28. august 1963 holdt Martin Luther King jr. sin berømte
28. august 1963 holdt Martin Luther King jr. sin berømte "I have a dream"-tale i Washington D.C. En tale som har overlevd i vår kollektive bevissthet på grunn av sitt verbale innhold mer enn sin ikke-verbale kommunikasjon, mener artikkelforfatteren.

Myten om kroppsspråk

POPULÆRVITENSKAP: Påstanden om at over 90 prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal er utbredt, men den stemmer ikke med det vi lingvister vet om språk og kommunikasjon.

Du har kanskje hørt enkelte hevde at over 90 prosent av all kommunikasjon er kroppsspråk eller såkalt ikke-verbal kommunikasjon. Men, er det sant? Spiller virkelig ordene og setningene våre en så liten rolle? La oss se litt nærmere på denne utbredte påstanden om kroppsspråk og kommunikasjon.

I 1963 trollbandt Martin Luther King sine tilhørere med talen «I have a dream». Talen inspirerer og begeistrer fremdeles. Dette til tross for at mange ikke kjenner til den ikke-verbale kommunikasjonen som ledsaget talen. Talen har overlevd og siteres flittig uten den ikke-verbale kommunikasjonen. Slike eksempler står i strid med påstander om at over 90 prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal.

Det er umulig ikke å kommunisere

Vi lingvister og språkforskere har også mye annen kunnskap om språk som viser at slike påstander, ikke stemmer. Dette til tross for at du sikkert kan finne samtaler der bare syv prosent er ord og setninger. Det finnes til og med kommunikasjonssituasjoner der 100 prosent av all kommunikasjon foregår ved hjelp av ikke-verbal kommunikasjon. Ett eksempel på dette kan være fire for hverandre ukjente mennesker som står sammen i en heis. Ingen av dem sier noe, og de unngår å møte hverandres blikk. På den måten kan de kommunisere at de ikke er interesserte i de andre menneskene i heisen eller at de ikke er tilgjengelige for samtaler. De kan fortolkes som at de er veldig sjenerte eller innadvendte. Noen kjenner kanskje på en beklemt stillhet og rømmer ned i mobiltelefonen.

I denne heisen er kommunikasjonen 100 prosent ikke-verbal. Eksempelet viser også at kommunikasjon mellom mennesker er noe som foregår hele tiden. Det er nærmest umulig å ikke kommunisere. Det er nærmest umulig å ikke fortolke, å legge mening i noe noen ytrer, gjør eller ikke gjør.

Antakelig kommer påstanden om at at kun 10 prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal fra en studie som ble gjort i 1967.

Anne Birgitta Nilsen

Trafikken er et annet sted der det foregår mye ikke-verbal kommunikasjon. Ved hjelp av måten du beveger bilen, kan du kommunisere med dine medtrafikanter. Når du nærmer deg et kryss, kan du kjøre bilen raskt mot krysset og på den måten fortelle de andre bilistene at her gjelder det å passe seg, for du har ikke tenkt å vike, du vil hevde din forkjørsrett.

Enkelte opprørte og sinte bilister gir sine medtrafikanter fingeren og slenger sinte blikk etter dem for å påpeke feil. Du kan også velge en mer sympatisk og mindre aggressiv måte å kommunisere på. Når du nærmer deg et fotgjengerfelt kan du bremse ned og søke blikkontakt med dem som står og venter på å krysse veien. Med blikket ditt kan du fortelle fotgjengerne at du har sett dem og at du har tenkt å stoppe for å la dem gå over veien. Igjen, 100 prosent ikke-verbal kommunikasjon!

Bruker smilefjes for å søke trøst og latterliggjøring

På sosiale medier bruker vi stadig flere visuelle ressurser i våre samtaler, og denne økende bruken forteller noe om våre behov i slike samtaler. De visuelle ressursene kan sammenlignes med ikke-verbale ressurser, fordi de ofte brukes på samme måte, for eksempel for å fortelle om følelsene våre, slik som i disse eksemplene under der ulike emotikon (smilefjes) peker i retning av hvordan ytringene skal forstås og hva vi vil oppnå med dem. I denne første ytringen er det en som søker trøst hos dem han snakker til:

  • Skallet hodet i skapdøra 😭(gråtefjes)

Mens i ytringen under er det en som fremstiller seg selv som uoppmerksom eller klønete og som vil underholde dem han snakker til på samme måte som han underholder seg selv ved å latterliggjøre seg selv:

  • Skallet hodet i skapdøra 😂 (ler så jeg griner)

Eksemplene fra sosiale medier og trafikken viser hvordan vi mennesker utnytter ulike ressurser i våre samtaler. Det er det som er typisk for kommunikasjon, at vi blander ulike ressurser for å uttrykke oss, og at vi tilpasser oss situasjonen, ikke at vi bruker noen ressurser mer enn andre.

Hvor kommer myten fra?

På spørsmål om det er sant at mesteparten av menneskenes kommunikasjon er ikke-verbal, er altså svaret at dette er situasjonsbetinget. Så kan vi lure på hvor påstanden som er så utbredt kommer fra –at kun 10 prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal. Antakelig kommer den fra en studie som ble gjort i 1967 av professor Albert Mehrabian – en studie som i stor grad har blitt feilsitert. Mehrabian generaliserte ikke over kommunikasjon, men over dobbeltkommunikasjon, det vil si når verbalspråket forteller oss noe annet enn det ikke-verbale språket. Mehrabian viste at når noen dobbeltkommuniserer, så hører vi mer på de ikke-verbale ressursene.

Vi tror ikke på setningen til en person som skjærer en grimase og sier at det er hyggelig å møte oss. Det Mehrabian viste i sine eksperimenter er at grimasen trumfer ordene.

Påstanden om at over 90 prosent av all kommunikasjon er ikke-verbal, er en vandrehistorie som fremdeles vandrer fra munn til munn og fra tekst til tekst.

Powered by Labrador CMS