Anders Behring Breivik (eller Fjotolf Hansen som han heter nå) har søkt om å bli løslatt på prøve fra forvaring etter å ha sonet minstetiden på 10 år. Mange vil reagere om han skulle slippe ut av fengsel.

Breivik ble dømt til forvaring for å beskytte samfunnet mot ny og alvorlig kriminalitet. Dommerne mente at faren for at Breivik ville begå ny kriminalitet var så stor at en vanlig fengselsstraff på 21 år ikke var god nok samfunnsbeskyttelse. Derfor ble han dømt til forvaring med en tidsramme på 21 år og en minstetid på 10 år. Dette var den strengeste straffen en person kunne få da han ble dømt i 2012.

Endret loven etter 22. juli-saken

Etter 2012 har det skjedd flere endringer i loven om forvaring med mer eller mindre tydelig referanse til 22. juli-saken. Endringene henger sammen med at flertallet i Stortinget mener at en forvaringsdømt skal sitte i fengsel minst like lenge som en som er dømt til vanlig tidsbestemt straff for det samme lovbruddet.

Det skal altså være en forholdsmessighet mellom tidsbestemt straff og forvaring, med den forskjell at en forvaringsstraff kan forlenges, og dermed er tidsubestemt. Dette skjer gjennom at tidsrammen forlenges, og den eneste grunnen til at en dommer kan forlenge forvaringsstraffen er at faren for ny alvorlig kriminalitet er stor.

Selv om loven er endret slik at man i dag kan dømmes for terror til forvaring med en tidsramme på 30 år og en minstetid på 20 år, kan ikke dommen til Breivik endres. Dette er fordi lover ikke gis tilbakevirkende kraft i Norge. En person skal dømmes ut fra de lovene som gjaldt da den kriminelle handlingen ble begått, og dommen kan ikke endres etter det selv om loven blir forandret. Om Breivik hadde blitt dømt til forvaring i dag, er det nok ingen tvil om at tidsrammen ville blitt satt til 30 år og minstetiden til 20.

Heving av tidsrammen til 30 år ble gjort fordi maksimalstraffen for terror i Norge og flere andre europeiske land er 30 år. På den måten gir man signaler om at Norge ikke er et «safe haven» for terrorister med lavere straffenivå enn andre land. Ut fra denne tankegangen samt Stortingets intensjon om forholdsmessighet mellom en forvaringsstraff og tidsbestemt straff, vil det være viktig å holde Breivik i fengsel i lang tid fremover. Men, hvordan skal man sikre det når dommen hans ikke kan endres?

Riksadvokaten mener loven strider med den allmenne rettsoppfatning

Etter dagens lov kan Breivik nektes å bli løslatt på prøve bare hvis gjentakelsesfaren for ny alvorlig kriminalitet er stor. Selv om man mener at det er urimelig at Breivik noen gang skal slippe ut av fengsel fordi han fortjener å bli straffet, kan han ikke holdes fengslet ut over minstetiden av den grunn. Dette er fordi dommeren i spørsmålet om prøveløslatelse ikke skal vurdere lovbruddets karakter, men Breivik karakter.

Dommeren skal altså ikke ta stilling til hva Breivik fortjener av straff, men om faren for at han vil begå ny alvorlig kriminalitet er så stor at samfunnet fortsatt trenger å være beskyttet mot ham.

Riksadvokaten og regjeringen mener imidlertid at loven om prøveløslatelse fra forvaring strider imot «den allmenne rettsoppfatning», det vil si hva som antas å være det folk flest mener er rett og rimelig. De mener det er lettere å bli prøveløslatt fra forvaring enn fra en tidsbestemt fengselsstraff, hvor prøveløslatelse kan skje etter 2/3 tid, men ikke så lenge det er utilrådelig. Det vil si at det er grunn til å anta at domfelte vil begå ny kriminalitet i prøvetiden. Spesielt hevder de at dette gjelder såkalte «tunge kriminelle».

Dette argumentet høres fornuftig ut, men en gjennomgang av prøveløslatelsene for de «tunge kriminelle» som er dømt til forvaring, viser at de ikke blir prøveløslatt noe tidligere enn de kunne blitt om de hadde fått en tidsbestemt straff. Til tross for dette vurderer regjeringen å foreslå å endre loven slik at en person bare kan bli prøveløslatt fra forvaring dersom det er sikkerhetsmessig forsvarlig.

Dette betyr at faren for ny kriminalitet ikke trenger å være stor for å opprettholde fengslingen.

Hvordan vil en ny lovendring påvirke de andre som soner i forvaring?

Det er grunn til å spørre om en slik lovendring vil sikre en forholdsmessighet mellom prøveløslatelse fra forvaring og tidsbestemt straff. En person som er dømt til tidsbestemt straff, for eksempel for et grufullt drap, kan bli nektet prøveløslatelse etter å ha sonet 2/3 av straffen med den begrunnelse at det kan virke støtende på den allmenne rettsoppfatning. Her er det altså lovbruddets karakter som begrunner at vedkommende fortsatt må holdes i fengsel.

Fordi hensikten med forvaring er å hindre ny alvorlig kriminalitet, kan mest sannsynlig denne begrunnelsen ikke benyttes for å nekte en forvaringsdømt prøveløslatelse. Det vil nok bli vanskeligere å bli prøveløslatt fra forvaring dersom riksadvokatens og regjeringens forslag blir vedtatt, men det vil fortsatt være slik at en beslutning om prøveløslatelse fra forvaring må basere seg på en vurdering av lovbryterens karakter.

Det er altså de «tunge kriminelle» som har vært førende for endringer og forslag til endringer i loven om forvaring, der det har vært viktig å sikre at de ikke blir løslatt på prøve for tidlig. Dette kan betegnes som skjerpinger av loven. Samtidig er det gjort endringer i loven som sier at barn i utgangspunktet ikke kan dømmes til forvaring, utenom i helt ekstraordinære tilfeller.

Før denne presiseringen kom i 2012 var det ingen barn som var dømt til forvaring. Etter presiseringen er likevel tre barn blitt dømt til forvaring. Endringer som skjerper loven vil også gjelde for dem og alle andre forvaringsdømte som ikke faller inn under kategorien «tunge kriminelle». Også for dem vil det bli vanskeligere å bli løslatt på prøve, noe som betyr at de vil kunne holdes i fengsel i lengre tid. Spørsmålet er: Vil vi det?