Den mest betydelige forflytningen av mennesker i Europa, i hvert fall siden de brutale krigene på Balkan på 1990-tallet, skjer nå. På under en uke er tallet mennesker som har krysset grensene ut av Ukraina over en million. De sanne menneskelige kostnadene av å drives slik på flukt, kjenner kanskje bare de som har opplevd det selv. I denne konflikten, som i mange andre, utgjør kvinner og barn flertallet av dem som er på vei.

Menneskene som flykter fra de russiske angrepene på Ukraina blir av åpenbare grunner beskrevet som flyktninger. Gitt det aggressive angrepet og dets artikulerte anti-ukrainske (og åpenbart meningsløse) begrunnelse, er ukrainere på flukt på grunn av «en velbegrunnet frykt for forfølgelse» basert på deres nasjonalitet, og helt i tråd med flyktningkonvensjonen fra 1951. Like tydelig er det faktum at andre mennesker som var bosatt i Ukraina i februar 2022, flykter fra de samme voldelige angrepene, også i søken etter sikkerhet.

Mobilitet i krig

Slik som i andre situasjoner med væpnet konflikt vil de fleste mennesker trolig ikke reise fra Ukraina (landet har om lag 44 millioner innbyggere). Mange ønsker ikke å forlate landet, slik deres vilje til å forsvare dets suverenitet og til å bidra i kampen for dets frihet og overlevelse nå også viser.

Ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) sine estimater fra før denne russiske invasjonen, var rundt 1,5 millioner mennesker allerede da internt fordrevne i Ukraina. De fleste av disse i landets østlige områder, der hvor konflikten har pågått siden 2014.

Dagens situasjon er usikker, mange mennesker tilbringer nå dager og netter i kjellere og bomberom, andre er skadet, noen dør, mens andre igjen er på vei på mot et sted de håper å finne sikkerhet. Mange mennesker som forlater hjemmene sine nå, vil likefullt forbli i Ukraina. Noen på grunn av mangel på alternativer, økonomisk eller på annen måte. Andre vil søke å forbli for å ta vare på eldre slektninger som kanskje ikke er i stand til å reise, eller kanskje av andre grunner ende med å bli. Noen velger mer aktivt å bli, som en motstand mot invasjonen. Menn mellom 18-60 år forventes å bli i Ukraina for å forsvare landet. Alle mennesker som oppholder seg i Ukraina nå er, og kommer til å fortsette å være, de som har størst behov for humanitær hjelp i denne krisen. Dette er igjen, slik som i enhver annen konfliktsituasjon, tidligere og i dag.

Verdens oppmerksomhet er med rette på gatene i Kyiv i dag, og europeernes og min egen frykt for å tape kampen for demokrati og frihet på vårt kontinent, mener jeg ikke fortjener å tas lett på, eller avfeies med «what-aboutism». Samtidig er det viktig å spørre, i menneskehetens navn, hvor er oppmerksomheten på og solidariteten med folket i Kabul eller Damaskus nå? Hvordan finansieres den humanitære innsatsen for de internt fordrevne som er igjen i Afghanistan og Syria, og i deres naboland, der de fleste flyktningene tross alt forblir? Og hvilke tiltak blir iverksatt for å støtte kampen for frihet og demokrati utenfor Europa?

Solidaritet ved grensen

Mobiliseringen langs den ukrainske grensen, ikke bare i Polen, men i Slovakia, Ungarn og Romania, for å hjelpe naboer i nød, er bemerkelsesverdig. Denne mobiliseringen inkluderer etablerte organisasjoner, grasrotinitiativer, religiøse grupper og vanlige borgere, som tilbyr plass i hjem eller hytter, donerer klær, mat og tid som frivillige ved grenseovergangene, samt på togstasjoner for transitthjelp, med informasjon, og på alle andre tenkelige måter. Dette er både oppsiktsvekkende og beundringsverdig. Det har også paralleller til frivillig innsats i mange humanitære kriser i andre deler av verden. Og aktivismen i Europa i 2015/2016 med blant annet «Refugees Welcome» og lignende initiativer.

I tillegg er det stor mobilisering og solidaritet blant ukrainere som bor i utlandet, i fortvilelse og til støtte for et land under angrep, og for dem som flykter derfra. I Polen bodde det 2021 anslagsvis 1,5 millioner ukrainere, hovedsakelig på arbeidstillatelser. Mange av ukrainerne som kommer til Polen nå, er på vei til familie, slektninger eller venner som allerede bor der. På samme måte mobiliserer den ukrainske diasporaen over hele Europa og andre steder i verden. Biler fra Tyskland og Nederland kommer for å plukke opp slekt og venner ved grenseoverganger i land som Polen.

IOM-data fra 2021 viser at rundt 6 millioner ukrainere bodde i utlandet, mange i EU hvor det har vært visumfri innreise for 90 dager for ukrainere. Tallene er dermed ikke helt eksakte. Men ukrainere I utlandet inkluderer folk som forlot Ukraina for mange år siden, så vel som studenter, nyere asylsøkere som har fått flyktningstatus etter konflikten i 2014, samt migranter på midlertidige arbeidstillatelser. Det bor mange ukrainere ikke bare i Øst-Europa, men også i land som Tyskland, Italia, Frankrike og Canada. At diasporaer gir livsviktig støtte til mennesker som flykter fra krig i opprinnelseslandet er godt dokumentert for konflikter over hele verden, både i en mer akutt fase som nå, men også der hvor konflikter varer over tid.

«Ukrainere er mer enn bare hvite for polakker»

I Polen har det blitt lagt merke til hvordan støtten til ukrainere på flukt strekker seg på tvers av det ellers polariserte politiske spekteret. Dette speiler nærhet til angrepet på Ukraina: geografisk, men også historisk og kulturelt, i skyggene av (tidligere) imperier som hadde overhånden.

Professor i statsvitenskap ved University of Manchester, Maria Sobolewska forklarer på Twitter litt om denne bakgrunnen: «Hvorfor ønsker Polen ukrainerne så varmt velkommen?» Hun vektlegger et historisk perspektiv, og innrømmer at inntrykket man kan få kan stemme: «Ja, hvite flyktninger foretrekkes i Europa og det er feil» (åpenbart) og utdyper «ukrainere er mer enn bare hvite for polakker. I tusen år levde vi i det samme landet, vi kjempet, vi blandet oss og vi drepte hverandre...» Dette foregikk over århundrer og gjør at polsk og ukrainsk kultur har mange felles referanserammer og bånd på tvers.

Å stille spørsmål ved folks motivasjon til å hjelpe medmennesker er generelt ikke å anbefale, også når de vil hjelpe sine naboer. Ikke desto mindre, og med rette, har frivillige organisasjoner i Polen, som har jobbet for å støtte flyktninger og andre migranter som har vært ofre for krisen på grensen mellom Polen og Hviterussland sommeren/høsten 2021, påpekt den sterke kontrasten i holdninger til og mottak av ukrainere nå, og folk ved den andre grensen helt nylig, og minner også om holdningene i 2015/2016 . Noen kommentatorer er veldig tydelige på det ekstremt problematiske bakteppet med overtoner basert på rase og religion.

Rasisme ved grensen

Rapporter fra grenseovergangene mellom Ukraina og Polen viser at noen internasjonale studenter og migranter som har jobbet i Ukraina, men som ikke er ukrainske statsborgere, har opplevd problemer med å krysse. IOM-data fra en 2021-rapport viser at rundt 76.000 internasjonale studenter var bosatt i Ukraina, av totalt omkring 450.000 personer med utenlandsk statsborgerskap.

BBC og andre mediers dekning fra grenseoverganger til Polen antyder at ukrainske grensevakter er overveldet av folkemengdene, og har prioritert ukrainske kvinner og barn, og latt utenlandske statsborgere, spesielt fra utenfor Europa, vente. Andre rapporter peker på at polske grensevakter har trådt feil og ikke tillatt internasjonale studenter innreise, til tross for polske myndigheters godkjenning for innreise av tredjelandsborgere som forlater Ukraina. Det konsulære personalet i afrikanske land som Nigeria har forsøkt å hjelpe sine statsborgere fra Warszawa, Bucuresti og ved grenseovergangene.

Den polske avisen Gazeta Wyborcza rapporterte søndag 27. februar fra Medyka-grenseovergangen i Polen, om en polsk og en bangladeshisk frivillig, som hadde kommet til grenseovergangen for å hjelpe internasjonale studenter som prøvde å forlate Ukraina. Den polske frivillige hadde etiopiske studentvenner, hvorav en delte at hun var blitt lurt av en drosjesjåfør og hadde opplevd verbale overgrep fra vaktene ved grensen i Ukraina, og var blitt beordret bakerst i køen der. Hun ventet fortsatt på noen av sine medreisende, 9 timer etter å ha krysset inn i Polen selv, etter å ha mottatt varme klær, mat og drikke fra frivillige der.

I påvente av en gruppe på hundrevis av sørasiater, hadde en bangladeshisk frivillig (bosatt i Polen) ankommet for å hjelpe dem etter de krysset grensen. Han fortalte avisen at noen ukrainere uttrykte en følelse av at unge utenlandske menn som studerer der, burde bli og kjempe mot russerne. Ytterligere rapporter forteller om overgrep og tyveri, som uforholdsmessig påvirker fargede personer, i de kaotiske køene som strekker seg til grensen. Samtidig rapporterer internasjonale studenter som har krysset grensen at folk på hver side har hjulpet dem, mens grensevakter har fått skylden for utfordringer som er opplevd, noe som gir nyanser til de berettigede påstandene om opplevd rasisme.

Det gjenstår å få et fullstendig bilde av hva som har skjedd. At rasisme mot personer fra Afrika, Asia og Midtøsten forekommer i østlige deler av Europa, kommer absolutt ikke som noen overraskelse for de av dem som bor der, og er åpenbart fullstendig uakseptabelt. Heldigvis bekrefter rapporter denne uken at både internasjonale studenter og migranter som jobber i Ukraina fra forskjellige afrikanske og asiatiske land, har krysset inn i nabolandene, og noen er allerede repatriert til sine opprinnelsesland.

Menneskeverd for alle mennesker som forflytter seg

Ettersom kampen for et suverent, demokratisk Ukraina brutalt fortsetter, og bokstavelig talt og forståelig nok er tett på i Europa og for EU, gjenstår viktige spørsmål om mennesker på som forflytter seg under en krig ubesvart. Dette er globale spørsmål, til syvende og sist om legitimiteten til internasjonale institusjoner, særlig FN og internasjonal humanitær innsats, der det for ofte og for fort blir seende ut som om noen menneskeliv betyr mer enn andre.

Den nåværende krisen kan være en mulighet for verdig behandling av alle dem som klarer å unnslippe Russlands aggressive krig i Ukraina, selv om skussmålene fra grensene i de første kaotiske dagene er langt fra perfekte. Europeiske stater har nå muligheten til å vise solidaritet, utover utseende og statsborgerskap, overfor alle innbyggere fra Ukraina som nå er berørt og forflytter seg vestover. Enten det er gjennom utvidet visum, midlertidig beskyttelsesstatus, student- eller arbeidsvisum i nye land, flyktningstatus, eller hjelp med å organisere reise hjem til opprinnelsesland som ikke selv får bistått egne borgere med dette.

Både i krig og i fred fortsetter det å være et enormt behov for humane og trygge migrasjonsruter over landegrensene: for flyktninger og andre migranter, slik de internasjonale erklæringene «Global compact on migration» og «Global compact for refugees» fastsetter. Det gjenstår mye før menneskeverd for alle mennesker som er på vei, som forflytter seg, tilbys og sikres av stater rundt om i verden, inkludert i Europa.

I mellomtiden er humanitær innsats for å hjelpe mennesker som beveger på seg i konfliktrammede land, og befolkninger som er ikke kan reise fra slike områder, eller av forskjellige grunner velger å bli, påtrengende, i Ukraina – så vel som i Afghanistan, Syria, Yemen, og listen fortsetter, dessverre.

LES OGSÅ:

Putin og maktbalansen: En analyse av Ukraina-krigens årsaker

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap