Skog dekker en tredjedel av Europas landareal. Disse skogene er svært viktige karbonlagre, og en fornuftig forvaltning av skogen er en viktig del av EUs visjon om et klimanøytralt samfunn innen 2050. Samtidig fører det grønne skiftet – overgangen fra fossile til fornybare råvarer, og en stadig voksende bioøkonomi – til økt etterspørsel etter varer og tjenester fra skogen. Dette er en utfordring for en bærekraftig forvaltning av Europas skoger.

Store oppstandelse

Sommeren 2020 ble det publisert en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Nature der det ble hevdet at hogsten i Europas skoger hadde økt betraktelig etter 2015. Funnene var basert på bilder tatt fra satellitter, som viste en tydelig økning av skogarealet som ble hogd.

At Europas skoger, og særlig skogene i Finland og Sverige, ble hogd hardere enn man tidligere hadde trodd, skapte selvsagt stor oppstandelse. Økt hogst ville påvirket artsmangfold, jorderosjon og andre miljøtjenester fra skogen. Færre trær til å suge CO₂ ut av atmosfæren vil dessuten bety at andre sektorer i Europas økonomi ville måtte få strengere utslippskrav for å nå de samlede utslippsmålene, til tross for at trevirket fra hogsten blir benyttet til å erstatte andre materialer med et større CO₂-fotavtrykk.

Om påstandene i Nature-artikkelen var korrekte, ville det kunne gi grunnlag for en strengere regulering av hogsten og måten skogene hogges på i Europa.

Kan det ha vært noe feil?

På Campus Ås forsker vi mye på nettopp satellittovervåking av skog, og da NIBIOs skogforskere oppdaget uregelmessigheter i tidsserien med satellittbilder etter 2015 stilte vi oss tvilende til funnene som ble publisert i Nature.

Kunne det være slik at satellittbildene var blitt tolket feil, eller at det var noe galt med selve satellittbildene? Kanskje var det ikke slik at hogsten i Europa økte etter 2015, men rett og slett at satellitteknologien hadde blitt bedre?

Kanskje hadde det seg slik at satellittbildene etter 2015 var så skarpe og klare at det ble enklere å oppdage hogstene?

Har overvåket skogen i Norge i 100 år

Men først litt bakgrunnsinformasjon. For hvordan vet vi egentlig at skogene våre blir forvaltet på en bærekraftig måte?

Tradisjonelt overvåkes skogene gjerne ved feltbaserte målinger på utvalgte lokaliteter, som blir oppsøkt ved jevne mellomrom – for eksempel hvert femte år – for å avdekke endringer i hvor mye skog det er, hvor den vokser og hvilke treslag det er snakk om.

I Norden har vi hatt slike offentlige, nasjonale skogovervåkingsprogram i over 100 år, og data fra titusenvis av målinger over hele landet samles inn hvert år for å gi et bilde av skogens utbredelse og tilstand. Norge har faktisk verdens eldste landsdekkende overvåkingssystem for skog – Landsskogtakseringen; den startet opp allerede i 1919. Målinger fra Landsskogtakseringen i Norge viser at skogen har tredoblet seg i volum de siste 100 år. I tillegg vet vi hvor gammel skogen er, hvor den står, hvor mye død ved som finnes, hvor mye løvskog det er og så videre. Det finnes også offisiell statistikk fra SSB over skogavvirkning for salg.

Brå økning i 2015

Samtidig har den teknologiske utviklingen gjort at vi også kan måle og overvåke skog ved hjelp av bilder tatt fra satellitter og fly, det som kalles fjernmåling. Og kombinasjonen av fjernmåling og egne folk på bakken som sjekker de faktiske forhold, gjør at vi i dag kan produsere gode kart og gi presise anslag over hvor mye skog som befinner seg i Norden, i Norge, i de ulike fylkene – helt ned til hvor mye skog som befinner seg i en enkelt kommune.

Så hvordan stiller den tidligere omtalte Nature-artikkelen seg i lys av disse metodiske framskrittene? I artikkelen kommer det frem at kart fra satellittmålinger viser en brå økning i arealet med skog som ble hogd i flere europeiske land fra 2015 av. Finland og Sverige var blant de landene med den største økningen i hogst, og dermed blant de landene med størst negativ påvirkning på EUs klimapolitikk. De publiserte resultatene ville kunne få så stor betydning for EUs klimapolitikk de neste 10-30 årene.

Satellittbildene var bedre

Så da finske og svenske skogforskere tok kontakt med oss på NIBIO og NMBU, bestemte vi oss for å se nærmere på de overraskende funnene. Sammen analyserte vi mer enn 120.000 målinger fra 44.000 representative observasjonsfelt i Sverige og Finland.

Og det vi fant kom ikke som noen overraskelse: Resultatet var det det samme som vi hadde observert i Norge tidligere. Det viste seg nemlig at satellittbildene ble merkbart bedre til å avdekke hogst og tynninger etter 2015. Det var ikke slik at den faktiske hogsten hadde økt etter 2015, i hovedsak hadde satellittbildene rett og slett blitt mye bedre til å oppdage hogstene.

Målingene på bakken, i skogen – utført av feltarbeiderne i de finske og svenske Landsskogtakseringene i årene før og etter 2015 – viste jo den faktiske hogsten, og den hadde slett ikke økt dramatisk etter 2015.

Funnene var resultat av teknisk feil

Dette betyr at funnene som ble beskrevet i Nature-artikkelen fra 2020 i stor grad var et resultat av en teknisk feil; en følge av at satellitt-teknologien og bildeanalyseverktøyene over tid var blitt stadig bedre. Konklusjonen til forfatterne var dermed både feilaktig og misvisende.

For å nå målene i Parisavtalen er vi nødt til å redusere våre menneskeskapte utslipp av klimagasser, samtidig som de europeiske skogene forvaltes på en slik måte at CO₂-opptaket opprettholdes eller økes og det biologiske mangfoldet i skogene blir ivaretatt. Det er derfor svært viktig med gode metoder for å måle og registrere hvor mye skog som hogges i Europa – ikke minst med tanke på hvor viktig skogen er for opptaket av CO₂ fra atmosfæren og for klimaet på jorda. Satellittbilder er et nyttig verktøy i så måte, men det vil alltid være viktig å kalibrere satellittmålingene med nøye registreringer, for eksempel utført på bakken, i skogen der trærne vokser.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap