Snøsmelting og regn forårsaket flommen i Gudbrandsdalen i 1995. Bildet viser Tretten etter at Moksa, en sideelv til Gudbrandsdalslågen, har funnet seg et nytt løp gjennom sentrum.
Snøsmelting og regn forårsaket flommen i Gudbrandsdalen i 1995. Bildet viser Tretten etter at Moksa, en sideelv til Gudbrandsdalslågen, har funnet seg et nytt løp gjennom sentrum.

Storflommen i Tyskland og Belgia – kan en lignende flom ramme Norge?

POPULÆRVITENSKAP: Flommen i Tyskland og Belgia har mange likhetstrekk med den største flomkatastrofen som er kjent i Norge, Stor-Ofsen, som rammet store deler av Innlandet, samt deler av Nordmøre og Trøndelag 20.-23. juli 1789.

Generelt har det vært hevdet at et varmere klima gir økt risiko for hyppigere og mer omfattende skadeflommer. Paprotny et al. (2018) fant imidlertid at antallet skadeflommer i Europa hadde blitt redusert i perioden 1870-2016, men antallet dødsfall som følge av flommer økte i samme periode.

Det er mye som tyder på at det er mer kompliserte og sammensatte årsaksfaktorer enn bare menneskeskapte klimaendringer som skaper de aller største flommene forårsaket av ekstremnedbør.

Det er således interessant å se litt nærmere på hvilke faktorer som samvirket og skapte Stor-Ofsen, ettersom denne flommen i 1789 neppe kan sies å ha sammenheng med menneskeskapte klimaendringer. Sammenfatningen om Stor-Ofsen som ble utgitt i forbindelse med 200-års minnet (Haraldsen 1989), kombinert med annen litteratur, danner grunnlaget for denne artikkelen.

Fellestrekk ved storflommer skapt av ekstremnedbør

Et viktig fellestrekk for Stor-Ofsen og den pågående flomkatastrofen i Mellom-Europa er at begge ble forårsaket av ekstreme nedbørmengder etter at det allerede hadde vært mye nedbør over tid. Jordsmonnet var allerede mettet med vann da styrtregnet satte inn.

Begge flomkatastrofene skjedde i juli. Under Stor-Ofsen omkom 70 mennesker i Norge (Østmoe 1985), og 61 av disse mistet livet i Gudbrandsdalen (Kraft 1822). Hvor mange som har omkommet under storflommen i Tyskland og Belgia er ennå uvisst, men det synes å være snakk om flere hundre mennesker.

Forbundskansler Angela Merkel fant knapt ord i det tyske språk som dekket de enorme ødeleggelsene da hun besøkte de flomrammede områdene i Tyskland (Rosef & Bergo 2021).

Professor Fredrik Sneedorf, som var på reise i de rammede områdene etter Stor-Ofsen rett etter flommen i 1789, skrev i dagboka si at han «aldri kunde have gjort seg et saadant begrep om jordskred ved de bedste beskrivelser, som han havde faaet ved at se disse skrækkelige revolutioner i naturen… De tilforn med skog bedækkede fjelde var paa lange strøg ganske nøgne; for øiet, som betragter dem langt fra, ser disse nøgenheder ud som brede alfare veie, der løber opad fjeldet jevnsides. I dalen, hvor før korn og græs prangede, ligger nu stenhobe og henveirede træstamme og omstyrtede huse og gaarde» (Helland 1913).

Vulkanutbrudd på Island bidro til at Stor-Ofsen ble katastrofal

De historiske kildene er entydige i at det var flere omstendigheter som gjorde at Stor-Ofsen ble en skadeflom av de sjeldne. Helland (1913) peker på store snømengder i fjellet etter oppmagasinering av snø og breis etter flere kalde somrer, en usedvanlig varme i juli, ledsaget av et sammenhengende nedbørskyll i dagevis.

Årsaken til disse kalde årene synes å ha sammenheng med voldsomme vulkanutbrudd på Island. Vulkanen Laki hadde et kjempeutbrudd i 1783-1784. Utbruddet varte i flere måneder og spredte aerosoler opp i atmosfæren som påvirket store deler av Europa. Det førte til at gjennomsnittstemperaturen sank med om lag 1,3 grader de påfølgende 2-3 årene, og ga spesielt kalde vintre i Europa og Nord-Amerika (Thordarson & Self 2003).

Også vinteren 1788/89 og våren 1789 var spesiell. Sommerfeldt (1943) nevner at høsten 1788 var regnfull, mens det var en ekstremt snøfattig vinter. Det medførte at telen gikk dypt, mye over en meter, og telegangen var svært sein. Ettersom telen gikk, ble jorda vasstrukken og bløt.

Allerede i midten av mai (18. og 19. mai 1789), kom det mye regn med vind østfra. Allerede denne nedbøren ga flomproblemer i elver og bekker. Sommeren fortsatte med vind og nedbør østfra og høye temperaturer. Alt tydet på et kronår, men i de siste dagene av juni ble det trykkende hett og lummert.

I første del av juli kom det inn tunge og mørke skyer, og det tok til å regne. I 14 dager skyllet regnet ned og den trykkende varmen økte. Tirsdag 21. juli satte det inn med enda mer regn og elvene vokste. Det ble mørkt som natten og lynene flammet verre enn noensinne. Dagen etter ble det enda verre. På grunn av at det regnet uten opphold kombinert med høye temperaturer, ble det enorm smelting av snø- og ismassene i fjellet.

Klimatisk rekonstruksjon

Basert på observasjoner av værforholdene i 1789 ved klostre og universiteter rundt i Europa, ble det i 1979 laget en klimatisk rekonstruksjon av værforholdene for perioden 10.-24. juli 1789, som forårsaket selve Stor-Ofsen (Kington 1979).

Værsituasjonen i Europa 18. juli 1789.(etter Østmoe 1985)

Basert på denne rekonstruksjonen og annet kildemateriale presenterte Østmoe (1985) et viktig bidrag til å forstå hvordan værforholdene i Europa ledet til storflom i Norge. Den klimatiske rekonstruksjonen viste at grunnlaget for katastrofen ble skapt 17. juli. Da utviklet det seg et kraftig lavtrykk over Polen og et høytrykk over Finland.

Værsituasjonen i Europa 18. juli 1789.
Værsituasjonen i Europa 18. juli 1789.

Et annet lavtrykk lå over de britiske øyer og gikk inn over Skandinavia. Varm, fuktig luft ble ført innover Europa fra Sør-Atlanteren. De neste dagene sank trykket over Polen ytterligere samtidig med et stort trykkfall over hele Europa. Samtidig forsterket høytrykket seg over Finland. Mye fuktig luft fulgte lavtrykksaktiviteten.

Den store nedbørutløsningen tok til 20. juli på Østlandet. Fuktig luft fra sør ble ført inn over landsdelene som følge av at lavtrykket over Skandinavia hadde trukket seg litt nordover. Det bygget seg opp en kraftig høytrykksrygg som strakte seg fra Biscayabukten til Island, mens høytrykket over Finland var stabilt.

Neste dag økte nedbøren. Lavtrykket over Polen førte store mengder fuktig luft inn over Østlandet. Lavtrykket i nord lå da over Nordland, og sendte kjølig og tung luft i møte med den fuktige.

Luftmassene møttes over Østlandet og kolliderte der. Lufta fra nord sto som en vegg og presset den sørlige fuktige lufta til værs.

Værsystemene i Europa 22. juli 1789.(etter Østmoe 1985)

Dette skapte et veritabelt tordenvær med enorm nedbørutløsning, som forsterket seg 22. juli. Værsituasjonen ble bestemt av det kraftige lavtrykket over de britiske øyer, kombinert med det vedvarende høytrykket over Finland.

Dette dirigerte luftstrømmer med mye fuktighet fra Sør-Atlanteren inn over Østlandet. Østmoe (1985) regner med at nedbøren 22. juli 1789 kanskje var den største på mange hundre år i dette området.

Det finnes ingen nøyaktige målinger for hvor store nedbørmengder som totalt kom på Østlandet når en summerer opp hele nedbørutløsningen under Stor-Ofsen. Den nærmeste indikasjonen en kan finne i kildematerialet er ifølge Helland (1913) en beretning fra Sunndal.

Værsystemene i Europa 22. juli 1789.
Værsystemene i Europa 22. juli 1789.

På tunet på garden Vollan sto en tønne som regnet full under Stor-Ofsen. Helland angir at en vanlig tønne rommet 139 l og bunnen hadde en overflate på 1450 cm2. Om det var en slik tønne, indikerer det en nedbørmengde på ca. 960 mm i løpet av tre dager.

Sett i forhold til de omfattende ødeleggelsene, virker ikke denne nedbørmengden urimelig, tatt i betraktning at det ble målt en nedbørmengde på rundt 300 mm på tre dager under flommen på Sørlandet i 2017. I forbindelse med den flommen ble det målt døgnnedbør på 173 mm innenfor det flomrammede området (Langsholt & Holmqvist 2018).

Har det vært verre flommer enn Stor-Ofsen?

Det historiske kildematerialet er entydig i at Stor-Ofsen er den største flommen en kjenner i historisk tid (Sommerfeldt 1943, Østmoe 1985). Basert på omfanget av skredmateriale, kalt skredjordarter av «Ofsetypen», som er alminnelig i hele Nord-Gudbrandsdal, Ottadalen og sidedalene, mener Holmsen (1982) at Stor-Ofsen ventelig var den største jordskredkatastrofen som har forekommet i Norge siden isavsmeltingen.

Stor-Ofsen avsatte store mengder sand og siltrike masser over dyrka mark og over myrområder i de berørte dalførene. Funn av begravde torvlag er særlig interessante fordi en kan datere øverste og nederste torvlag etter 14C metoden. På Selsvollene nord for Otta er det et større myrområde som ligger under sand og siltmateriale. I disse torvlagene finnes det mineralske flomlag, som er fra noen mm tykke opp mot 6-7 cm tykkelse (Figur 3). Det er imidlertid ingen flomlag i disse torvavsetningene som har tilsvarende mektighet som sedimentene som nå dekker torvlagene.

Begravd torvjordsprofil på Selsvollene med flomlag av silt av forskjellig tykkelse nedover mellom torvlagene.(etter Haraldsen 1985a)

Disse kan være opptil en meter tykke (Haraldsen 1985 a,b). I profil 20311 (S14) beskrevet av Haraldsen (1985 a,b), ble det tatt ut prøver for 14C datering i 80-90 cm dybde og i 330-340 cm dybde. Den øverste prøven ble tatt i et lag av humusrikt siltmateriale, mens den nederste representerte de dypeste torvlagene.

Aldersforskjellen mellom øvre og nedre lag var 4500-5000 år, og viste at det i den perioden ikke hadde vært noen flom av tilsvarende omfang som Stor-Ofsen. Det er derfor sannsynlig at det vil være mer enn 1000 års gjentaksintervall for å få flommer av tilsvarende ødeleggende karakter som Stor-Ofsen.

Begravd torvjordsprofil på Selsvollene med flomlag av silt av forskjellig tykkelse nedover mellom torvlagene.
Begravd torvjordsprofil på Selsvollene med flomlag av silt av forskjellig tykkelse nedover mellom torvlagene.

En kan nok slå fast at Stor-Ofsen minst var på høyde med flommen som nettopp har rammet Mellom-Europa, men at sannsynligheten for flom av Stor-Ofsens dimensjoner er lite sannsynlig og krever et sammenfall av mange faktorer for å inntreffe.

Forutsetninger for skadeflom

Gjennom klimatiske rekonstruksjoner og gjennomgang av forløp av historiske flommer kan en få god kunnskap om de forutsetningene som må være til stede for at skadeflommer skal oppstå. Flommen i 1995, ofte kalt «Vesle-Ofsen», hadde en del fellestrekk med Stor-Ofsen ved at den ble forårsaket av kombinasjon av snøsmelting i fjellet og mye nedbør (Roald 2008).

Skadebildet av flommen i 1995 var imidlertid preget av flomvannføringen i elvene, mens det var de kombinerte skadene av jordskred og ekstrem flomvannføring som gjorde Stor-Ofsen spesiell.

Roald (2008) peker på at de meteorologiske forholdene med varme, fuktige luftmasser som føres inn over Europa nordvest for Alpene er den mest farlige lavtrykksbanen for storflommer forårsaket av ekstremnedbør. Opptakten til Stor-Ofsen startet i denne banen og førte til slutt fuktige luftmasser inn i Norge fra sør-øst. Banen har historisk sett gitt nedbørutløsning og storflommer i Mellom-Europa. I nyere tid har flomkatastrofene i Oder i 1997, i Elben og Donau i august 2002, og nå flommen i Tyskland og Belgia blitt utløst av ekstremnedbør som fulgte denne lavtrykksbanen.

Det store skadeomfanget av Stor-Ofsen ble muliggjort av en rask klimaendring etter noen års klimaforverring på grunn av vulkanutbrudd på Island. Roald (2008) peker på at lignende storflommer skjedde etter smelting av oppmagasinert snø og is ellers i Europa, og førte til at elva Mosel steg med 10 meter, og andre elver i Europa satte også rekorder.

Forståelsen av flomrisiko og mulighetene for å kunne varsle flomfare har blitt forbedret i de senere årene. Likevel kan det være utfordrende helt å tro på de mest kritiske scenariene, siden det kan virke lite sannsynlig at det kan gå så galt.

Fordi flomrisiko innebærer vurdering av et stort sett av samvirkende påvirkningsfaktorer, er det krevende både å varsle og formidle flomrisiko på en slik måte at risikoen for tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser kan elimineres.

Det er likevel grunn til å peke på behovet for å koble sammen risikoen for stor flom som følge av rask snøsmelting i fjellet og ekstremnedbør. Det kan være bra å gjøre slik en varslet mulig flom i 2020, da det var uvanlig store snømengder i fjellet og sein snøsmelting (Fossum et al. 2020). Da ble det ingen storflom på Østlandet fordi mye av snøen sublimerte på grunn av høye temperaturer i stedet for å smelte og havne i elvene. En hadde uansett rukket å tappe ned store vannmagasiner, slik at de ville tålt en større vårflom enn den som kom.

Referanser

Fossum, E. Juva, E.S., Andreassen, R.N. & Malmo, V.K. 2020. 25 år etter ekstremflommen er det fare for ny stor vårflom. https://www.nrk.no/innlandet/25-ar-etter-ekstremflommen-_vesleofsen_-er-det-igjen-fare-for-en-ny-storflom-1.15013936 (lest 22.07.2021)

Haraldsen, T.K. 1985a. Jorda på Selsvollene. Jordkartlegging og dyrkingsklassevurdering. Hovedoppgave ved Norges landbrukshøgskole. 126 s.

Haraldsen, T.K. 1985b. Selsvollene. Jordsmonnskart M 1:10000. Jordregisterinstituttet.

Haraldsen, T.K. 1989. «Stor-Ofsen» - et 200 års minne. Jord og myr 13(3): 89-101.

Helland, A. 1913. Flommen i 1789 eller Ofsen. Topografisk-statistisk beskrivelse over Norges Land og Folk. Kristians Amt: 279-291.

Holmsen, P. 1982. Jotunheimen. Beskrivelse til kvartærgeologisk oversiktskart i M 1:250 000. Norges Geol. Unders. 374. 75 s.

Kington, J.A. 1979. A synoptic climatological study of the river Glomma River flood disaster of July 1789. Climate Research Unit, Univ. of East Anglia, Norwich, England, 41 s.

Kraft, J. 1822. Topografisk-statistisk beskrivelse over Kongeriget Norge, del II: 167-169.

Langsholt, E. & Holmqvist, E. 2018. Flommen på Sørlandet 30.9 – 3.10.2017 med oppsummering av flommen 22. - 24.10.2017. NVE Rapport nr 80-2017. http://publikasjoner.nve.no/rapport/2017/rapport2017_80.pdf (lest 22.07.2021)

Paprotny, D., Sebastian, A., Morales-Nápoles, O. & Jonkman, S. 2018. Trends in flood losses in Europe over the past 150 years. Nature communications 9:1985. DOI: 10.1038/s41467-018-04253-1

Roald, L.A. 2008. De største flommene i Norge. https://www.yr.no/artikkel/de-storste-flommene-i-norge-1.6233304 (lest 22.07.2021)

Rosef, T. & Bergo, I. 2021. Flommen har nådd Østerrike: − Ligner en katastrofe. https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/ePd03g/flommen-har-naadd-oesterrike-ligner-en-katastrofe (lest 22.07.2021)

Sommerfeldt, W. 1943. Ofsen i 1789 og virkninger av den i Fron. Avhandling til embedseksamen, geografi hovedfag. Fron historielag 1972. 236 s.

Thordarsson, T. & Self, S. 2003. Atmospheric and envriromental effects of the 1783.1784 Laki eruption: A review and reassessment. J. Geophys. Res. 108 (D1), 4011.

Østmoe, A. 1985. «Stor-Ofsen». Værsystemet som førte til den største flomkatastrofen i Norge. Oversiktsregisteret. 56 s.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Powered by Labrador CMS