Asylsøkeres sårbarhet brukes internasjonalt som kriterium for utvelgelse av blant annet overføringsflyktninger, og for å gi tilstrekkelig oppmerksomhet til grupper og personer med ekstra behov. Eksempler på slike sårbare grupper og personer er enslige mødre med små barn, enslige mindreårige og personer med store helseproblemer eller funksjonshemminger.

I forskningsprosjektet VULNER har vi undersøkt hvordan norsk lovverk og forvaltningspraksis på asyl- og flyktningefeltet forholder seg til sårbarhet. Vi finner at det norske systemet har flere mekanismer for å identifisere og ta hensyn til ulike former for sårbarhet, men også at det har mangler og svakheter.

Sårbarhet og innvandringsregulering

I Norge er de lovmessige forpliktelsene overfor personer og grupper med særskilte behov nedfelt i ut­lendingsloven i henhold til men­neskerettighetene og internasjo­nale konvensjoner og avtaler som Norge har sluttet seg til. Barn, personer utsatt for kjønnsrelatert vold og ofre for menneskehandel er noen av de gruppene som gis særlig oppfølging, og eventuelt særskilt beskyttelse. Andre kon­vensjoner og grupper har fått min­dre oppmerksomhet, for eksempel torturofre og funksjonshemmede.

Et søkelys på sårbarhet kan styrke migrantenes adgang til oppfølging og beskyttelse, men det kan også bidra til å svekke rettighetene deres i henhold til folkeretten. Dette er fordi sårbarheten ofte vurderes juridisk under paragrafer om humanitært opphold (§38 Utlendingsloven)

Veies opp mot innvandringspolitikken

Opphold på humanitært grunnlag følger av en skjønnsmessig vurdering av blant annet «sterke menneskelige hensyn». Her vurderes faktorer som sosiale og humanitære forhold ved retursituasjon, helsemessige forhold, og barnas behov. Men disse faktorene veies opp mot innvandringsregulerende hensyn, som for eksempel hvor mange andre i returlandet som kan være like sårbare.

Rettighetene man har til oppfølging som torturoffer, eller til å få «barnets beste» anerkjent som et grunnleggende hensyn, blir dermed svekket fordi utfallet av en avgjørelse er påvirket av den generelle norske innvandringspolitikken. Satt på spissen: Muligheten til å få opphold avhenger ikke bare av dine behov og hva du har opplevd, men av hvor mange andre som er i samme situasjon.

Kan dekke over brudd på flyktningretten

Hensyn til sårbarhet kan til og med dekke over brudd på flyktningretten. Regjeringen lempet i 2017 på den harde politikken overfor de enslige mindreårige «oktoberbarna» etter mye oppmerksomhet i mediene. Oktoberbarna fikk opprinnelig begrenset tillatelse under §38 («sterke menneskelige hensyn») for å være i Norge så lenge de var barn som ikke hadde en forsørger i trygge deler av hjemlandet. Så snart de fylte 18 år, skulle de sendes tilbake.

Da det ble kjent at mange av disse barna manglet nettverk i Afghanistan, hadde helsemessige problemer og i tillegg hadde opplevd ulike former for vold og traumer, bestemte Stortinget seg i november 2017 at oktoberbarna skulle få sakene sine revurdert etter såkalte «sårbarhetskriterier».

Men selv om noen etter denne vurderingen fikk en ordinær oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, burde saken deres gitt dem flyktningstatus da de først kom. Dette på grunn av den usikre situasjonen i hjemstedet og mangel på beskyttelse i et trygt område.

Savner koordinering og spisskompetanse

Norge har ingen enhetlig politikk for flyktningers sårbarhet. Vi har heller ingen egen prosedyre for å identifisere asylsøkeres sårbarhet ved ankomst, slik for­ventingen er i EUs asyldirektiver.

Identifisering av enkeltpersoners oppfølgingsbehov er i stedet ivare­tatt av ulike instanser som Politiets utlendingsenhet, Utlendingsdirektoratet, asylmottak og helsetjenesten. At flere aktører er oppmerksom­me på sårbarhet, er en styrke. At ingen har det koordinerende ansvaret og spisskompetanse, er samtidig en svakhet.

Når prosedyrene ikke blir tilpasset i tilstrekkelig grad, rammer det sårbare migranter særlig hardt. Ett eksem­pel er at de har begrenset adgang til personlig høring i Utlendingsnemnda og be­grenset adgang til juridisk hjelp.

Utilstrekkelig juridisk bistand tid­lig i asylprosessen kan få alvorlige konsekvenser for personer med liten kapasitet til å uttrykke egne beky­mringer og behov. Konsekvensen kan bli at deres rettigheter og sårbarhet ikke blir identifisert, eller at de først blir identifisert senere i søkeprosessen.

Ingen minstekrav for bostandard på mottakene

Det norske mottakssystemet har flere tilpassede bo- og oppfølging­stiltak for visse grupper. Disse omfatter blant annet om­sorgssentre og egne mottak for enslige mindreårige asylsøkere, tilrettelagt avdeling for personer med ekstra store helseproblemer og egne botiltak for ofre for men­neskehandel.

De ordinære mottakene har på sin side begrenset kapasitet til å ivareta be­boere med store oppfølgingsbehov, og det foreligger ingen minstekrav for mottakenes bostandard og be­manning.

Mottaksforholdene varierer, og det gjør også oppfølgingen de får i det lokale velferdstjenestene. Mange helsetjenester har ikke tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å følge opp traumatiserte personer eller komplekse helsebehov. En måte å håndtere dette på kunne være en egen mottakslov som vil gjøre mottaksforholdene mer enhetlige og forpliktende.

Norsk politikk kan skape sårbarhet

Flyktningers sårbarhet er også uløselig knyttet til politikk. Innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken de siste årene skaper nye former for sårbarhet både her i Norge og ved retur til hjemlandet.

Et eksempel er den økte bruken av midlertidige oppholdstillatelser. Dette omfatter blant annet personer som blir boende i asylmottak etter at de har fått opphold, fordi de mangler ID-papirer. Det gjelder også regelen om at oppholdstillatelsen kan inndras fordi situasjonen i hjemlandet har endret seg. Å be flyktninger ha kofferten ferdig pakket for retur tjener kanskje avskrekkingshensyn, men kan sette ytterligere press på mennesker i en sårbar situasjon.

Et annet eksempel er når retur begrunnes med henvisning til at flyktningene kan bo et annet sted i opprinnelseslandet, såkalt «internflukt». Norges praktisering av denne regelen står i strid med både flyktningkonvensjonen og Norges globale engasjement for interne flyktninger i land som er sterkt preget av krig og ustabilitet. I tillegg går det imot forventningen i FNs flyktningeavtale om å fremme «varige løsninger» for flyktningene. Dette gjøres best ved å gi stabilt opphold i Norge eller ved å støtte retur som ikke er basert på internflukt i opprinnelseslandet.

LES OGSÅ:

– Velkommen til Norge, så lenge du tilpasser deg

KRONIKK: Enslige mindreårige flyktninger forteller at de må bli så like nordmenn som overhodet mulig for å bli akseptert og inkludert. Mange legger derfor egen kultur og verdier på hyllen, til fordel for sosial inkludering.

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap