Koronapandemien fungerer som et forstørrelsesglass. Det som fungerer godt i samfunnet hjelper nå enda bedre enn før til å gjøre livet bedre for alle, men også mangler og urettferdigheter blir avdekket. Vi må bruke anledning til å lære.

En av lærdommene fra pandemien er denne: strukturell diskriminering i helsevesenet finnes og medfører alvorlige konsekvenser for de som er direkte rammet og for hele samfunnet. La meg forklare med noen få eksempler.

Ikke med i regnestykket

Migrasjon er det vi kaller en helsedeterminant. Det vil si at å være innvandrer innebærer risikoer for helse. Disse kommer i tillegg til andre sosioøkonomiske faktorer, som dårlige levekår eller botetthet. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle innvandrere er syke – på samme måte som det ikke betyr at alle som tjener dårlig er det. Men det betyr at det er en faktor helsetjenestene må vite om og ta stilling til. Hvis man vil bekjempe unngåelige ulikheter i helse må man legge en strategi. Gjør man ikke dette, diskriminerer man menneskene man vet har høyere risiko for sykdom.

• Les også: Innvandrere og menn med lav inntekt og utdanning er mer utsatt for å dø av covid-19

Norge var ikke forberedt på Covid-19, men vi hadde en beredskapsplan for en eventuell influensapandemi. Denne planen omtaler sosioøkonomiske faktorer og innvandrerbakgrunn som separate faktorer som er viktige om en infeksjon sprer seg globalt. Likevel er det ingen spesifikke tiltak anbefalt for disse gruppene. Dermed ble ingenting satt i gang i mars 2020 for grupper av befolkninger man visste hadde større sannsynlighet for å bli syke. Pressekonferansene ble døvetolket fra starten, og det var jo veldig bra. Men oversettelse av informasjon til andre språk enn norsk kom på plass bare etter at avisene begynte å varsle om noen innvandrergrupper som man mistenkte ikke fikk god nok informasjon.

Mangler informasjon om innvandrerbakgrunn i helseregistre

I mange år har fagmiljøene anbefalt å registrere systematisk informasjon om innvandrerbakgrunn i helseregistre og helsejournaler. Svaret fra myndighetene er at dette ikke lar seg gjøre av hensyn til innvandrere, med begrunnelse i tidligere rasistisk misbruk av slik data. Da pandemien begynte, visste vi derfor ikke om innvandrere var over- eller underrepresentert blant de testede og de syke.

Gjennom koblinger av forskjellige registre fikk vi denne informasjonen etter hvert, men koblingene tar tid og krever byråkratiske prosesser. Det vanskeliggjør ethvert forsøk på å vurdere situasjonen og om eventuelle tiltak rettet mot en gruppe fungerer eller ikke.

Kronisk underrepresentasjon av innvandrere

Mye er blitt sagt de siste dagene om innvandrere som er underrepresentert i idretten, spesielt i organisering og ledelse. Det samme gjelder dessverre også i helsevesenet. Mange hjemme- og omsorgspleiere er innvandrere, men meget få innvandrere har en stemme i alt fra pasientorganisasjoner til ledere i helsevesenet.

Vi har en kronisk underrepresentasjon av innvandrere generelt i samfunnet. I pandemiens helsekrise er dette blitt «løst» med å hjelpe frivillige organisasjoner til å formidle informasjon til sine egne. Disse organisasjonene har gjort en fantastisk innsats, men det er tankevekkende at en slik viktig oppgave blir lagt til mennesker uten helsebakgrunn, uten å kvalitetssikre informasjonen som blir gitt. Samtidig er det hundrevis av innvandrere med profesjonell helsebakgrunn som venter på akkreditering. Mange får det aldri på plass og ender opp med å jobbe i stillinger de er overkvalifisert for.

Ingen strategi for å inkludere innvandrerbakgrunn

Mellom 2013 og 2017 fantes i Norge en nasjonal strategi for innvandreres helse. Da perioden ble avsluttet, valgte regjeringen å ikke følge denne videre på tross av anbefalingene fra fagmiljøene om å fortsette. Regjeringen mente at tiden var moden for å inkludere innvandrere på en mer eller mindre automatisk måte i all helsepolitikk. Vi på Universitetet i Bergen har fulgt opp hvordan dette gikk. Vi kan trygt si – det har ikke skjedd.

Vi vet at innvandrerbakgrunn er viktig for helse. Men vi registrerer det ikke, inkluderer det ikke i beredskapsplaner og har ingen langsiktig strategi for å håndtere denne viktige faktoren.

Ifølge det norske leksikon viser strukturell diskriminering til «overordnede strukturer som fører til at visse diskriminerende effekter ligger innebygget i systemet. De diskriminerende strukturene er ikke nødvendigvis resultat av bevisst handling, men eksisterer like fullt».

Det er på tide å lære: Bedre helse for innvandrere er bedre helse for alle. Å få dette på plass krever strukturelle endringer.

LES OGSÅ:

Debatten om strukturell rasisme er langt mer polarisert enn den behøver å være

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap