Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi er i en pågående teknologiske revolusjon, preget av billig tilgang til ren energi og kunstig intelligens. I dette skal Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Her er fire påstander om hvordan vi best kommer oss dit:

1. Vi kan ikke «bremse» oss til lavutslippssamfunnet.

Klimaloven sier at vi ikke skal produsere mer enn fem til ti prosent av klimagassutslipp sammenlignet med referanseåret 1990, og at reduksjonen skal nås innen 2050. 

En tilnærming til å angripe utslippsmålene er å bremse ned økning i energiforbruk og prøve å unngå energikrevende aktiviteter og konsum der det er mulig og forholdsmessig. 

En annen tilnærming er å akselerere utvikling og implementering av forbedret teknologi med en vilje til å utbygge infrastrukturen og energisektoren, for eksempel for å kunne støtte opp om økt bruk av kunstig intelligens (KI) i forskning og næring. 

Som ved bilkjøring er det nok en miks av bremsing og akselerering som er best. Det å planlegge å bremse hele veien fremstår ikke som en attraktiv strategi.

2. Det er ikke nok å definere mål i form av klimautslipp, vi må også definere hvordan vårt lavutslippssamfunn ellers skal se ut.

Veien vi velger til lavutslippssamfunnet - og i hvilket veikryss vi bremser eller akselerer – vil påvirke hvordan samfunnet i 2050 ser ut. 

Her er det mange spørsmål som fortjener en større samfunnsdebatt: 

Hva skal Norge leve av når inntekter fra oljenæringen forsvinner? Hvor mye ren energi skal vi produsere? Hvordan skal byene våre se ut? Hvordan vil vi integrere KI og roboter i vår hverdag? 

At politikerne har skrevet klimautslipp inn i loven er vel og bra, men hva er egentlig visjonen for fremtiden?

3. Vi må se på den globale utviklingen.

Å bli et lavutslippssamfunn innen 2050 er ikke tilstrekkelig. 

Kloden vil oppvarmes videre, med mindre verden har negative nettoutslipp i andre halvdel av århundret. Skogplanting, bevaring av natur og gjenvinning er viktige brikker, men det ligger også i kortene at Norge på sikt skal bli et nullutslippssamfunn. Dette er kun mulig med en helhetlig implementering av nullutslippsteknologier. 

I noen sektorer, for eksempel luftfart og sementproduksjon, kan nullutslipp bli nesten umulig, så negative nettoutslipp krever at vi må lykkes med karbonfangst og lagring.

Uavhengig av hvilken vei Norge og EU vil velge, er det noen megatrender som vil legge premisser for videre utvikling globalt. En av de mest positive megatrendene er at enhetskostnaden for solenergi beveger seg bestandig ned. 

Ifølge «Our World in Data» koster et solpanel på verdensbasis 0,26 dollar per Watt i dag sammenlignet med 128,83 dollar i 1975. Kina har akselerert produksjon av solenergi til et nivå på 584 TWh i 2023 sammenlignet med 8 TWh i 2013. Det er en utrolig oppløftende utvikling.

Kjernekraft er en annen energikilde som kan være en del av løsningen. Google har nylig varslet at de vil bruke dedikerte kjernekraftverk til å produsere strøm for sine datasentre. I denne sammenhengen kan vi spørre om Norge bør oppfordre og legge til rette for at Google implementerer slike løsninger for det nye datasenteret i Skien. Ved kjernekraft kan vi i alle fall ikke skylde på for lite sol i norske vintre.

Det er bekymringsfullt at teknologisk innovasjon stort sett skjer i Kina og i de store teknologiselskapene i USA. At Norge, via oljefondet, tjener godt på verdiskapning og stigende aksjepriser til teknologiselskaper, som Google og NVIDIA, er kjekt, men dette tar ikke noe fra vårt eget investeringsbehov. 

Det er ikke for sent for Norge og EU å endre modellen med «under-investering og over-regulering» som Emmanuel Macron nylig pekte ut som ikke lenger konkurransedyktig og bærekraftig.

4. Kunstig intelligens er en del av løsningen, ikke en del av problemet.

En annen megatrend er at enhetskostnaden for tilgang til (kunstig) intelligens beveger seg mot null. 

En analyse av Leopold Aschenbrenner anslår en reduksjon i pris for et gitt nivå av KI med en faktor på 1000 i de siste to årene. I samme rapport finner vi en beskrivelse av et scenario der KI-utviklingen videre akselereres, blant annet gjennom automatiseringen av selve KI-forskningen. 

At KI er en sentral brikke i moderne forskning, har vært anerkjent av mange allerede før årets nobelpris i fysikk og i kjemi blir (delvis) tildelt til KI-forskerne.

Fremtiden vil bli preget av utviklingen innenfor KI om vi vil eller ei. Det er en forventning om at KI kan muliggjøre «klimavennlige» gjennombrudd innen blant annet materialvitenskap og karbonfangst.

Ja, opptrening og bruk av KI-modeller er meget energikrevende; dette understreker bare behovet for en akselerert investering i produksjon av ren energi.

Aktuelt fra forskersonen:

Eksperter på hacking kan bli avgjørende for den nasjonale sikkerheten

Dagens avløp trenger betydelig omstilling. Forskningen må bidra