Mens valgkampen preges av kamp for og mot bompenger, forteller bare tre av ti lokalpartier hvor mye de vil kutte i klimautslippene. Jo lengre vi venter, jo mer dramatiske kutt må imidlertid til, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix)
Mens valgkampen preges av kamp for og mot bompenger, forteller bare tre av ti lokalpartier hvor mye de vil kutte i klimautslippene. Jo lengre vi venter, jo mer dramatiske kutt må imidlertid til, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Marit Hommedal/NTB Scanpix)

Teknologien kan ikke redde oss.
Vi må ha en plan B i klimapolitikken

KRONIKK: Folk flest er opptatt av klimaendringer og er villige til å tvinges til endring, ifølge forskning. Norsk klimapolitikk trenger en kraftig oppdatering, før det er for sent.

Publisert

Det er valgkamp. Og det er et gryende klimaopprør på gang, i alle fall blant ungdommen. En undersøkelse gjort av Framtida.no viser imidlertid at bare 3 av 10 lokalpartier som stiller til valg forteller oss velgere i sitt valgprogram hvor mye de vil kutte i klimautslippene.

For 30 år siden vedtok Norge sitt første klimamål, om å stabilisere utslippene av CO2. Siden da har utslippene økt med 24 %. Utslippene av andre klimagasser har gått noe ned.

Norge har sluttet seg til Paris-målet om å holde den globale temperaturøkningen under 2 grader over det før-industrielle nivået, og helst under 1,5 grader.

Beregninger gjort av professor Helge Drange ved Universitetet i Bergen viser at skal Norge redusere sine utslipp i tråd med 1,5 gradersmålet må utslippene av CO2 reduseres med 10 prosent hvert år - fra og med i år.

Venter vi én kommune- eller Stortingsperiode med å innføre nye kutt, øker det årlige reduksjonsbehovet til 16 prosent. Venter vi ytterligere fire år blir behovet 37 prosent hvert år. Etter nye fire år må utslippene i teorien stanse umiddelbart.

Bare elbiler i Bergen

Hvor mye er egentlig en årlig reduksjon på 10 prosent?

Om vi summerer de årlige reduksjonene frem til 2030 – et år som har vært pekt på som kritisk av mange i klimadebatten – så innebærer et årlig kutt på 10 prosent, en samlet reduksjon på 31,5 millioner tonn CO2. Dette tallet er svært abstrakt for folk flest. Hvordan gjøre det mer konkret?

La oss ta utgangspunkt i det gjennomsnittlige biltallet per innbygger i Norge, og det gjennomsnittlige årlige utslippet for en bensindreven personbil. Reduksjonen i CO2 som må til, motsvarer at en by på størrelse med Bergen skifter ut hele sin bensindrevne bilpark med elbiler. Dette må så i teorien skje i nye tilsvarende byer, hver måned – i alt 132 ganger - frem til 2030 før vi er i mål. Det blir vanskelig, da Bergen er Norges nest største by med ganske god margin. I dette regnestykket forutsetter jeg dessuten at elbiler har null i utslipp, noe som i praksis ikke er tilfellet om man tar med indirekte utslipp fra å produsere bil og batterier. Så vår teoretiske by må egentlig være enda større enn Bergen for å komme i mål med regnestykket.

Og så må vi gjøre noe de andre klimaproblemene

Utslippene av CO2 utgjorde i 2018 brorparten, 83 prosent, av de samlede utslippene av klimagasser. Metan kom på andre plass, med 10 prosent. Litt over halvparten av dette er fra norsk husdyrproduksjon i form av «promp» og «rap». Om nordmenn halverte sitt forbruk av kjøtt, og dette resulterte i en halvering av utslippene fra norsk husdyrproduksjon, uten at endringen medfører økning av klimagassutslipp på andre områder, så ville det motsvare ytterligere fem «Bergen-skifter-til-elbil» tiltak som beskrevet over.

På toppen av arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser kommer så arbeidet med først å vurdere hvordan klimaendringene vil kunne ramme Norge, og så sette i verk effektive tiltak for å redusere de negative konsekvensene av dette til et akseptabelt nivå.

Ingen vet i dag hva dette vil innebære, enn si koste; men vi vet det vil bli krevende og koste mye.

Urealistisk teknologioptimisme

Den klimapolitikken vi har hatt i Norge har ikke vært i nærheten av å virke godt nok. Vi har satset på teknologiske løsninger som elbil og biodrivstoff og utbygging av mer fornybar energi, mens vi har fortsatt å utvinne og lete etter olje og gass. Myndighetene har beroliget oss med at forbruket vårt kan fortsette som før.

Bak denne «plan A» ligger forutsetningen om en kritisk salderingspost: De klimagassutslippene vi ikke klarer å redusere kan vi fange og lagre, bokstavelig talt i form av å «støvsuge» atmosfæren for å ta tilbake CO2. Problemet er bare at tiden har løpt ut for å satse på at teknologien skal løse klimaproblemet. Dagens utslippsnivå av CO2 må reduseres med over 90 prosent de neste 30 årene. Under «plan A» de siste 30 årene økte de med 24 prosent.

La oss unngå å måtte sprenge en vulkan

Vi trenger åpenbart en plan B, ikke minst for å unngå å gjøre verden avhengig av en plan C. Alt i 2011 startet arbeidet med en slik plan. Da arrangerte FNs klimapanel et ekspertmøte om «geoengineering». Dette er ulike former for storskala ingeniørmanipulering av jordens økosystem og atmosfære for å få til rask avkjøling.

Ett slikt tiltak som har vært foreslått er å gjøre en kontrollert sprengning i en vulkan for dermed å skape et stort vulkanutbrudd som kan spre nok aske globalt til å kjøle ned kloden. Alle skjønner at dette er en type løsninger verden må gjøre alt for å unngå å bli avhengig av.

Plan B: Forbruk og klimatilpasning

Hva må så en plan B inneholde? Det er to hovedgrep. Det første er foreslått av den internasjonalt kjente klimaforskeren Kevin Anderson ved Tyndall Centre for Climate Change Research. Han sier den rike delen av verden umiddelbart må sette i verk tiltak for å redusere de typer privat forbruk som medfører størst klimagassutslipp og der det ikke foreligger kommersielle fullgode alternativer, for eksempel lange flyreiser.

Andersons poeng er at verden må kjøpe seg tid ved å senke forbruket, for så å skru opp igjen forbruket en gang i fremtiden når - eller hvis - det kommer på plass kommersielt gjennomførbare nullutslippsteknologier.

Det andre hovedgrepet ligger i mandatet til det nyopprettede nasjonale kunnskapssenteret for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) ledet av Vestlandsforsking: Det må settes av betydelig større ressurser til å analysere konsekvensene av klimaendringer, og dernest – raskt – settes i verk tiltak for å redusere de negative konsekvensene.

Vi vil tvinges til endring

Norsk klimapolitikk har siden starten på 1990-tallet vært lammet når det gjelder å gjøre noe alvorlig med norsk forbruk. Dagens politiske kaos rundt bompengestriden illustrerer dette. Men dette kan være i endring. Folk flest er nemlig klare til å endre sitt forbruk, stikk i strid med det som gjerne blir påstått av politiske partier og i media. Det viser flere nyere studier – blant annet en studie ved Vestlandsforsking om husholdningers villighet til å redusere utslipp av klimagasser. Studien ble gjort som en del av arbeidet opp mot FNs klimapanel sin spesialrapport fra 2018 om hvordan verden kan nå 1,5 gradersmålet.

Betingelsene folk flest stiller er at forbruksendringene – hvis de virkelig skal monne i arbeidet med å få ned utslippene - ikke kan skje utelukkende på frivillig basis. Det må være en eller annen form for og grad av politisk tvang som sikrer at endringene gjelder alle. Bare et fåtall av oss er villige til å redusere for eksempel sydenferiene med fly hvis alle andre fortsetter som før. Om det innføres en form for regulering er langt flere villige til å akseptere dette i en felles kamp for å redde klimaet.

Samtidig viser undersøkelsen noe kanskje uventet, nemlig at husholdningene med lavest inntekt var mer villige til å endre forbruket enn de med høyest inntekt.

Den gode nyheten til alle politikere som innser at vi må få en plan B i klimaarbeidet er at mange av oss velgere er villige til å ta skrittet videre fra «klimaskam» til «klimatvang». Og mange av oss er i tillegg blitt svært opptatt av å få klarhet i hvordan klimaendringer kan ramme samfunnet og hva som må gjøres for å redusere skadevirkningene.