To norsk-pakistanske søstre som har brukt hijab i TV-programmet «Familiekokkene» på NRK har aktivert diskusjonen om det religiøse klesplagget. Det har blitt uttrykt skepsis fra ulike hold til det noen mener at bruk av hijab symboliserer.

«Døtrene må ikke friste menn seksuelt ved å vise håret, men gamlemor kan sikkert få vise hår både her og der»

«(…) Aldri møtt en eneste feminist eller menneskerettighetsaktivist i hijab.»

Det var blant kommentarene islamkritiker Hege Storhaug mottok på sin side, ifølge NRK. Selv skrev Storhaug på Rights.no at «For meg forteller dette at døtrene ikke har klart å tilegne seg en trygg nasjonal identitet her. Mens moren antakelig har en trygg pakistansk-kulturell identitet. Døtrene kjenner seg antakelig verken hjemme i Pakistan eller Norge».

Hva sier forskningen om bruk av hijab?

Men er det så enkelt? Hva sier forskning om norske kvinner og bruk av religiøse plagg? Kanskje viktigst: Hva sier kvinner med minoritetsbakgrunn som selv bruker religiøse plagg? Hvilken type kjønnsidealer er dominerende blant ungdom og unge voksne i Norge som velger, i likhet med de to norsk-pakistanske søstre, å bruke religiøse klesplagg?

De siste ti årene har jeg studert religiøsitet og kjønn blant norsk ungdom og unge voksne med minoritetsbakgrunn. Funnene fra min doktoravhandling om ungdom som deltar aktivt i muslimske og kristne minoritetsmenigheter (2019) viser at det foregår ulike typer kjønnsforhandlinger, og at ungdom har ulike forhold til religiøse klesplagg.

I studien «Unge muslimer og kristnes forhandlinger av kjønn i migrantmenigheter» fant jeg at mange unge med minoritetsbakgrunn i Norge i hovedsak har tre begrunnelser for å bruke religiøse klesplagg. Disse er religiøs overbevisning, moralske verdier og kulturelle tradisjoner. Disse kan overlappe hverandre og trenger ikke nødvendigvis å representere den offisielle teologiske forståelsen. De er heller ikke en reproduksjon av foreldrenes religiøsitet, men er i høy grad preget av en form for religiøs individualisering.

Bruker hijab på grunn av religiøs overbevisning

Mange unge, norske muslimer ser gjerne på hijab som et tegn på religiøs overbevisning. Hijab er noe som viser til deres forhold til gud, men også at de er (gode) muslimer. Å bruke hijab anses også som et alvorlig valg fordi man blir som en representant for religionen overfor storsamfunnet. Dette kan innebære mye for de jentene som velger det. Flere studier har dokumentert at mange muslimske jenter opplever blant annet stygge blikk, trakassering og rasisme på bakgrunn av dette klesplagget. Mange jenter får også reaksjoner fra familiemedlemmer som bekymrer seg for dem. Slike hendelser kan bidra til at mange ser på bruken av hijab som et for krevende valg. Dermed velger noen også å legge hijaben vekk for å unngå den negative sosiale kontrollen fra personer i majoritetsposisjon og oppmerksomheten som følger med.

I studien fant jeg at også at kristne kvinner med minoritetsbakgrunn som bruker religiøse klesplagg i menigheten, begrunner bruken med at de ønsker å vise respekt for sin religion og religiøse tradisjoner på konkrete steder, som for eksempel i menigheten. De kan gjerne også vise til Bibelen for å begrunne kjønnsspesifikk klesdrakt. Forskjellen mellom de fleste kristne og muslimer er at kristne ikke bærer hodeplagg i det daglige (unntak katolske nonner). Bruken er som regel begrenset til kirkebesøk på søndager.

Bruker hijab på grunn av moralske verdier

Det finnes ikke en klar enighet mellom muslimske, norske jenter om hvorvidt bruk av hijab er obligatorisk for muslimske kvinner. Men de fleste, både de som bruker og de som ikke bruker hijab, mener at dette må være kvinners eget valg. Å bruke hijab er noe som bør komme som resultat av et selvstendig valg. For noen oppleves bruk av hijab ikke bare som kvinners valg, men som et kvinnefrigjørende valg.

I en studie jeg gjennomførte i 2010 om «Religiøsitet blant unge muslimer og kristne i Oslo» fortalte en muslimsk jente det selv slik:

«Vi bor i en materialistisk verden… Du har hair extention, du har falske øyevipper, du kan få botox i kinnene dine, du kan få falske lepper, du kan få falsk nese, du har falske bryster, du har fettsuging, du har små jenter som stikker fingrene sine i halsen for å spy opp igjen det de har spist. Hvorfor skal vi se så perfekte ut? Det er et falskt bilde... For all del, gjør det hvis du vil gjøre det. Men ikke tving meg til å gjøre det. Det er undertrykkelse av kvinner, du undertrykker kvinner når du sier at de (alle) skal se sånn ut. Man kan se på det (hijab) som en undertrykkelse, men vet du hva? For meg er det ikke en undertrykkelse, for meg det er en frigjøring. Det er en mye større frigjøring enn kvinner på 70-tallet som tok og brente BH-en»

På samme måte er det for mange kristne jenter. Valget om å bruke religiøse klesplagg eller kleskoder knyttes til en etisk livsførsel og det indre liv. De handler om en moralsk standard og om det som «sømmer seg». For eksempel kan det ses som umoralsk å bruke klær som viser for mye av kroppen. Slike tendenser ser man i flere kristne trossamfunn i Norge.

Bruker hijab på grunn av kulturelle tradisjoner

Religiøse plagg kan i mange tilfeller knyttes til nasjonale, religiøse miljøer. I disse miljøene bruker man religiøse plagg fordi det er en tradisjon fra hjemlandet (eller hjemlandet til foreldre). Da blir skillet mellom kulturell tradisjon og det religiøse uklart. I artikkelen «Hijab street fashion og stil i Oslo» viser sosiologen Inger Furseth at velutdannede kvinners bruk av hijab ikke bare handler om det religiøse, men om stil. Hijaben skal representere dem og deres generasjon. Mange tar avstand fra det de mener er gammeldagse «tantehijaber» og søker å kombinere tradisjonelle, muslimske klesmoter fra ulike deler av verden og «vestlige» motetrender.

På samme måte som i islam eksisterer det i flere retninger innenfor kristendommen regler og normer for kleskoder både i og utenfor menighetene. På grunn av majoritetsbefolkningens bedre kjennskap til kristendommen enn til islam, klarer de fleste å nyansere når det kommer til kristne. De vet for eksempel at ikke alle kristne er like konservative som de prestene som mener at kvinnelige prester ikke har noe å gjøre i Den norske kirke.

Slik nyansering trenger vi også når vi ser hijabbrukende kvinner.