Siden 2017 har reindriften i Finnmark og andre steder i landet opplevd beitekrise minst tre ganger. Beitekrisene skyldes ikke et høyt reintall. Ifølge Statsforvalteren i Troms og Finnmark har reintallet vært stabilt de siste årene og stort sett innenfor fastsatte grenser.

Krisene skyldes islag og frosset snø som «låser» beitene – det vil si at reinen ikke klarer å grave seg ned til vegetasjonen den vanligvis beiter på om vinteren. Myndighetene har besvart beitekrisene ved å gi reineierne økonomiske tilskudd slik at de kan tilleggsfôre reinen.

Goavvi for reinen, en stor påkjenning for reineierne

Reineierne i Finnmark kaller vintrene med «låste» beiter for goavvi. Goavvi betyr uår, hvor reinen sulter og ikke finner ro. Under slike forhold er reinen i stadig bevegelse for å finne mat, og gjeterne jobber døgnet rundt for å holde flokken samlet. Goavvi gjør at reinen sulter og dør. Goavvi er en stor fysisk, psykisk og økonomisk påkjenning for reineierne.

De siste 120 årene har reindriften opplevd goavvi og ekstremvintre 17 ganger, sist i 2022. Men med de varslede klimaendringene vil «låste» beiter forekomme oftere. Dagens forvaltning ble utviklet på 1970-tallet, i en tid da vintrene på Finnmarksvidda fremdeles var relativt stabile, kalde og tørre.

I dag er vinteren to grader varmere i indre Finnmark enn den gangen. Og i nær fremtid vil det bli mer nedbør og hyppigere vekslinger mellom pluss- og minusgrader slik at snøen blir våt og så fryser til.

Også i framtiden vil det være behov for tilleggsfôring, men vi må forstå dette som et kortsiktige der-og-da-tiltak. Og ikke alle vintre med vanskelige snø og isforhold trenger å bli til en beitekrise, eller goavvi.

Reinens nomadiske bevegelsesmønster

Som nomadiske gjeterkulturer mange steder i verden, er reindriften tilpasset marginale ressurser og stadige endringer i naturen gjennom mobilitet. Det betyr at i Finnmark oppholder de fleste flokkene seg i indre Finnmark om vinteren og er nærmere kysten om sommeren.

I tråd med reinens naturlige adferd, flytter flokkene mellom ulike årstidsbeiter for å dra nytte av ulike klimasoner og vekst-sesonger. Ved å stadig være i bevegelse kan reien beite over et større område.

Vi har vært med i et forskningsprosjekt som sammen med en gruppe reineiere fra Vest-Finnmark har undersøkt hvordan reguleringer og beslutningsprosesser påvirker reindriftens mulighet til å bruke tradisjonell kunnskap for å håndtere vanskelige beiteforhold. Vi har også sett på langsiktig tiltak for å ruste opp reindriften for å kunne tilpasse seg klimaendringene. Vi presenterer tre eksempler her.

De økonomiske tilskuddene bør åpne for flere bukker i reinflokken

Det første handler om økonomiske insentiv-ordninger som påvirker sammensetningen av rein i flokkene, og på denne måten gjør reindriften sårbar. Samiske reinflokker hadde tradisjonelt en større andel av bukker enn det som er vanlig i dag.

Reineiere vet at bukkene spiller en viktig rolle utover å befrukte simlene. De er sterkere, og om vinteren kan de grave fram vegetasjon som også kommer de andre dyra til gode. Bukkene er av natur også mer tolerante for menneskelige forstyrrelser og kan derfor fortsatt beite på områder som simlene og de nyfødte kalvene unngår.

Men i 60 år har myndighetene uttalt at rasjonell reindrift er å ha en stor andel av simler i flokken for å maksimere produksjonen av kalv som slaktes når høsten kommer. Reineiere som slakter kalv får utbetalt et ekstra tilskudd.

Dagens flokkstruktur er tilpasset tilskuddsordningen, men reduserer flokkens mulighet til å utnytte beiteressursene og det gjør den mer sårbar når det blir vanskelige beiteforhold.

Mer fleksibel bruk av arealene

Det andre eksempelet handler om arealforvaltning. Klimaendringer vil øke behovet for en mer fleksibel bruk av arealene. Om beitene er «låste» i ett område må reinen kunne flytte til alternative beiteområder for å opprettholde velferden i flokken. I 2020, for eksempel, så vi at mange flyttet mot kysten da det fremdeles var vinter.

Den umiddelbare muligheten til å reagere på forandringer i vær og beiteforhold ligger hos reindriftsutøverne som er ute på vidda ved flokken. Men beitebruken er regulert. Det er f.eks. fastsatte tider for flokkenes bevegelse mellom årstidsbeitene. Disse kan fravikes, men da må Statsforvalteren først tillate det.

Dette er nødvendigvis et forsinkende beslutningsledd under raske endringer, og reineiere som flytter uten tillatelse bryter loven. (I andre reindriftsområder slik som Yamal i Vest-Sibir har reindriftsutøverne større frihet til å beslutte slik tilpasset beitebruk selv.)

Med global oppvarming og beitekriser vil det kunne bli et behov for å flytte flokken til nye beiter, men det er hard konkurranse om arealene. Vindkraft-, gruve-, hytteutbygging og annen infrastruktur spiser av kritiske beitearealer og reduserer reindriftens mulighet til å tilpasse seg endringer i naturen og i klimaet.

Det tredje eksempelet dreier seg om myndighetenes kriseberedskap for å bistå reindriften i perioder med «låste» beiter. Det er satt av nasjonale midler til innkjøp og transport av tilleggsfôr til flokker som sulter.

Regulering går på bekostning av tradisjonell kunnskap

Alle reineierne vi har jobbet med er takknemlig for krisemidlene de har hatt tilgang på, og de sier at uten disse så hadde flere rein omkommet ved de forrige beitekrisene. Men reineierne forteller også at de opplevde restriksjoner på hva krisemidlene kunne brukes på. Noen følte seg tvunget til å bruke kraftfôr selv om de helst ville fôre med lav.

Ikke alle ønsker å bruke kraftfôr fordi det kan påvirke reinens adferd. Den blir mer stasjonær og kan bli mer sårbar for rovdyr. Samtidig er det viktig at reinen opprettholder evnen til å finne mat selv.

Eksemplene viser hvordan dagens forvaltning av reindriften og reinens arealer gjør det vanskelig for reineierne å bruke tradisjonell kunnskap for å tilpasse seg vintere der snø og is gjør beitene mindre tilgjengelige.

Tilleggsfôring vil være nødvendig i framtiden også, men det er viktig at myndighetene forstår hvordan tilleggsfôring og økonomiske insentiver påvirker reindriften og gjør den mer sårbar for klimaendringer.

For å tilrettelegge for klimatilpasninger i reindriften, må myndighetene gjøre seg kjent med hvordan reindriften har tilpasset seg endringer tidligere og legge til rette for at reineierne reelt kan fortsette å bruke denne kunnskapen. Det er også avgjørende med et bedre vern av beitearealene slik at reindriften kan opprettholde sin nomadiske natur tilpasset marginale og variable ressurser.

Den moderne forvaltningen av den samiske reindriften i Norge inkluderer ikke tradisjonell kunnskap i politikkutforming som påvirker urfolks kulturer, næringer og leveveier. Dermed følger den heller ikke rådene fra FNs første og grunnleggende rapport om bærekraftig utvikling som kom ut for 35 år siden (den såkalte Brundtland-rapporten).

Klimatilpasning i lokale kontekster

Avslutningsvis vil vi peke på nødvendigheten av å tilrettelegge for ulike typer klimatilpasninger avhengig hvor reinen beiter. Norge er langstrakt, reindrifts-Norge likeså, og tiltak for å tilpasse seg klimaendringer må forstås ut ifra en lokal kontekst.

Dagens forvaltning bør speile all tilgjengelig kunnskap, innsikt og kompetanse – både tradisjonell og forskningsbasert – for å til rette for en bærekraftig reindrift.

(Er du interessert i å lese mer om dette temaet, kan du lese kapittelet vi har skrevet i boka «Reindeer Husbandry» som kom ut i desember 2022.)

LES OGSÅ:

Made in China: kinesisk transport, vestlig forbruk og CO2-utslipp

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap