Politidrapet på George Floyd og de påfølgende demonstrasjonene i USA, og her i Norge, satte antirasisme på dagsordenen sommeren 2020. Debatten om disse demonstrasjonene og «Black Lives Matter» ble raskt like polarisert som innvandringsdebatten. Så kom debattene om vitenskapelige begreper og tilnærminger til å studere rasisme, og de ble også langt mer polariserte enn de hadde trengt å være.

Bidrar slike debatter til bedre vilkår for likeverdig tilhørighet i det norske samfunnet for barn og unge som er født her? For hverdagsrasismen, altså ikke politivolden, ikke direkte diskriminering i ansettelsesprosesser, men de små tingene i hverdagen, betyr også noe for din og min opplevelse av om vi får høre til. Og noen ganger kan det også være strukturelle dimensjoner ved denne hverdagsrasismen. Tilhørighet tenker man ikke så mye over så lenge alt er på stell, men mangel på tilhørighet kan oppleves både som akutt utenforskap og som langsomt nedbrytende.

Erfaringer med rasisme i Norge

Jeg har i min forskning de siste femten årene intervjuet og gjennomført fokusgrupper med mange hundre personer med innvandrerbakgrunn i Norge, samt ungdom og voksne med alle slags bakgrunner. Jeg har spurt folk om livene deres, håpene deres, erfaringene deres. Jeg har aldri direkte spurt om rasisme. Men jeg har likevel fått del i utrolig mange erfaringer om dette, fra hverdagen til helt vanlige nordmenn med innvandrerbakgrunn. At jeg selv har innvandrerbakgrunn og polsk som morsmål, plasserer meg som forsker på bestemte måter i dette landskapet av majoritets- og minoritets-nordmenn.

Erfaringene med rasisme har nesten alltid blitt omtalt som del av en mer sammensatt virkelighet, der inkludering oftere er en viktigere erfaring enn ekskludering. Problemet er at én ekskluderende erfaring faktisk kan bety mye, og sette noen spor som det er vanskelig å glemme. Heldigvis er de inkluderende og likeverdige erfaringene viktigere for de fleste, og mange velger aktivt å la dem få være viktigere.

Slik var det for den unge mannen jeg intervjuet i 2007. Han var norskpakistaner, kom til Norge som liten gutt, og var tidlig i 30-årene da vi snakket sammen. Han var bekymret for om hans to år gamle datter, med pakistanske besteforeldre som hadde kommet til Norge som arbeidsinnvandrere, noen gang ville få oppleve å høre helt naturlig til i Norge. Han håpet det. Til tross for noen direkte erfaringer med åpenbar rasisme, valgte denne mannen nettopp å la erfaringene med inkludering være de dominerende. Men uroen for datterens fremtid som norsk var der. Altså uroen for at et barn som er født i Norge ikke skal få oppleve å få høre til i sitt eget hjemland. Hvorfor? Jo, på grunn av navn og utseende.

Debatten om strukturell rasisme

I debatten om strukturell rasisme har søkelyset vært på om dette er et godt, dårlig eller overhodet anvendbart begrep i norsk sammenheng. Begrepet har åpenbart sin historie. I USA har strukturell rasisme en særskilt historie, blant mye annet i forhold til hvem som kunne bo hvor i amerikanske byer, basert på hudfarge – red lining. Dette kan man fortsatt spore følgene av der segregering satt i system har fått langvarige sosioøkonomiske konsekvenser.

Norge er ikke USA, men spørsmålet om likeverdighet som borgere med hensyn til tilhørighet, er høyst relevant i Norge. Dette handler om hvem som hører hjemme og ikke, men enda mer om hvem som bestemmer akkurat dette. Slikt kan være satt i system ved lover og regler, men slike strukturer kan også være mer uformelle. Hvem er det som gir anerkjennelse og hvem er det som ventes å be aller nådigst om anerkjennelse, som en av «oss»? Noen vil hevde at dette ikke handler om strukturer. Vel, slike uformelle strukturer er ofte skjulte og vanskelige å få øye på, især for dem som ikke selv rammes av den ulikheten de opprettholder. Det gjør dem dog ikke mindre virkelige for dem som må leve med at deres tilhørighet stadig blir satt på prøve.

Det som er hensikten og det som blir erfart

Å kunne skille mellom det som er hensikten og det som blir erfart er vesentlig. For eksempel: Hvordan tenker man på det å stille – eller å bli stilt – spørsmålet: «Hvor kommer du (egentlig) fra?» Eller hvordan forstår man det lovfestede vern av minoriteter i Norge? I en rettsstat som i global sammenheng er svært velfungerende, og også søker å beskytte minoriteter, men der svikt jo forekommer. I begge tilfeller er det lett å tenke seg at det som er hensikten og det som erfares, ikke alltid er sammenfallende.

Så hvordan skal man da forsøke å gripe, forstå og forklare både hensikten og det erfarte? Å unnlate å erkjenne at det er en forskjell, er en grov feil. Dersom det er ubalanse i makt og posisjon, vil det å ikke gi dette nødvendig tyngde også være en grov feil. «Strukturell rasisme» som en generell anklage mot systemet blir meningsløst, som Torkel Brekke er inne på i Morgenbladet. Men det å utelukke muligheten for reelle erfaringer av nettopp denne typen strukturell rasisme blir akkurat like meningsløst.

Utlending og norsk

Man kan undres over hvordan nasjon og etnisitet skal forstås opp mot begreper som strukturell rasisme. I Norge i dag dreier nasjon og etnisitet seg fortsatt vel så mye om arv og blodsbånd som om sosiokulturelle og språklige dimensjoner, og for noen også religiøse.

Noen unge mennesker som er født og oppvokst i Norge, og som ikke har annet til felles med sine venner enn at de også er født og oppvokst i Norge og oftest kun behersker ett språk godt – nemlig norsk, velger likevel å kalle seg «utlendinger». Er det snakk om sosiolekt og ungdommelig behov for markering?

Tja, dette handler om en mellommenneskelig mekanisme: at tilhørighet oppstår i en dialog. Dersom du ikke anerkjenner min tilhørighet, er min egen identitet som tilhørende her nokså lite verdt, nesten uansett hva slags menneskelig fellesskap vi snakker om. Da er det kanskje klokt å se nærmere på både strukturell rasisme og hverdagsrasisme, også i Norge.

Ikke som en tiltale, men som en kartlegging av fakta på bakken.

Kronikken bygger på artikkelen Om å få høre til: en noe avventende og lavmælt tilnærming til rasialisering i symposiet om strukturell rasisme i Tidsskrift for samfunnsforskning 01/2021.

LES OGSÅ:

Derfor bruker unge, norske kvinner hijab

DEBATT: Kritikken mot hijab blant deltakere på NRKs program «Familiekokkene» trenger nyansering.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap