Klima: Hvorfor blir vi provosert av påstander om at verden ikke går under?
Hvis vi står i en debatt, hva er viktigst? Å vinne eller komme nærmere sannheten? Hvis vi står i en krise, hva er viktigst – å løse den, eller dyrke den?
Publisert
De siste ukene har vi vært redde for å drukne i regn, men vi husker fremdeles enda noen uker tilbake, da vi trodde Rhodos var i ferd med å brenne opp?
En Facebook-venn skrev dengang:
«Reknar med at mange klimaskeptikarar no trålar Internett for å finne prov på at på 1700-talet og 1800-talet var det også tørke og skogbrannar på Rhodos …».
Et par hundre av hans følgere fortalte deretter hva de mener om klimaskeptikere.
Jeg stilte min FB-venn et spørsmål om hvorfor det ville være galt å lete etter slike opplysninger. Hva ville vært problemet, dersom noen kunne bevise at det brenner mindre i dag enn tidligere?
Selv er jeg usikker på akkurat det, men du fremmer ikke ideen om at det brant mer tidligere, uten fare for ditt eget moralske omdømme – i hvert fall hvis kommentarene på min FB-venns tråd er noe vi kan orientere oss etter. Jeg lurte på hvorfor.
Følg bevisene
Norsk klimakonsensus baler med flere problemer. Det viktigste er kanskje at «Klimasaken er ferdigsnakka» og at det derfor er «Umoralsk å tvile».
I tillegg bærer debatten preg av at deltakerne eier en sannhet, og nå leter etter et argument. Idealet må vel snarere være, som Thomas Henry Huxley sa, å følge bevisene dit de fører oss?
Så hva ville vært galt om noen klarte å følge dem tilbake til (en hypotetisk) brennende fortid? Ville bedre informasjon ødelagt noe?
Jeg vil ikke hevde at den ene side skiller seg vesentlig fra den andre, når det kommer til saklighet i debatten. Men den moralske bakketoppen, fra hvilken «de klimaivrige» ser ned på de påstått umoralske «klima-fornekterne», bedrer ikke sjansen for nye erkjennelser. Særlig ikke i kombinasjon med det massive kravet om «korrekte holdninger» som gjennomsyrer hele samfunnet med hensyn til «klima».
Klimaendringer betyr store utfordringer, og det er best å ikke møte disse, virrende rundt som hodeløse kyllinger.
Det er noen år siden værmeldingen skiftet farge fra grønt til brannrødt på alle temperaturer over null, det er noen år siden det var mulig å diskutere bredden på parkeringsplasser uten å si «klima» 19 ganger på ni minutter (Dagsnytt 18 - TV – 14. mars – Dagsnytt 18 – NRK TV), og det er i det hele tatt noen år siden «klima» erstattet ordet «miljø».
Denne sommeren toppet det seg. Det gikk knapt en dag uten et skremmende klimainnslag på Dagsrevyen - så mitt spørsmål er altså hvordan vi skal reagere, dersom vi for eksempel finner uventet kunnskap om skogbrann.
Ideelt sett, burde vi ønske slik kunnskap velkommen, for den vil – hvis den eksisterer - bedre våre sjanser til å redde verden.
Finn sannheten, løs krisen
Hvis vi står i en debatt, hva er viktigst? Å vinne, eller komme nærmere sannheten? Hvis vi står i en krise, hva er viktigst – å løse den, eller dyrke den?
Etter noen uker med dommedag, fant nrk.no det betimelig å minne oss om at vi ikke bare har branner å gråte over. Golfstrømmen kan for eksempel finne på å stoppe.
De ble nokså fort tatt ned av sindige forskere, men jeg begynte likevel å lure på hva slags fenomen vi egentlig er vitne til. Hva slags samfunnspsykologisk fenomen, mener jeg.
Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg sa det slik på Facebook for noen år siden: «Jeg vil ikke at dere skal ha håp – jeg vil at dere skal få panikk.»
Det gir jo litt mening. Dette handler tilsynelatende ikke om å løse problemet, men om å dyrke undergangen. Det kan i hvert fall tolkes slik.
Og med en slik tolkning i bakhodet, vil jeg tilføye at det dummeste vi kan få i en krise, er nettopp panikk. Klimaendringer betyr store utfordringer, og det er best å ikke møte disse, virrende rundt som hodeløse kyllinger.
Vi må holde hodet kaldt, jobbe rasjonelt, orientere oss etter fakta – til og med om disse skulle sjanse til å vise at det brant heftig også på 1800-tallet. Kun da kan vi finne løsninger. Hodeløse kyllinger, derimot, ser ikke hvor de løper, og kan havne i klørne på ustabile diktatorer.
(Nå kan det som antydet være at jeg tolker Thunberg vrangt; at hun med ordet panikk ikke mener panikk, men insitament til handling, men det var altså dette hun ordrett sa.)
Hvorfor dyrker vi undergangen?
Noe annet jeg heller ikke forstår, er hvorfor Thunberg og de gode skremmerne ikke frykter apati.
I mai i år uttalte fysikeren Bjørn Samset til Dagsavisen at «-Det er ikke dommedag – det er verre enn som så».
Verre enn dommedag, ja – da kan vi vel bare legge oss ned og dø? Eller kanskje «party like there’s no tomorrow»?
Hvis du i denne saken ikke bare ser vitenskap og politikk, men også får assosiasjoner til Bibelbeltet, kan du spørre: Hvorfor dyrker vi undergangen? Hvorfor blir vi provosert av påstander om at verden ikke går under?
Det er, evolusjonært sett, rasjonelt å være pessimist. Da er du forberedt. Men uten håp – situasjonen er jo verre enn Dommedag - hvorfor i all verden skal vi bry oss da? Hvorfor ta tak i et uløselig problem?
Det ligger et ekstra dilemma her, og jeg avslutter med det: Hvis du har overdrevet lenge nok – vil det uvegerlig slå tilbake.
Det vil nok gå en tid før folk oppdager at de fremdeles er i live, flere år etter Samsets Super-Dommedag, men tilbakeslag kan komme raskere på andre felt.
Naturkrisa er et faktum
Jeg har brukt de siste årene på å skrive bok om «bie-døden» (som bekymrer meg veldig). Jeg har snakket med forskere, og blitt presentert dramatiske tall.
Disse er imidlertid usikre, vi har ikke oversikt. Vi har faktisk dårlig oversikt. Jeg velger likevel, ut fra de data vi har, å forbli bekymret. Men:
Skrekkrapportene om insektenes død trekker frem enkeltstående undersøkelser som viser bestandsfall på oppunder 100 prosent. Det er disse som har havnet på forsidene, skaper panikk – og apati hos mange.
Ser du imidlertid litt nøyere etter, vil du se at nesten all tilgjengelig forskning viser en mer moderat nedgang – altså ikke på 98 prosent, men mer rundt 40.
Hva vil folk tenke når de forstår at insektene ikke forsvinner om tre uker? Vil de senke skuldrene? Ikke lenger være like villige til å gjøre en ekstra innsats for å redde dem?
Ikke utenkelig, og dermed har skremmerne skutt seg selv i foten. Hadde de vært edruelige, ville 40 prosent nedgang også gitt oss bakoversveis, ikke beroliget oss. 40 prosent nedgang er katastrofe nok.
Jeg tror det samme gjelder for Samset og hans hyperultradommedag.
Og slikt tull har vi ikke råd til – det er her jeg blir forbanna. Det er nemlig ingen tvil om at naturen sliter. Kanskje ikke så dramatisk som de mest mediekåte fremstiller det, men naturkrisa er et faktum. Artene dør. Kanskje ikke i et klimahelvete, men av veldig mange årsaker, som vi kan gjøre noe med.
Ikke ødelegg dette med overdrivelser og dydsposering!
