse verktøyene.

Flyforbudssone bringer NATO inn i krigen

Men man har ikke opprettet, og man kommer heller ikke til å opprette, noen flyforbudssone. Signalene fra Det hvite hus, fra Pentagon, fra NATOs generalsekretær, fra den britiske statsministeren og fra mange andre (endog inkludert statsministeren i Litauen, ett av få land som begripeligvis nærer en eksistensiell angst for Moskvas ambisjoner) er foreløpig krystallklare: opprettelsen av en flyforbudssone vil bringe NATO i væpnet konflikt med Russland. Det er et scenario som øker risikoen betraktelig for at Ukraina-krigen blir regional – kanskje også global. En flyforbudssone har atomkrig som plausibelt endepunkt.

Uansett hvor katastrofal Russlands invasjon av Ukraina er for Ukraina selv, for europeisk sikkerhet og for den globale økonomien: det finnes verre mulige utfall. Prioritet nummer én må være å forhindre en geografisk opptrapping av krigen.

«...også Vestens hender er røde»

Zelenskyjs bønner må altså ignoreres. Ukraina står på egenhånd, og slik må det også være. I Zelenskyjs øyne representerer Ukrainas tragedie også en moralsk fallitterklæring fra Vestens side. NATO har i praksis gitt Russland «grønt lys» til å invadere. Russlands hender er dynket i blod, men også Vestens hender er røde. Dette er ikke en urimelig anklage. Men det er ikke den manglende entusiasmen for en flyforbudssone i seg selv som kommer til å avgjøre Vestens ettermæle i denne tragedien.

Vi lever i dager der selve krigen og dens menneskelige ofre står i sentrum. Dette er følelsesladde dager. Det er dager der skyldspørsmålet virker klarlagt og der selvransakelsen – naturlig nok – ikke blir tildelt noen prominent plass. Men det kommer også en tid, må man formode, der krigens bakgrunn, drivkrefter og årsakskompleks skal og må frem i lyset. Når historikere og andre en gang i fremtiden skal analysere hva som gikk galt i Ukraina, kan man vente seg at forklaringene følger et tredelt spor.

Et stadig mer hensynsløst Russland

For det første: Russland, anført av den gradvis mer autoritære lederen Vladimir Putin, er utvilsomt aggressoren her. Invasjonen er et brutalt overgrep mot en annen selvstendig stat og mot dens uskyldige sivilbefolkning. Russlands krig er selve kulminasjonen av en langvarig utvikling der landets utenriks- og sikkerhetspolitikk har blitt stadig mer dristig og hensynsløs.

Listen med eksempler er lang: den inkluderer likvidering av regimemotstandere (også utenfor Russland grenser), cyberangrep mot andre stater, omfattende spionvirksomhet, utilslørt propagandaspredning, kontinuerlige forsøk på å destabilisere land for egen geostrategisk vinning, innblanding i andre staters demokratiske valg, økt militær aktivitet (her også utenfor Russlands grenser) og, ikke minst, krigføring – mot egen befolkning i Tsjetsjenia, mot Georgia, mot opprørere i Syria og mot Ukraina (i 2014 og fremover).

Russland under Putin er en revisjonistisk aggressorstat som søker å endre verdensordenen og øke egen relative makt og innflytelse blant annet, om enn ikke utelukkende, ved bruk av militær makt.

Men i seg selv representerer ikke dette noe dramatisk nytt i internasjonal politikk: revisjonistiske, militariserte, autoritære stater har alltid eksistert. Slike stater har opp gjennom historien blitt forsøkt håndtert av andre stater, dog med vekslende hell. Men Putins Russland – som, når sant skal sies, ikke er noen spesielt brutal eller revisjonistisk eller endog mektig stat hvis man sammenligner med tidligere utgaver av det samme landet – tilhører utvilsomt kategorien håndterbare aggressorer.

Ukraina er en dypt splittet stat

Følgelig vil fremtidens analyser også peke på andre årsaker til tragedien i Ukraina. Det andre som ventelig vil bli trukket frem, til tross for at det kan virke i overkant ufølsomt å gjøre så, er Ukraina selv. Ukraina er en ung stat, og en umoden sådan. Det er også en dypt splittet stat preget av en del særdeles utfordrende kulturelle, geografiske, økonomiske, språklige og religiøse konfliktlinjer.

Uavhengighetserklæringen i 1991 ble etterfulgt av en lang periode der manøvreringen mellom Vesten og Russland stod – som den måtte stå – i sentrum av Ukrainas interne og eksterne politikk. Ukraina kunne ikke, og kan fremdeles ikke, tillate seg å «gjøre som det vil» i saker som har med utenrikspolitisk tilknytning å gjøre.

I de senere årene har Ukraina derimot beveget seg bort fra en utenrikspolitikk (og faktisk også en innenrikspolitikk) som i Moskva har blitt ansett som tolererbar. Av størst betydning har to retningsvalg vært: Det ene er at man har valgt å stramme inn rettighetene til den tross alt store andelen av befolkningen som kulturelt, geografisk, økonomisk, språklig og religiøst føler en større tilhørighet til nabolandet i øst enn til Vesten. Det andre er at man har valgt å legge stadig flere av sine skjøre egg i den vestlige kurven: det utvetydige målet til den politiske eliten har, særskilt etter 2014, vært EU- og NATO-medlemskap.

Vestens gulrøtter

Dette strategiske valget har blitt sterkt oppmuntret av Vesten. Og det er denne oppmuntringen som ventelig vil bli trukket frem som den tredje betydelige årsaken til Ukrainas tragedie. Ukrainas «vestvending» har representert en sterkt villet politikk i de fleste vestlige hovedsteder. Man har benyttet seg av gulrøtter, av EUs økonomiske tiltrekningskraft og av en fremtidsvisjon der Ukrainas sikkerhet på troverdig vis blir garantert av NATO.

Men alt dette har tilhørt en mulig fremtid. I mellomtiden har Russland handlet. Og Russland har handlet nettopp for å hindre en fremtid for Ukraina som vanskelig kan reverseres av Moskva. Et fullt ut vestvendt Ukraina er ikke kompatibelt med Russlands visjoner om hva Ukraina bør og må være. Et russiskvennlig Ukraina er å foretrekke for Russland; et rimelig nøytralt Ukraina er til å leve med; et vestvendt Ukraina er – eller oppfattes å være – intet mindre enn en eksistensiell trussel.

Ukraina tilhører ikke Vestens kjerneinteresser

Det er i bunn og grunn derfor Russland nå er villig til å slåss over Ukraina, som er et land som i flere hundre år har blitt ansett å tilhøre Russland kjerneinteresse. Selve definisjonen på «kjerneinteresse» er nettopp at man i siste instans er villig til å bruke militær makt for å hindre det man tolker som en uønsket utvikling. Vesten er derimot ikke villig til å bruke militær makt for å understøtte Ukrainas vestvending. Og selv om landet utvilsomt også er viktig for NATO og EU, tilhører ikke Ukraina Vestens kjerneinteresser.

Denne mulige erkjennelsen er nok den egentlige bakgrunnen for president Zelenskyjs økende frustrasjon og sinne rettet mot Europa og USA. Man har lenge blitt lovet de gulrøttene som følger med en innlemmelse i det vestlige fellesskap. Det er derimot klare grenser for hvor villige Vesten er til å bruke pisk når eksterne aktører saboterer denne utviklingen. Ukraina kan ikke forsvares av NATO.

I teorien kan man selvsagt utvide NATO til å omfatte et mye større antall land enn de 30 som i dag er medlemsstater. Men en forsvarsallianse, dens raison d’être, bygger både på kapasiteten og på viljen til å komme medlemmer til unnsetning dersom disse blir gjenstand for militær aggresjon. Kapasiteten er muligens der (skjønt et forsvar av Ukraina er, rent geografisk-militært, en fryktelig hodepine også for et mektig NATO).

Men viljen til å dø for Ukraina har aldri vært der, den er ikke der, og det er liten grunn til å tro at den kommer til å være der i fremtiden.

LES OGSÅ:

Russernes broderkjærlighet til ukrainerne og Putins angrep på Ukraina: Hvor er sammenhengen?

Professor Pål Kolstø forklarer det historiske bakteppet for forholdet mellom russere og ukrainere.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap