Denne artikkelen er basert på et foredrag holdt på konferansen «10 år etter 22. juli: Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov», 10. juni 2021.

Personer med antimuslimske holdninger ønsker å begrense muslimsk innvandring eller utøvelse av islamsk religion, og de ser islam som en homogen, totalitær ideologi som truer den vestlige sivilisasjonen. Når vi snakker om antimuslimsk rasisme, er holdningen så generaliserende at alle muslimer skjæres over én kam, uansett om de er sekulære eller fundamentalistiske. Det er altså ikke bare snakk om religionskritikk, men dehumaniserende og generaliserende holdninger til en hel befolkningsgruppe.

Selv om slike holdninger har en lang forhistorie i Europa, har fiendebildet av muslimer blitt mer utbredt de siste tretti årene. I etterkant av den kalde krigen kan man si at Europa hadde behov for en ny «god» fiende, og forskning har vist at muslimske innvandrere gradvis fikk status som det. Det ble gradvis mer vanlig å snakke om «muslimer» istedenfor innvandrere med for eksempel pakistansk bakgrunn.

Hendelser som setter kritisk søkelys på muslimer

Gjennomgående viser forskning fra ulike land at det er en økning i antimuslimske holdninger og i trakassering og vold mot muslimer i forbindelse med ulike kritiske hendelser. Det betyr ikke at utviklingen utelukkende går i retning stadig mer fordomsfull. Det betyr snarere at det oppstår midlertidige økninger i forbindelse med samfunnshendelser som setter kritisk søkelys på muslimer.

På 1980-tallet førte for eksempel utgivelsen av Salman Rushdies bok Sataniske vers til at Ayatollah Khomeini utstedte en fatwa mot Rushdie, og mange muslimer demonstrerte mot forfatteren og rev sider ut av boken. Istedenfor en støtte til muslimers opplevde krenkelse over boken, så man mange tilfeller av at demonstrasjonene ble møtt med sterkt generaliserende muslimkritiske uttalelser, og advarsler over hva mer muslimsk innvandring kunne føre til i vestlige land.

Lignende konflikter rundt ytringsfrihet versus krenkelse av koranen og religionen kom nesten tjue år senere i etterkant av karikaturtegningene i danske Jyllandsposten i 2005, samt i etterkant av det islamistiske angrepet mot satiremagasinet Charles Hebdo i 2015.

11. september og kampen mot terror

Den første Golfkrigen ble også etterfulgt av mediedebatter med kritisk søkelys på muslimer, og forskning fra Australia og Storbritannia viser en økning i antimuslimske holdninger i denne perioden. Men det som virkelig førte til brede og generaliserende antimuslimske diskurser var terrorangrepet 11. september og etterfølgende islamistiske terrorhandlinger.

Krigen mot terror bygget tidvis på en sterkt generaliserende retorikk om muslimer, og en skepsis mot muslimer generelt, istedenfor utelukkende mot radikaliserte miljøer.

Muslimers plass i Europa

Det er også andre hendelser siden den gang som forskning har vist har ført til økt skepsis mot muslimer. Tyrkias søknad om EU-medlemskap ble etterfulgt av beskrivelser der islam og Europa ble definert i motsetning til hverandre – altså at islam ikke hører naturlig hjemme i Europa. Det på tross av muslimsk bosetting i deler av Europa gjennom flere hundre år.

Krigen i Syria og den etterfølgende flyktningstrømmen førte også til økt muslimskepsis i enkelte miljøer, og masseovergrepet i Köln nyttårsaften 2016 ble etterfulgt av hissige mediedebatter med sterkt kritiske og generaliserende framstillinger av muslimer og islam.

Det at noen muslimer er ekstremister og utøver terror eller overgrep generaliseres til en holdning om at islam generelt representerer en trussel. Ved å henvise til terrorhendelser, eller masseovergrep, eller økt representasjon på voldtektstatistikken, eller undertrykkelse av kvinner, eller fundamentalistisk praktisering av Sharia-lovgivning framstilles islam generelt som en trussel.

Antimuslimske holdninger i Norge

Antimuslimske holdninger er altså på ingen måte et nytt fenomen verken i Norge eller globalt. Det var først på 1970-tallet at Norge begynte å få en større andel muslimske innvandrere, og allerede i 1979, året etter at Edvard Saids bok om orientalismen kom ut, skrev Carl I. Hagen et svært islamfiendtlig innlegg i Aftenposten, og i valgkampen til fylkestingsvalget i 1987 viste han fram et brev signert Mohamad Mustafa. Det handlet om at én dag ville moskeer være like vanlig som kirker i Norge, og islam ville seire og Norge ville bli muslimsk. Brevet viste seg senere å være fiktivt.

Året etter forekom det også i Norge kraftige antimuslimske reaksjoner på at muslimer demonstrerte mot utgivelsen av Salman Rushdies bok, og senere at William Nygaard ble utsatt for attentatforsøk for å gi den ut. Enkelte folk på ytre høyre-fløy som vi har intervjuet de siste årene, sier at disse hendelsene var utslagsgivende for deres sterke islamkritiske holdninger.

Høyreekstremister på 1990-tallet kom også tidvis med anti-islamske uttalelser, men likevel var det langt mer iøynefallende at de sluttet opp om antisemittiske konspirasjonsteorier og brukte nazihilsener og hakekorssymbol. Jødehat har på ingen måte forsvunnet, men hvis vi ser på ytre høyre, er det mer utbredt med anti-islam som orientering i Norge i vår tid, bortsett fra hos noen få grupperinger, som Den nordiske motstandsbevegelsen, eller partiet Alliansen.

Ideen om snikislamisering og Eurabia

Begreper som snikislamisering og Eurabia peker på ideen om at islam sakte, men sikkert griper tak i europeiske samfunn og erstatter de kristelig-sekulære verdiene som disse samfunnene bygger på. Frykten inkluderer visjoner om at en hvit befolkning sakte dør ut, og ideen om at muslimer med store familier sakte vil ta over gjennom det som kalles demografisk krigføring. Troen på et slikt scenario er popularisert av den egyptisk-jødiske forfatteren Bat Ye'Or i hennes bok om Eurabia.

En del anti-islamske ideer deles av både moderate og ekstreme. Eurabia-teorien er et eksempel på det. Ifølge denne teorien har muslimer i Europa en skjult agenda om gradvis å ta over makten. Tilsvarende tankegang ligger i begrepet snikislamisering som Siv Jensen lanserte på Fremskrittspartiets landsstyremøte i 2009. Ett år tidligere kom Robert Spencer, en amerikansk blogger og grunnlegger av Stop Islamization of America, ut med boken Stealth Jihad, altså snik-Jihad.

31 prosent tror muslimer ønsker å overta Europa

Lignende tankegang har gått hjem hos flere enn enkelte politikere eller medlemmer av noen få ekstreme grupper. Det er tydelig gjennom resultatene av HL-senterets representative holdningsundersøkelse som viste at så mye som en tredjedel, eller rettere sagt 31 prosent, av befolkningen slutter seg til påstanden at muslimer ønsker å ta over Europa. Halvparten av befolkningen var enige i at verdiene til islam er helt eller delvis uforenlige med verdiene i det norske samfunnet. Nesten en tredjedel uttrykte også ønske om sosial avstand fra muslimer.

Ut fra flere andre indikatorer, konkluderer forskerne bak undersøkelsen også med at litt over en fjerdedel skårer høyt på alle dimensjoner, og kan derfor ifølge forskerne kategoriseres som islamofobe.

Vi snakker med andre ord ikke om marginale holdninger her. Men det er likevel et svært avgjørende skille mellom deler av befolkningen som slutter seg til noen av påstandene i Eurabia-teorien og de mest ekstreme anti-muslim holdningene.

Forskjellen på generelle og ekstreme antimuslimske holdninger

Forskjellene har å gjøre med hva man mener er løsningen på problemet – altså hva man mener må gjøres for å unngå for sterk innflytelse fra islam i samfunnet.

I en tidligere artikkel i Journal of Political Ideologies sammenlignet Maria Reite Nilsen og jeg hvordan lederne av de høyreradikale organisasjonene SIAN, Pegida og Vigrid definerte hva de mente var det viktigste problemet i vår tid og hva de mente var løsningen på problemet. Selv i en slik sammenligning av synspunkter blant ledere av høyreradikale organisasjoner kom det fram viktige forskjeller.

Mens lederen av Pegida, en organisasjon som nå er nedlagt i Norge, snakket om frivillig retur av muslimske innvandrere til deres opprinnelsesland, snakket lederen av SIAN om deportasjon av muslimer og lederen av Vigrid gikk lengst ved å hylle terrorangrep og drap.

Humor som vern mot lovbrudd

Heldigvis er Vigrid i dag en organisasjon uten andre medlemmer enn lederen, men det finnes folk med tilsvarende meninger dersom man går på usensurerte nettplattformer. Men selv på Facebook-grupper som har over 10 000 deltagere, forekommer det tidvis kommentarer som åpent støtter vold mot muslimer. Kommentarene fremsettes ofte som om det var spøk, og derved helgarderer den som framsetter ytringen seg mot eventuelle påstander om brudd på hatkriminalitetslovgivningen.

I en artikkel i Politics, Religion & Ideology analyserte jeg diskusjonstrådene i to anti-islamske Facebook-grupper, og så på hvordan humor, emojis og en frekk sjargong brukes for å kamuflere alvoret i det som sies om muslimer.

Argumentene som går igjen er imidlertid de samme som i Eurabia-teorien: muslimer får for mange barn, dette er ledd i en demografisk krigføring der hvite sakte, men sikkert utryddes, muslimske kvinner er undertrykte – men det er ikke synd på dem, for de har valgt det selv – og muslimske menn er farlige overgripere.

Konspirasjonsteorier har ikke kun oppslutning hos de ekstreme få

I vår tid har vi sett hvordan svært diskriminerende og generaliserende uttalelser mot muslimer har blitt framsatt av ledende politikere som Donald Trump. Konspirasjonsteorier har ikke kun oppslutning hos de ekstreme få. Enkelte konspirasjonsteorier får stor utbredelse, som når om lag halvparten av USAs befolkning mente at demokratenes valgseier var stjålet.

Det som er felles for de mange konspirasjonsteoriene som blir framsatt, er mistro til vitenskap og forskere, til medier og til makthavere. Ofte er det slik at dersom man tror på én konspirasjonsteori, tror man på flere.

Et eksempel er når kjente anti-muslimske aktører er sentrale på demonstrasjoner som sier at covid-19 er en bløff. Det finnes også eksempler på at de samme personene slutter opp om antimuslimske og antisemittiske konspirasjonsteorier. Et eksempel er teorien om at den jødiske finansmannen George Soros har finansiert masseinnvandring av muslimer til Europa for å ødelegge det europeiske samfunnet.

En global antimuslimsk bevegelse

De mange antimuslimske aktørene i forskjellige land siden årtusenskiftet kan sees på som en global bevegelse på grunn av deres felles identitet og retorikk.

Det er mange forskjellige aktører i denne bevegelsen – sosiale medier, politiske partier, organisasjoner og individuelle aktører som for eksempel aviskommentatorer. Det er kontakt og samarbeid mellom en del av disse, til og med på tvers av landegrensene, men det er også mange aktører som opererer mer eller mindre alene. Det er også aktører som er sterkt uenige med hverandre, ikke minst når det gjelder retorikk og politisk målsetting.

Forskjellige aktører står for forskjellige grader av ekstremisme - ofte finner vi de mest ekstreme tilfellene på de usensurerte nettplattformene. Det er i disse foraene at høyreekstreme terrorister har fått inspirasjon og støtte for sine kommende terrorhandlinger.

Rasismens ytterste konsekvens: 22. juli, Christchurch og Manshaus

I løpet av det siste tiåret i Norge har vi opplevd det verste massedrapet i fredstid, så vel som et forsøk på en terrorhandling. Frykt for islamiseringen av Europa var ett av flere ideologiske motiver Anders Behring Breivik hadde den 22. juli 2011 til å bombe regjeringens hovedkvarter i Oslo og deretter skyte ungdommer på Utøya.

Brenton Tarrants terrorangrep mot to moskeer i Christchurch på New Zealand i mars 2019 var inspirert av Breiviks terrorhandlinger, mens Philip Manshaus angrep på en moské i Bærum i august samme år, på sin side var inspirert av Christchurch-terrorhandlingen.

Felles for alle tre var at antimuslimske ideer var kun ett av flere motiver for handlingene. Manshaus var i likhet med Breivik også inspirert av antifeminisme og hvit makt-ideologi og tanken om at han var del av en rasekrig, noe som foranlediget hans rasistiske drap på sin adopterte stesøster. I disse terrorhandlingene ser vi de ytterste konsekvensene av antimuslimske, rasistiske konspirasjonsteorier, som påstår at muslimsk innvandring bidrar til en stor utskiftning som på sikt vil utrydde den hvite rase.

De sterke antimuslimske holdningene som lå bak disse terrorhandlingene viser hvor langt det kan gå, dersom man tar konspirasjonsteorier om muslimers maktovertagelse bokstavelig. Kontra-Jihad, Eurabia og Den store utskiftningen er stikkord for det tankegodset som inspirerte til terrorhandlingene.

LES OGSÅ:

Slipper han noen gang ut? Forvaring i 22. juli-saken og endringer i loven om forvaring

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap