Politisk vil integrering oftest innebære å legge vekt på tilpasning og disiplinering gjennom ulike institusjonelle ordninger. Begrepet hverdagsintegrering peker på sin side mot en forståelse som inkluderer mindre institusjonaliserte deler av livet, som frivillighet, naboskap og vennskap. Da forbindes det mer med deltakelse, tilknytning og tilhørighet. Vår påstand er at integrering også har blitt en kulturell verdi i det norske samfunnet. Med det mener vi at integrering er noe alle borgere, om man er innfødt eller innflyttet, må forholde seg til.

Integrering er ulike ting

For forskere som jobber med spørsmål knyttet til integrering, kan det være utfordrende at begrepet fylles med så ulikt innhold. Mange forskere har derfor tatt til orde for å avvise begrepet. Vi ser det imidlertid som en fordel at begrepet kan forstås på ulike måter og endre meningsinnhold over tid og mellom situasjoner. Spennet i forståelser mellom politikk, hverdagsliv og forskning gjør det dessuten ekstra viktig å se nærmere på hvordan integrering forstås og anvendes i norsk sammenheng.

I boka Fortellinger om integrering i norske lokalsamfunn (2021), har vi undersøkt dette. Basert på flere studier fra en rekke steder i Norge, viser vi at det ikke finnes noe entydig svar på hvordan ulike grupper av innbyggere forholder seg til begrepet og fenomenet integrering. Tvert imot finner vi at integrering forstås på forskjellige måter og at det henger sammen med mange forhold i det spesifikke lokalsamfunnet.

Høy eller lav aktivitet i arbeidsmarkedet

Et eksempel fra boka er en studie hvor forskere har intervjuet ansatte i den offentlige integreringstjenesten i to kommuner som har nokså forskjellige erfaringer med å bosette flyktninger. I den nasjonale integreringspolitikken er det et mål om å bosette flyktninger spredt i landet, samtidig som det også er et mål om at alle skal sysselsettes. Ved å sammenholde hvordan de ansatte snakker om integreringsarbeidet, viser forskerne at disse to målene kan være vanskelig å forene. Hva som vektlegges i integreringsarbeidet, er i stor grad styrt av situasjonen i det lokale arbeidsmarkedet.

Er det høy aktivitet i det lokale arbeidsmarkedet, blir sysselsetting viktig. Er det derimot lite aktivitet i arbeidsmarkedet, må integreringsarbeidet betone andre aspekter. Videre viser de hvordan det lokale integreringsarbeidet er med på å forme forståelsen av sitt eget lokalsamfunn, som et innovativt og aktivt samfunn i det ene tilfellet, og som et samfunn som vektlegger gode relasjoner mellom innbyggerne i det andre.

Hvilke kulturelle forskjeller kan godtas?

I debatten om integrering handler det ofte om forskjeller og likheter. Hvilke kulturelle forskjeller kan godtas og hva er helt uakseptabelt? Er det en forutsetning med felles verdier, og i så fall hvor omfattende må likheten være? En utbredt forståelse av lokalsamfunnet slik det beskrives i lokalaviser og blant ordførere er at det nå har blitt et mangfoldsamfunn og hvor innvandrere omtales som en ressurs. Men samtidig som at etnisk mangfold framheves som ønsket, og som noe som beriker lokalsamfunnet, så legges det stor vekt på likhet, i den forstand at innvandrere skal bli medborgere som bidrar til å utvikle lokalsamfunnet gjennom deltakelse i arbeidslivet og på andre arenaer.

I noen kapitler utforsker forfatterne hvordan fellesskap kan utvikles ut fra et kulturelt og språklig mangfold. Et eksempel på et slikt felleskap er en musikkforestilling som heter Fargerikt fellesskap. Andre eksempler kan være aktiviteter basert på frivillighet som bruktbutikker, språkkaféer, broderiverksted eller idrettslag. Poenget er at i slike felles aktiviteter der ingen er majoritet eller minoritet, kan forskjeller berike og mangfold oppstå. Det utfordrer ideen om at integrering og inkludering skal være tuftet på at innvandrere må lære seg majoritetens kultur.

Forståelser av integrering kan være basert i noen bestemte «problemer» som for eksempel kan handle om innvandrere som en mulig trussel mot velferdsstaten eller mot kjønnslikestilling. Forventninger knyttet til hva integrering skal føre til bidrar derfor til å skape ideer om samfunnet og forholdet mellom innvandrere og innfødte. I sin tur kan dette underbygge spesifikke forståelser av «det norske» og det «fremmede» og det kan igjen bidra til å legitimere politiske tiltak.

Opplever tiltak for integrering som hinder

Ved å ta utgangspunkt i erfaringene og refleksjonene til noen mannlige flyktninger fra Syria, viser forfatterne av et kapittel i boka hvordan det å være i jobb trer fram som svært viktig for mennenes trivsel og selvfølelse. Mennene snakker tydelig imot forestillingen om innvandrere som «trygdemisbrukere». Samtidig opplever disse mennene tiltakene i den lokale integreringsprosessen til dels som et hinder for å nå dette målet, siden det legges mest vekt på frivillige aktiviteter som gir få kontakter mot arbeidslivet.

Mennenes erfaringer og refleksjoner utfordrer også utbredte forståelser av at deres problemer i Norge først og fremst handler om et krasj mellom deres «kultur» og «norsk» kjønnslikestilling.

Et siste eksempel er migrasjonshistorien til en polsk familie som har kommet som arbeidsinnvandrere og er bosatt i en liten kystkommune. Analysen viser hvordan de skaper tilknytning til stedet gjennom å ha en stabil jobb og gjennom sosiale relasjoner med øvrige lokale beboere. Men det kommer også fram at det å opprettholde nær kontakt med familien i Polen er viktig for å oppleve tilhørighet i det norske lokalsamfunnet. Dette står i klar motsetning til den relativt utbredte påstanden om at nære forbindelser til familie i hjemlandet er et tegn på manglende vilje til integrering.

Integrering er blitt en del av norskheten

Begrepet integrering og de måter det brukes på, handler mye om hva det vil si å være «norsk», hvor grenser for norskhet kan eller skal gå og hva som skal til for å kunne bli forstått som norsk (nok). Gjennom studiene som ligger til grunn for boka, kommer det fram at integrering i seg selv er blitt en del av denne norskheten. Integrering omfavnes som en forutsetning for et godt, trygt og velfungerende samfunn. I dette ligger det at både det å «bli» integrert, og det å bidra til å fremme andres integrering gjennom sitt yrke eller posisjon, framstår som bra og viktig. Vår måte å forstå dette på er at integrering, til tross for eller kanskje helst på grunn av sitt mangfoldige innhold, har blitt en del av hvordan vi alle betrakter våre omgivelser og de forventninger vi har til både oss selv og andre – som gode samfunnsborgere.

LES OGSÅ:

Covid-19 har vist at diskriminering i helsevesenet er et reelt problem

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap