Den ferske rapporten fra IPCC om klima og landareal etterspør helhetlige løsninger for å redusere utslipp av klimagasser, stoppe tap av biomangfold og samtidig produsere mat og andre naturgoder. Mange av disse løsningene kan være såkalt naturbaserte der vår bruk av naturen er med på å sikre oss fordelene fra naturlige prosesser som fotosyntese, nedbrytning av organisk materiale og jorddannelse.

Naturens «maskineri» bidrar til regulering av næringsstoffer, karbon, fuktighet og temperatur og gir velfungerende økosystemer. Måten vi mennesker påvirker disse støttende og regulerende naturgodene, hvordan vi bruker landarealene, er avgjørende for mangfoldet av planter, sopp og dyr vi finner i naturen, samt klimagassutslipp og økosystemenes evne til å lagre karbon over og under bakken.

I dag er mange av disse naturgodene på retur i skog så vel som andre naturtyper.

Vi må endre vår arealbruk

Flere rapporter fra klima- og naturpanelet (IPCC og IPBES) viser med all mulig tydelighet at vår arealbruk må endres for å redusere tap av natur og motvirke de menneskeskapte klimaendringene. Både jord- og skogbruk trekkes fram som sektorer med store og økende negative effekter.

Samtidig er dette næringer som produserer grunnleggende forsynende naturgoder som mat, tømmer og fiber som en voksende befolkning etterspør. God forvaltning av jord er grunnleggende for å sikre at produksjon av forsynende goder fra både jord- og skogbruk er fornybar.

Men hvilken kunnskap har vi om jord og hvordan vår arealbruk påvirker livet under bakken? Og hvordan kan endring av vår bruk av jord bidra til naturbaserte løsninger til beste for klima og natur?

Jord er vårt viktigste karbonlager på land

Karbon har en nøkkelrolle for klima, mat og natur, og jord er vårt viktigste karbonlager på land. Her er det lagret to til tre ganger mer karbon enn i atmosfæren. I våre mest produktive skogøkosystemer er hele 2/3 av karbonet lagret som organisk materiale i jordsmonnet. Dette jord-karbonet er ikke bare viktig for klima, men bidrar også til viktige økosystemtjenester som motstand mot erosjon, god vannhusholdning, fruktbarhet for planter og biologisk mangfold i jord.

Naturpanelets globale utredning som kom i vår konkluderer med at jordsmonnet ikke forvaltes på en bærekraftig måte. Nesten halvparten av europeisk landbruksjord har lavt innhold av organisk materiale grunnet intensivt landbruk og endringer i klima. Forringelse av jordsmonnet gjennom erosjon, pakkingsskader, redusert biodiversitet og overhøsting av overjordisk biomasse kombinert med endringer i klima gjør at vi i dag har et netto tap av karbon fra jord.

Forslaget om å øke karbonmengden i jord er ikke nytt. Det franske fire promille-initiativet fra 2015 peker på at en økning av karbonmengden i jord med fire promille per år vil være nok til å stoppe økningen av CO2 i atmosfæren. Spørsmålet er nettopp hvordan landbruket bør bruke dyrka mark, beitemark og skog for å øke karbonlagring og sikre produksjon av jord og skogprodukter.

Initiativet har fått støtte fra en lang rekke organisasjoner og land inkludert Sverige og Danmark, mens Norge ikke har sluttet seg til initiativet. Dette er beklagelig fordi både jord- og skogbruk forvalter store arealer med potensielt store konsekvenser for det norske klimaregnskapet.

Samtidig er dette ikke bare et spørsmål om forvaltning og politikk. Vi mangler også kunnskap om hvordan ulike former for arealbruk påvirker karbonlagring og klimagassutslipp, og hvordan vi kan optimalisere klimaeffektene samtidig som vi sikrer andre naturgoder i skog og beitemarker.

Regulering av beiter kan gi klimagevinst og ivareta naturen

I Norge er beite fra husdyr og hjortevilt en arealbruk med stor betydning for hvilke løsninger jordøkosystemet kan bidra med.

For husdyrbruket som har klimagassutfordringer (metan) knyttet til beitedyras fordøyelse av planter, er spørsmålet om hvordan et tilpasset beitebruk kan optimalisere lagring av karbon i jord av stor betydning for hvordan hele husdyrnæringen verdsettes i et klima- og naturperspektiv.

Våre studier av sau på fjellbeite har vist at middels tettheter av sau kan gi økt lagring av karbon i jord samtidig som produksjon av urter og gras øker i forhold til både høye tettheter og fravær av dyr. For et land som Norge med 2,5 mill. grasetende sauer på utmarksbeite, kan regulering av både og over- og underbeiting gi en klimagevinst samtidig som viktige naturgoder ivaretas. Dette er basert på data fra et fjellområde i Sør-Norge der effekten av ulike tettheter av sau er undersøkt eksperimentelt.

Hvordan andre typer utmarksbruk som hogst og rydding av vegetasjon, nitrogennedfall og klimaendringer samvirker med beitebruk har vi mindre kunnskap om. Internasjonale studier tyder likevel på beitedyrs evne til å øke andelen jordkarbon i grasmark er undervurdert.

Hva så med de skoglevende hjortedyra? Ville hjortedyr som elg, hjort, rådyr og rein har i dag et høyere beitetrykk i norsk utmark enn husdyra, og dermed en stor innvirkning på lagring av karbon i og over jord.

Eksperimentelle studier av elgbeite viser hvordan disse svært selektive beitedyrene kan endre skogens vegetasjon gjennom å velge løvtrær og busker framfor nåletrær. Beregninger fra Canada viser at en reduksjon fra 1,5 til 0,5 elg pr kvadratmeter, vil føre til en økt karbonlagring i overjordisk biomasse tilsvarende minst 40 prosent av det totale fossile utslippet i landet. Over tid endres også jordsmonnet i elgskogen. Hvilke effekter ulike tettheter av elg har på karbonlagring i jord og andre viktige naturgoder i skog vet vi mindre om, men studier av hogstflater i Trøndelag der elg var gjerdet ute over 8 år ga 60 prosent mer karbon i den overjordiske trebiomassen, samt et dypere lag med organisk jord sammenlignet med beita skog.

Løsninger hemmes av sektorinteresser og manglende perspektiv

Vi har fortsatt begrenset kunnskap om hvordan vi i Norge kan bidra til å øke lagringen av karbon i jord og bidra til fire promille- initiativet samtidig som vi ivaretar andre naturgoder gjennom å optimalisere jord- og skogbrukspraksis. Dette gjelder særlig areal som ligger utenfor bondens åker og som utgjør nesten alt landareal i Norge.

Vi vil og hevde at både forskning og forvaltning i for stor grad er preget av sektorinteresser og et manglende økosystemperspektiv. Gode løsninger er avhengig av samarbeid på tvers av jord- og skogbruk, klima og miljø. Fra et klimaperspektiv er også landområders refleksjon av stråling (albedo) viktig, og må inngå i et helhetlig regnskap.

Mange gode løsninger er naturbaserte, om vi legger til rette for en arealbruk der naturlig prosesser jobber for klima, mat og andre naturgoder.