Etter programmet NRK.Folkeopplysningen om trans har leger trekker seg fra å følge opp behandling av barn, skriver Elsa Almås.
Etter programmet NRK.Folkeopplysningen om trans har leger trekker seg fra å følge opp behandling av barn, skriver Elsa Almås.

«Folkeopplysningen» om trans sprer farlig desinformasjon

KRONIKK: Å ikke gi nødvendig behandling til denne gruppen når de trenger det, er både uetisk, ulovlig og skadelig, skriver professor Elsa Almås.

Opplysninger i denne artikkelen har blitt endret etter første publisering. Se nederst i artikkelen for mer informasjon.

I programmet Folkeopplysningen på NRK 17. mars hevdes det at det vitenskapelige grunnlaget for kjønnsbekreftende behandling er svakt.

Etter programmet kjenner jeg til foreldre til barn som får pubertetsutsettende behandling og behandling med kroppsjusterende hormoner, som har opplevd at allmennleger, som har påtatt seg å følge opp slik behandling, trekker seg. Dette kan få katastrofale konsekvenser for unge transpersoner.

Forskningsmessig belegg for behandling

Det er godt forskningsmessig og klinisk grunnlag for behandling av kjønnsinkongruens (det å oppleve at kjønnsidentitet og fødselskjønn ikke stemmer overens, red.anm.).

World Professional Association for Transgender Care (WPATH) har utviklet den internasjonale retningslinjen for behandling av kjønnsinkongruens, kalt Standards of Care. Denne har en referanseliste på 21 sider.

Behandling basert på Standards of Care-retningslinjene består av psykologisk, hormonell og kirurgisk behandling. Vi ser en imidlertid en utvikling som innebærer at færre ønsker kirurgi for å endre på kjønnsorganer, sannsynligvis på grunn av at det er flere ikke-binære transpersoner som søker helsehjelp.

Det er svært få som angrer på kroppsjusterende behandling.

I 2013 ble «Gender Affirmative Treatment» presentert som en modell for tilnærming til transproblematikk. Denne modellen har blitt retningsgivende for mange behandlingsmiljøer internasjonalt, og baserer seg på respekt for klientens egen opplevelse av kjønnsidentitet.

Det er svært få (rundt to prosent) som angrer på kroppsjusterende behandling. Noen av dem som gjør det, har følt seg presset til behandling som er mer omfattende enn de har ønsket. En tilnærming som ser kjønn som et spekter, vil kunne ivareta disse på en bedre måte.

Psykiske problemer hos unge med transproblematikk

I TV-programmet Folkeopplysningen henviser Pål Surén fra Folkehelseinstituttet til forskning fra Sverige om psykiske problemer hos unge med transproblematikk. Han referer høye andeler med psykiatriske diagnoser og hevder at behandling av kjønnsinkongruens ikke førte til noen endring av psykiske lidelser.

Jeg kan ikke se at det ble gitt noen referanse, men har funnet en kunnskapskartlegging fra Sverige som omfatter 123 vitenskapelige artikler som konkluderer på linje med de påstandene Pål Surén og Anne Wæhre presenterer i TV-programmet.

I rapporten beskrives de 123 studiene, men resultater og konklusjoner blir ikke presentert for hver enkelt. Rapporten omfatter bare publikasjoiner som omfatter binære personer (gutt eller jente) under 18 år. Rapporten presenterer generelle konklusjoner som peker på manglende kunnskapsgrunnlag.

Lite forklaring i forskningen fordi fenomenet er for nytt?

Rapporten konkluderer blant annet:

  • De fant ikke noen forklaring på den sterke økningen av kjønnsdysfori hos barn og ungdom.
  • Få studier undersøker effekten av kjønnsbekreftende behandling av barn og unge over tid.
  • De fant få studier om kjønnsbekreftende kirurgisk behandling av barn og unge.
  • Ingen relevante randomiserte undersøkelser. (Dette er en forskningsmetode som regnes som svært pålitelig, men som ville være uetisk i forhold til unge transpersoner. Metoden innebærer at man fordeler de som ønsker behandling tilfeldig i to grupper, én som får den antatt virksomme behandlingen, og én som ikke får den.)
  • Den vitenskapelige aktiviteten på området er høy.
  • De finner ikke sammenfattende nasjonal informasjon om hvor mange barn og unge som får diagnosen transseksualisme, som får pubertetsutsettende behandling, som begynner på khjønnsbekreftende hormonbehandling eller som gjennomgår noen form av kjønnsbekreftende kirurgi.

Det er ingen som foreløpig kan forklare den sterke økningen i henvendelser fra barn og ungdom. Én faktor som trekkes frem i rapporten er økt sosial aksept.

Mye av kunnskapen finnes i sexologiske tidsskrifter

Man kan jo diskutere om 123 artikler, som omfatter binære individer under 18 år, i hovedsak publisert etter 2015, er få. Søkestrategien er omfattende, men det er likevel mange artikler som ikke fanges opp gjennom denne metoden.

En stor del av kunnskapen om kjønnsinkongruens finnes i sexologiske tidsskrifter, i den svenske rapporten er det bare 14 artikler fra dette fagfeltet. Kunnskapstilfanget angående effekt over tid ville også øke dramatisk om man inkluderte studier på transpersoner over 18 år.

Rapporten diskuterer bakgrunnen for at det er få langtidsundersøkelser av behandling av barn og unge. Rapporten begrunner dette med at økningen i henvendelser fra denne gruppen har skjedd i løpet av de siste ti årene, og at oppfølgingstiden derfor er kort.

Rapporten påpeker at en viktig grunn til at det er få randomiserte undersøkelser, er etiske betenkeligheter ved å ikke behandle alle som trenger det.

Dramatisk nedgang i suicidale tanker

Programleder Andreas Wahl uttaler at narrativet om at det er stor fare for selvmord hvis man ikke får behandling, ikke har støtte i forskningen. Forskning jeg har lest, viser at det er dramatisk nedgang i suicidale tanker og forsøk etter behandling.

En forskningsartikkel fra 2019 viste at kjønnsbekreftende hormoner medfører betydelig reduksjon av selvmordsforsøk og økning i generell velvære blant ungdom som opplevde kjønnsinkongruens. En undersøkelse fra 2015 advarer mot det som måtte foreligge av hinder for at slik hormonell og eventuell kirurgisk behandling tilbys og gjennomføres.

Sosial inkludering er også av stor forebyggende verdi. En studie fra 2006 fant at selvmordsforsøk ble redusert fra 29,3 prosent til 5,1 prosent etter behandling.

Kjønnsidentitet kan bare bestemmes av den som opplever den

Når studier av effekt av medisinsk behandling viser tilstrekkelig positive resultater, vil de vanligvis avsluttes av etiske grunner, og alle får den effektive behandlingen. Det vil være viktig at påstandene i programmet blir nyansert og korrigert, fordi de nå ser ut til å forverre situasjonen for alle som virkelig trenger denne behandlingen.

Undertegnede, som har arbeidet som psykolog og sexolog med transproblematikk siden 1981 har basert på et kunnskapsgrunnlag som omfatter forskning, klinisk erfaring, og kontakt med mange transpersoner blitt trygg på at:

  • Det er ikke er grunnlag for å utrede alle som ønsker kroppsjusterende behandlinger for psykiske lidelser.
  • Kjønnsidentitet kan bare bestemmes og bekreftes av den som opplever den.
  • Kjønnsidentitet er best beskrevet som et spekter.
  • Biologisk kjønn handler ikke bare til forplantning, men også til nevrobiologiske strukturer i hjernen.
  • Det er viktig å kunne tilby den behandling individet har behov for, psykologisk, hormonelt og kirurgisk, det vil også si pubertetsutsettende behandling for å unngå uønsket pubertetsutvikling.

Rådgivning og behandling er sykdoms- og selvmordsforebyggende

Når dette er sagt, er det også viktig å ivareta følgende:

  • Mange som opplever kjønnsinkongruens er usikre, og trenger rådgivning for å utforske egen kjønnsidentitet. Slik rådgivning bør utføres av personer som har erfaring med og kunnskap om kjønn og seksualitet.
  • Noen som opplever kjønnsinkongruens har psykiske problemer, og bør henvises til behandling innen psykisk helsevern, uten at tilgangen på kroppsjusterende behandling tas bort.
  • Rådgivning og behandling av personer med kjønnsinkongruens er sykdoms- og selvmordsforebyggende, helsefremmende, nødvendig, og krever helsepersonell utdannet for nettopp denne jobben. Den er således omfattet av Lov om Pasientrettigheter.
  • Rådgivning og behandling av personer med kjønnsinkongruens bør være tverrfaglig og desentralisert. Alle kommuner bør kunne tilby pubertetsutsettelse og hormonell behandling, og psykoseksuell støtte.
  • I tillegg bør det opprettes regionale sentra med spesialisert helsepersonell som kan drive behandling, veiledning og undervisning. Disse sentene bør også ha plikt til å holde seg løpende orientert om den forskningen som publiseres internasjonalt.
  • Norsk helsevesen mangler i dag de tilbud som er anbefalt og nødvendig for forsvarlig ivaretakelse av denne gruppen.

Å ikke gi nødvendig behandling til denne gruppen når de trenger det, er både uetisk, ulovlig og skadelig!

Interessekonflikter: Kronikkforfatteren er gift med Esben Esther Pirelli Benestad som deltok i programmet Folkeopplysningen om trans.

Endringslogg: 10:30, 26.04.2022: Punktet om interessekonflikter er lagt til.

Anbefalt forskning

De som ønsker å sette seg inn i forskning om pubertetsutsettende behandling og hormonell behandling, kan jeg anbefale å lese praktiske retningslinjer anbefalt av American Association of Clinical Endocrinologists, American Society of Andrology, European Society for Pediatric Endocrinology, European Society of Endocrinology, Pediatric Endocrine Society, and World Professional Association for Transgender Health:

Hembree, W. C., et al. (2017). "Endocrine Treatment of Gender-Dysphoric/Gender Incongruent Persons: An Endocrine Society Clinical Practice Guideline." Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism 102(11): 3869-3903.


Øvrig anbefalt litteratur:

Allen, L. R., et al. (2019). Well-Being and Suicidality Among Transgender Youth After Gender-Affirming Hormones. Clinical Practice in Pediatric Psychology 7(3): 302-311.

Bauer, G., et al. (2015). Intervenable factors associated with suicide risk in transgender persons: a respondent driven sampling study in Ontario, Canada. BMC Public Health 15.

De Cuypere, G., et al. (2006). Long-term follow-up: psychosocial outcome of Belgian transsexuals after sex reassignment surgery. Sexologies - Revue Européenne de Sexologie Médicale. 15: 126-133.

Dhejne, C., et al. (2014). An analysis of all applications for sex reassignment surgery in Sweden, 1960-2010: prevalence, incidence, and regrets. Archives of Sexual Behavior 43(8): 1535-1545.

Dhejne C, Van Vlerken R, Heylens G, Arcelus J. Mental health and gender dysphoria: A review of the literature. Int Rev Psychiatry 2016;28:44-57.

Hidalgo, M. A., et al. (2013). What we know and what we aim to learn. Human Development 56: 285-290.

Utvärdering, S. B. f. M. o. S. (2019). Könsdyfori hos barn och unga. SBU. Sverige, Statens Beredning för medicinsk och sosial utväredring: 111.

Åhs JW, Dhejne C, Magnusson C, Dal H, Lundin A, Arver S, et al. Proportion of adults in the general population of Stockholm County who want gender-affirming medical treatment. PLoS One 2018;13:e0204606.

LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS