Ulvejakten er del av en årlig utryddelseskampanje, hvor regjeringen går i kompaniskap med skogeiere, Norsk Jeger- og Fiskerforbund samt bondeorganisasjoner.

Rovviltnemndene er delegert ansvaret for å bestemme hvor få av de kritisk truede rovdyrene som skal få leve i Norge. I høst vedtok de at hele fire flokker innenfor ulvesonen, i fem prosent av Norges areal, skulle utslettes. Departementet opprettholdt 22. desember vedtaket fra rovviltnemndene om drap på inntil 25 ulver tilhørende Hornmoenreviret, Slettåsreviret og Rømskog og Bograngen, de to siste er grenserevirer. Foreldreparet fra Slettåsreviret var allerede skutt.

Klager fra naturvernorganisasjoner ble dermed ikke ble tatt til følge. Vedtaket fra Klima- og miljøverndepartementet var som vanlig: «Å dempe konflikt knyttet til forvaltning av ulv og å øke tilliten til forvaltningen av ulv.»

Ny rettssak 13. januar

Innenfor ulvesonen skal den kritisk truete ulven i prinsippet være tilgodesett med et spesielt vern. Et liknende tilfelle av jakt innenfor ulvesonen ble i Oslo tingrett kjent ulovlig i fjor. Den 29. desember ble jakten derfor likevel stanset i en kjennelse fra Oslo Tingrett, etter begjæring fra NOAH, WWF Norge og Foreningen våre rovdyr (FVF).

Den 13.og 14. januar er det berammet nye muntlige forhandlinger i Oslo tingrett, som vil avgjøre disse flokkenes skjebne, og som sannsynligvis får betydning for situasjonen for kritisk, truede rovdyr fremover.

Folk flest ønsker ulv

Premisset for departementets begrunnelse er at kun én side i ulvekonflikten skal høres, den siden som ønsker å utrydde ulven fra norsk natur. Det forutsettes med dette at konflikten mellom dem som ønsker rovdyr i norsk natur og dem som ønsker dem utryddet, dempes når man tar ut nesten hele den norske ulvepopulasjonen.

Men slike vedtak øker konflikten, heller enn å dempe den. Forskning fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har dokumentert at et flertall av befolkningen ønsker ulv i norsk natur. Når bare mindretallet – rovdyrmotstanderne – tilfredsstilles, innebærer vedtaket og begrunnelsen en svært respektløst behandling av flertallet. I tillegg er vedtaket i strid med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen, som Norge er tilsluttet, idet det ikke finnes noen god begrunnelse for å drepe ulven.

Bernkonvensjonen beskytter norske ulver

Arie Trouwborst, som er jurist og spesialist på rovdyrforvaltning og Bernkonvensjonen, har for øvrig også definert Norges sonepolitikk som brudd på denne konvensjonen. Bernkonvensjonen er en hovedsakelig europeisk konvensjon som beskytter ville dyr og deres habitater. Ekstra ille blir det når ulvene ikke engang har vern innenfor den begrensede sonen.

Oslo tingrett anfører i kjennelsen fra 29. desember, at: «Når prinsippet om geografisk differensiert forvaltning i seg selv kan praktiseres slik at nær all ulv utenfor ulvesonen avlives, må ulv innenfor ulvesonen underlegges en tilsvarende forsterket beskyttelse for at naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen ikke skal brytes eller undergraves.»

Ettertiden vil dømme både regjering og storting

Norsk rovdyrpolitikk representerer et naturhat og et menneskesentrert maktmisbruk som er svært umoralsk og i kritikkverdig i lys av den kunnskapen vi har om den naturkrisen verden står i. Også sett i lys av det vi vet om dyrs kognitive evner og, for eksempel, deres livsutfoldelse og sosiale behov.

Naturkrisen innebærer at 35.000 dyrearter er truet med utryddelse, hvorav en fjerdedel av verdens pattedyr, hver sjette fugleart og 40 prosent av amfibiene. Ifølge Artsdatabanken er 38 prosent av pattedyrene og 40 prosent av fuglene i Norge rødlistet. Dyrene trues av global oppvarming, tap av habitat ettersom menneskebefolkningen eser ut og forsøpler, forurenser og avskoger, og av internasjonal handel.

I denne situasjonen er det regjeringen mener det er et konfliktdempende tiltak å drive en utryddelsespolitikk mot våre kritisk, truede rovdyr. Men når Stortinget og Regjeringen stadig tøyer grensene for hva som kan tillates innenfor naturmangfoldloven, vil ettertiden dømme dem.

Dyrene har rett til skogen

Denne politikken er uttrykk for en ideologisk treghet som henger igjen i det forrige århundre, og som nettopp var preget av en krig mot naturen. Men flertallet av Norges befolkning ønsker en levende natur, mennesker ønsker møter med ville dyr, de vil ikke oppleve at de er alene i det som gjenstår av skogene våre. Problemet er imidlertid at skogene jo ikke er «våre». De tilhører ikke Norges befolkning, men er på få hender.

Ifølge Statskog eier privatpersoner 77 prosent av landets produktive skogareal. Selskaper og sameier eier 7,5 prosent, mens Statskog eier om lag 6 prosent. Øvrig produktiv skog eies av kommuner og allmenninger. Urskog finnes knapt lenger.

Det store private eierskapet av skogen er unikt i Europa, hvor skogen ellers hovedsakelig eies av stater. Skogeiere profitterer på at mange i Norge ikke ser noen annen glede i et vilt dyr, enn den de finner i å drepe det. Men skogene er dyrenes hjem og de har rett til å leve der. De har egenverdi, ifølge Dyrevelferdslovens §3, og skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

Statlig organisert kriminalitet?

Innenfor mitt fagfelt, grønn kriminologi, karakteriseres den form for allianse vi ser mellom dem som ønsker rovdyrene drept, med dyremishandling, artsutryddelse og forringing av økosystemer som konsekvens, som statlig-korporativ miljøkriminalitet.

Norsk rovdyrforvaltning – en eufemisme for rovdyrdrap og utryddelse – er i tillegg karakterisert av å være statlig organisert kriminalitet, idet det kreves stor grad av organisering for å gjennomføre jakten, den planlegges over tid og involverer mange mennesker og organisasjoner.

Ser man utryddelsespolitikken og den årlige jakten på truete rovdyr i lys av dommer som er falt for ulovlige rovdyrdrap, som i Høyesterett i 2016, understrekes det absurde ved hvordan Norge forholder seg til internasjonale og nasjonale forpliktelser om å ta vare på artsmangfoldet. Hovedmannen ble idømt ett års fengsel for «uaktsomt» ulovlig ulvedrap, og for forsøk på ulvedrap. Denne mannen, som drepte én ulv og forsøkte å drepe flere, dømmes altså til ett års fengsel for alvorlig brudd på naturmangfoldloven, mens staten vil drepe nesten hele den norske ulvepopulasjonen, både innenfor og utenfor ulvesonen.

Det er på tide at den norske staten, representert ved Klima- og miljødepartementet, regjering og Stortinget tar innover seg den naturkrisen vi står i, og tar sine forpliktelser for å bevare naturmangfoldet på alvor. Norge liker å pynte seg med sin innsats i fjerne land, som gjennom regnskogssamarbeidet, men i ivaretakelsen av dyr og natur på hjemmebane er landet et eksempel til skrekk og advarsel.

LES OGSÅ:

Norge skyter ulv ulovlig. Kan vi da forvente at andre land tar vare på sine truede arter?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap