Journalistene ringer til Runar Døving hvert år for å høre om det er noen nye trender i julematen. Tradisjonen tro svarte han det samme i år som alle andre år.
Journalistene ringer til Runar Døving hvert år for å høre om det er noen nye trender i julematen. Tradisjonen tro svarte han det samme i år som alle andre år.

Juletradisjoner og julemat:
Det er barna som er de reaksjonære

KRONIKK: Det er ingenting som tyder på at vi legger ribba, torsken og pinnekjøttet på hylla for å spise Grandiosa på julaften.

«Har det kommet noen nye trender i julematen?»

Som matforsker får jeg dette spørsmålet nesten hvert år. Journalister er kronisk opptatt av endringer. Hvis det ikke er noen endringer har de jo ingen sak. «Alt er som før», selger ikke aviser og får ikke klikk.

I år fikk jeg spørsmålet med tillegget «... eller holder vi oss fortsatt til ribba, torsken og pinnekjøttet?»

Ingen endring

«Nei», er svaret på det første, og svaret på det andre kunne vært «ja», men spørsmålet inneholder en felle.

Når man sier at man «fortsatt» spiser ribbe, innebærer det at man forventer en endring: Folk spiser ribbe, men hypotesen er at de kommer til å slutte med det. Tidsadverbet «fortsatt» er det vi forskere kaller en «ad-hoc-hypotese». Det vil si at man vil beholde hovedhypotesen om at alt endres, men når det viser seg at det ikke gjør det, forkaster man ikke hypotesen, men tviholder på at man kommer til å slutte å spise ribbe i framtiden.

For min del kunne jeg gjerne spist hund eller kanadagås.

Når data, vår empiri, tilsier at ting er som det alltid har vært, er det ingen grunn til å forvente endring. Og det er det ingenting som tyder på. Da forkaster vi hypotesen om endring og sier: Vi spiser ribbe til jul. (punktum.) Vi spiser ikke «fortsatt» ribbe til jul.

Ritualer

Det som derimot er typisk ved ritualer er at de nettopp ikke endrer seg. I brudekjolebutikken i Prinsens gate i Oslo er det ikke mange kjoler i rødt eller svart. Julen, begravelsen, påsken og advent har hver sin farge. Vi vet hva vi skal ha til frokost 17. mai, og hva slags lys det skal være i bisettelsen. Vi vet hva presten kommer til å si på julaften. Og vi ville blitt ganske opprørt hvis handelsstanden ikke ville tenne gatelysene. Slik som i eventyret til Prøysen om Bygda som hadde glemt å feire jul.

Som ganske gammel og liberal tar jeg selv ritualer ganske lett. For min del kunne jeg gjerne spist hund eller kanadagås, og i ungdomsårene da jeg var på reise eller sammen med kjæresten, spiste vi hva som helst.

Men så fikk jeg barn. Og det litt morsomme med ritualer, er jo at det er barna som er de reaksjonære. Det er de som får den store skjelven hvis noe nytt kommer inn og bryter med fjorårets skikker. Barna er juletradisjonenes forkjempere.

Endringer i hvilken retning?

Moderniteten kalles en epoke mellom ca. 1850 og 1950. I denne epoken var det en enorm framskrittstro. Folk så den ene positive og revolusjonerende oppfinnelsen etter den andre, og det så ut som om alt bare ble bedre og bedre. Med dampbåt, elektrisitet, biler og fly. Det kom også noen ideer om evolusjon og med den en idé om at samfunnet endret seg fra ville mennesker til sivilisasjon.

Dette understøttet tanken om at endringene var til det bedre. Atombomben gjorde at mange fikk litt skjelven av hva menneskeskapt teknologi kunne føre til. Klima og miljø ser ut til å ha forsterket ambivalens for hva mennesket kan gjøre med det vi tidligere kalte skaperverket.

Men forestillingen om endring i én retning forlot ikke denne kulturen helt. Den henger sammen med forestillingen om kronologi. Det er liksom en epoke som kommer etter den andre, og vi bruker begrepet «utvikling» som om verden var et frø, forutbestemt med endringer i en spesiell meningsfull retning. Slik er det naturligvis ikke. Det finnes endringer, men de har ingen retning. Akkurat som evolusjonen, det finnes ingen mening med den.

Forfallets mennesker

En annen myte som også dukker opp hver jul, og som henger sammen med endring, er at «man» har begynt å spise pizza Grandiosa på julaften. Dette «man» er selvfølgelig ikke deg og meg, men det er forfallets mennesker. De som går med crocs og som vi ikke kjenner.

Det kan jo hende at vestlendingenes pinnekjøtt blir mine barnebarns barns framtid.

Mine studenter kommer med den årlig, og da må jeg be dem belegge påstanden med gode kilder. De googler og finner overskriften «Nordmenn spiser Grandis til jul». I artikkelen står det noe slikt som at Stabburet solgte over 4 millioner pizza Grandiosa i desember. Og de har intervjuet noen som spiser Grandis på julaften. De finnes selvfølgelig. Men de resterende 99,99 prosent kan sikkert ha spist Grandis en tirsdag i den måneden. Det er jo over 20 andre dager å spise ferdigpizza på.

Noen ganger er svogerforskning greit. Hva spiser du og alle du kjenner til jul? Da kommer man nærmere svaret enn en avisoverskrift som roper «Alarm!»

Skikkelige folk

Denne myten har en mening. Den får oss til å føle oss som skikkelige folk, folk som er heldige som har et tradisjonelt fellesskap, og at vi gjør ting riktig. Pakker opp våre barns eller tantebarns stygge dorullnisser og sier «tusen takk!» Stapper i oss ribba, rødkål og medister, skåler i akevitten og takker for i år. (Og det er som vanlig enda vanskeligere enn ellers å være vegetarianer.)

Nå skjer det jo små krusninger på julematen hvis man ser den i et hundreårsperspektiv. Da har pinnekjøtt blitt populært blant mange på Østlandet. Så det kan jo hende at vestlendingenes pinnekjøtt blir mine barnebarns barns framtid.

Man kunne kanskje lage en teori der et blandet ekteskap mellom en vestlending og en østlending vil ende med vestlandsk seier i julematdiskusjonen. Det har jeg ikke data på.


LES OGSÅ:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS