Får klimakunnskapen endelig gjennomslag i klimapolitikken?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Norge har akkurat fått sin andre offentlige utredning om hvordan vi kan få til lavere utslipp: «Omstilling til lavutslipp. Veivalg for klimapolitikken mot 2050» kommer 17 år etter den første, «Et klimavennlig Norge» fra 2006.

Siden den første utredningen har de norske utslippene av klimagassene riktignok gått ned med 13 prosent. Men det hjelper så lite når vi fortsatt er langt unna den utslippsbanen vi må følge for å nå klimamålene våre. 

Det vi har satt oss som mål, er nemlig en reduksjon på hele 55 prosent, og snart er det bare seks år igjen til tidsfristen. Innen 2050 skal vi ha kuttet 90 til 95 prosent sammenlignet med nivået i 1990.

Særlig tre områder har ført til mye bråk og smerte i den norske klimadebatten: forbruk, landbruk og olje og gass.

2006: Glem forbruket!

Den første utredningen klubbet kontant ned ethvert forslag om å gjøre noe med utslippene utløst av nordmenns private forbruk. I innledningen hette det at: 

«En radikal omlegging av norsk livsstil i en mer klimavennlig retning ville kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave å realisere». 

Denne avgrensningen har opp gjennom årene dannet bakteppe for mye raljering over ethvert nytt forslag om å se på forbruket igjen, som «Du får aldri nordmenn til å slutte å fly» (daværende stortingsrepresentant for MDG, Per Espen Stoknes, i 2017), «Folk får velge kjøtt om de selv vil» (daværende klimaminister Ola Elvestuen fra Venstre i 2018), og «Eg trur at å kome gjennom det grøne skiftet med at folk får dårlegare lønsvilkår, dårlegare velferdsstat og dårlegare liv for seg og familien, det går ikkje» (daværende klimaminister Sveinung Rotevatn fra Venstre, 2020).

2006: Øk produksjonen av olje og gass

Det eneste forslaget 2006-utredningen presenterte for å redusere utslipp fra norsk olje- og gassutvinning, var elektrifisering av sokkelen. 

Mye plass gikk med til å diskutere muligheten for å injisere «fanget» CO₂ i tomme olje- og gassbrønner. Nedtrapping av oljeutvinningen ble nevnt én gang, i et vedlegg der man oppsummerte forslag fra Lavutslippsutvalgets åpne høringer, og da utelukkende som et sparetiltak «til senere generasjoner». 

Fokuset i utredningen har senere blitt fulgt opp av politiske uttalelser som «Åpning av nye felt eller utvinningstakten på eksisterende brønner vil ikke styres av hensynet til klimaet» (daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe i 2011).

2006: Kuttforslag om jordbruk til ingen nytte

2006-utredningen lanserte en lang rekke tiltak for å redusere klimagassutslippene fra norsk jordbruk, men tallenes tale er klar: Utslippene av klimagasser fra norsk jordbruk har gått ned med fattige 0,4 prosent, mens debatten om forbruk av kjøtt har rast. 

I samme tidsrom har kjøttproduksjonen økt med rundt 23 prosent, mens antallet årsverk i jordbruket er redusert med om lag 34 prosent.

Med jevne mellomrom tar myndighetene en fot grundig i bakken og koster på seg en ny offentlig utredning i serien Norges Offentlige Utredninger (NOU) for å kunne justere politikken. Det gjelder også innen klimapolitikken. Hva nytt bringer så den ferske NOU-en til torgs?

2023: Nordmenn må forbruke mindre

I presentasjonen av meldingen lanserte lederen av utvalget, sosialøkonomen Martin Skancke, forkortelsen UFF for det utvalget mener må være de tre viktigste strategien – i prioritert rekkefølge - for å redusere utslippene: Unngå, Flytte, og Forbedre; motsvarende det å redusere versus endre og effektivisere forbruket. 

I et eget kapittel om utslipp som skjer i andre land relatert til norsk forbruk (et kapittel 2006-utgaven ikke hadde) står det for det første, at «Norsk forbruk er svært høyt i global målestokk og har et betydelig miljøfotavtrykk»; og anbefaler videre at: «Norge etablerer et nasjonalt mål om å redusere utslipp av klimagasser fra forbruk konsistent med Parismålene». 

Altså, helt andre toner enn 2006-rapporten.

2023: Redusere, ikke øke produksjon av norsk olje og gass

I motsetning til 2006- utredningen diskuterer 2023-utredningen grundig spørsmålet om nivået på norsk olje- og gassproduksjon, og konkluderer at «det utarbeides en strategi for sluttfasen av norsk petroleumsvirksomhet, og at denne legges frem for Stortinget så raskt som mulig. 

Utvalget tilrår at det ikke gis ytterligere tillatelser til leting, utvinning (PUD), eller anlegg og drift (PAD) inntil en slik strategi er ferdigstilt». Igjen, helt andre toner.

2023: Utslipp fra jordbruk er fortsatt en vanskelig nøtt

I motsetning til 2006-utredningen, peker den nye utredningen på nødvendigheten av også å endre nordmenns kosthold: 

«[Landbrukspolitikken må] ikke oppmuntre til konsum av matvarer med høye klimagassutslipp gjennom informasjon fra offentlige myndigheter via ulike opplysningskontorer for matvarer». 

Samtidig viser utredningen til at jordbruket kan risikere å være den desidert største utslippskilden i 2050 hvis alle andre sektorer gjør jobben og reduserer sine utslipp med 90 prosent. Der ligger den store «nøtten», i og med at vi etter 2050 må gå videre til «netto null».

Fra fag til politisk handling?

Offentlige utredninger er en god miks av fag og politikk. Det er en viktig vei for at faglige innsikter kan kanaliseres inn i politikken, via stortingsmeldinger til endringer i statsbudsjett og lovverk. Det skulle imidlertid ta 17 år før tilgjengelig klimakunnskap ble akseptert i denne typen «halvpolitiske» dokumenter. Så får vi håpe at det ikke tar nye 17 år før kunnskapen omsettes i praktisk politisk handling.

Da er vi i tilfelle 10 år forbi 2030-målet og 10 år før 2050-målet. Venter vi så lenge med ny handling innenfor nøkkelområdene forbruk, jordbruk og olje og gass, er det i alle fall helt sikkert at vi ikke når noen av klimamålene.

LES OGSÅ

Norge kunne nådd sitt klimamål for 2030 allerede i 2022

Klimakrisen, naturkrisen og energikrisen er en og samme sak