Det var ikke noe glansbilde de tegnet, IPCC, da de mandag la fram den nye rapporten om hva som skal til for å nå halvannengradsmålet. (Foto: Ahn Young-joon, AP/NTB scanpix)

FNs klimarapport om 1,5-gradersmålet: – Det er viktig å ha et mål selv om svært få tror at det er mulig å nå det

Det sier direktør Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforsking. Det vil bli veldig vanskelig, for ikke å si umulig, å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

Mandag la FNs klimapanel (IPCC) frem en rapport som viser at klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030 for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader sammenlignet med førindustriell tid.

Rapporten var en bestilling fra klimatoppmøtet i Paris i 2015 og sammenligner halvannengradsmålet med det tidligere togradersmålet.

– Det er teknisk mulig å holde oppvarmingen under 1,5 grader, men det krever stor politisk vilje og oppslutning blant folk. Det vil være svært krevende, sier forskningsleder Bjørn Hallvar Samset i en pressemelding fra Cicero – Senter for klimaforskning.

– 1,5 er teoretisk mulig, men jeg vil si det er praktisk umulig, sier direktør Tore Furevik ved Bjerknessenteret for klimaforsking.

– To grader er nok i praksis også veldig lite sannsynlig. Det krever også en ekstremt rask nedgang i utslippene, og det er vanskelig å se at skal kunne gå fort nok, sier Furevik til forskning.no.

Som trafikkens nullvisjon

Fakta om FNs klimapanel

FNs klimapanel, på engelsk forkortet IPCC, ble opprettet av Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988.

IPCC produserer ikke egen forskning, men gjennomgår og sammenfatter den nyeste klimaforskningen. Panelet gjør også vurderinger av mulige tiltak for å begrense klimaendringene.

Panelet ble i 2007 tildelt Nobels fredspris sammen med USAs tidligere visepresident Al Gore.

I sin siste hovedrapport fra 2014 fastslår IPCC at mesteparten av temperaturøkningen på jorda siden 1950 med svært høy sannsynlighet er menneskeskapt.

På klimatoppmøtet i Paris i 2015 fikk IPCC i oppdrag å lage en rapport om mulighetene for å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader.

(Kilder: NTB, IPCC, Klif)

Likevel mener Furevik at det er viktig å ha et mål å strekke seg etter.

– Det er veldig viktig å ha et mål. Uten et mål har du ingenting å styre etter. Jo nærmere du kommer målet, jo bedre er det, selv om ikke målet nås, sier han.

Trafikkpolitikken har sin «nullvisjon». Statens vegvesen beskriver den slik: «en visjon om et transportsystem som ikke fører til tap av liv eller varig skade».

– Det er en veldig god analogi, sier Furevik til forskning.no.

– Det er vel ingen som tror at vi noensinne vil ha null drepte i trafikken i Norge, men nullvisjonen er å komme så lavt som mulig.

Furevik mener den nye rapporten viser veldig godt at det blir verre med 1,5 grader enn det vi har i dag, og at det blir verre med 2 grader enn med halvannen grad.

– Jorda går ikke nødvendigvis under, men den blir dyrere og dyrere jo mer temperaturen stiger. Så det handler om å komme nærmest mulig målet, selv om det ikke nås, sier han.

Fort til forskning å være

Målet om 1,5 dukket opp under klimatoppmøtet i Paris i desember 2015. Det kom blant annet etter press fra små øystater som frykter effekten av et stigende havnivå.

– Derfor fikk man i inn i avtaleteksten at man skal begrense global oppvarming betydelig under 2 grader og ned mot 1,5 grader, skriver Sintef-direktør Nils Røkke i en kronikk her på forskning.no.

Etter Paris-møtet fikk IPCC i oppgave å vise hva som kreves for å holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader og hva effekten av slik temperaturøkning vil være sammenlignet med en økning på 2 grader.

Rapporten har kommet fort, i hvert fall til forskning å være.

– Det har gått veldig fort. Det har gått litt over to år fra det ble bestemt at den skulle lages, sier Bjerknessenter-direktør Furevik.

Det betyr ikke at de har tatt snarveier. Han tilskriver det heller en mobilisering i hele forskningsverden.

– De har fulgt IPCCs standardprosedyrer, som er veldig omfattende, sier Furevik til forskning.no.

Først møtes de for å bestemme hva som skal være med i rapporten. Så utnevnes forfattere, deretter må disse møtes for å skrive et første utkast. Dette blir sendt ut på en omfattende høringsrunde der alle andre forskere kan kommentere.

– Det siste er en omfattende prosess med 40 000–50 000 kommentarer som skal besvares, sier Furevik.

En tidkrevende prosess

Den nye rapporten er 400 sider lang og bygger på 6000 vitenskapelige studier.

De færreste har mulighet til å lese og sette seg inn i hele rapporten. Derfor lager IPCC helt til slutt et sammendrag for politikere og beslutningstakere. Det var det som foregikk i Sør-Korea i forrige uke, og det er dette sammendraget de fleste nå diskuterer.

– I dette avsluttende møtet sitter de som har ansvar for de ulike kapitlene i samme rom som byråkrater fra 190 land. Det er en enormt tidkrevende prosess, sier Furevik.

– Man har et utkast på bordet. Så går man gjennom linje for linje, ord for ord og diskuterer hva som skal stå i den endelige teksten, sier Cicero-forsker Erlend Hermansen.

– I forrige runde, i 2013–2014, var det ingen av disse av disse sammendragene som kom uforandret gjennom denne prosessen, sier Hermansen til forskning.no.

Samsvar og utvanning

Noen mener sammendragene ble utvannet, at de ble lengre og mer snirklete, andre pekte på ting som forsvant.

– Men hovedbudskapet er det vanskelig å få gjort noe med. Og hovedrapporten og sammendragene i den er låst, sier Hermansen.

– Det er viktig å huske at ingen av konklusjonene endres der. Det de diskuterer, er hvilke konklusjoner fra hovedrapporten som skal komme med i sammendraget for beslutningstakere, sier Furevik.

Det er forskerne som har ansvar for at konklusjonene som står i dette sammendraget, er i samsvar med den hovedrapporten.

– Men samsvar betyr ikke det samme som at ikke konklusjonene kan utvannes, sier Hermansen.

Hver sine interesser

Flere land har tydelige interesser og prøver å påvirke hva som skal stå og ikke stå i disse sammendragene. Det blir det spenninger av.

– Noen land vil vektlegge én ting, for eksempel havnivå, mens andre kanskje vil tone ned viktigheten av akkurat det, sier Furevik.

– Store oljenasjoner står gjerne på den en siden, mens EU og ofte de landene som blir hardest rammet av klimaendringene, står på den andre siden i diskusjonene om hva som skal vektlegges, sier han.

– Det har alltid vært mye spenninger mellom utviklingsland og industriland, sier Hermansen og fortsetter:

– Halvannengradsambisjonen er et skjørt kompromiss som det er. Det var ikke alle land som var like interessert i å gå for halvannen grad i Paris.

Hva gjør vi nu, lille klimarapport?

Senere i år skal det være et nytt toppmøte i Katowice i Polen. Den ferske rapporten om halvannengradsmålet blir selvfølgelig med dit. Men hvilken rolle den får spille der og i fremtidens klimaforhandlinger, gjenstår å se.

Noen synes at det holder å snakke litt sammen. Andre vil ha mer substans og høyere ambisjoner.

– Ofte speiler slike holdninger landenes interesser, og et hovedskille går mellom u-land og i-land.

– Slik har det vært i klimakonvensjonen fra tidenes morgen, sier Erlend Hermansen.

– Spenningene mellom fattige land og rike land har alltid vært der og vil trolig alltid være der, sier han til forskning.no.

Et springende punkt er finansiering, ifølge Hermansen. Hvem skal betale for at de fattige landene når sine målsettinger for utslippskutt? Noen eller noe må bygge bro mellom fattig og rik.

– En av byggesteinene til denne broa kan være klimafinansiering. Penger på bordet kan ha en funksjon, sier Hermansen.

Han trekker fram det norske regnskoginitiativet som et positivt eksempel. Norge betaler penger for at for eksempel Brasil lar være å hogge ned skogen.

– Det er også tydelig ut fra den nye rapporten at vi ikke kommer utenom negative utslipp, sier Hermansen.

Det betyr at man «suger» CO2 ut av lufta. Her mener Hermansen at Norge, med sin satsing på karbonfangst og -lagring, har et godt utgangspunkt for å utforske muligheter og begrensninger.

– Norsk elbilpolitikk blir også lagt merke til i utlandet og bidrar til at teknologier modnes og rulles ut i stadig økende grad. Norge kan legge til rette for at andre land kan fortsette å lære av våre erfaringer, sier Hermansen.

Kobler inn bærekraftmålene

For forskerne som følger klimafeltet, er det ikke nødvendigvis så mye nytt i den siste rapporten fra IPCC.

– Den er jo basert på allerede publisert forskning, sier Tore Furevik.

– Men noe som er nytt, er at de har sett på ulike klimatiltak i lys av bærekraftmålene som ble vedtatt i 2015.

Det synes han er spennende.

– Det er både bra og nødvendig å se disse målene i sammenheng, sier Furevik til forskning.no.

Flere klimatiltak kan for eksempel også være gode tiltak for helsa.

– Helseeffekten av å gå i stedet for å kjøre bil eller å bytte ut forurensende kjøretøy med elektriske, er åpenbare eksempler. Det å spise mer grønnsaker og mindre kjøtt er også bra både for miljø og helse, sier Furevik.

Og så er det noen ganger at bærekraftmålene kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre klimatiltak.

– Bruker du store landområder til å produsere rapsolje til brennstoff, så er jo det veldig dårlig matpolitikk.

Her i Norge har vi for eksempel hatt heftige diskusjoner om biobrensel i diesel.

– Det er jo ikke bra hvis det kommer fra områder med nedhogd regnskog, sier Furevik.

Referanser:

Her kan du lese hele rapporten fra FNs klimapanel: Global Warming of 1.5 °C

Sammendrag for beslutningstakere: Summary for Policymakers

Powered by Labrador CMS