Etter nyhetene om at Moria-leiren i Hellas stod i flammer i september reagerte mange med motstand og avsky mot beslutningen om å bare hente 50 asylsøkere. Flere demonstrerte mot beslutningen og flertallet av nordmenn ville øke antallet, ifølge meningsmålinger.

Protestene førte ikke frem. I det siste forslaget til statsbudsjettet viderefører regjeringen et årlig inntak på 3000 kvoteflyktninger.

Protestene i september viser at vi engasjerer oss - men hva gjør nordmenn for å inkludere flyktninger etter at de faktisk har kommet?

Ressurssterke og sårbare

Bosetting i et nytt land kan være en utfordrende prosess for flyktninger generelt og særlig for enslige mindreårige. Brudd på relasjoner og tap av nære tilknytningspersoner er et fellestrekk for gruppen. De må møte en ny kultur med nye lover, vaner, kulturelle koder og utdanningssystem – helt uten støtte fra foreldre og nærmeste familie.

Tidligere forskning har så langt fokusert på psykiske helseplager, traumer og utfordringer i verts-samfunnet. Vårt forskningsarbeid på gruppen har imidlertid også vist at enslige mindreårige har god psykososial funksjon og tilpasning.

Enslige mindreårige forteller at de er bevisst på mulighetene de har i Norge og har høye ambisjoner. Vi finner i tillegg et sprik mellom de positive holdningene som ungdommen viser utad, og påkjenninger de faktisk opplever.

Flere forteller at gleden over å ha kommet til Norge ofte er kortvarig ettersom realitetene i deres nye tilværelse synker inn.

Nordmenn holder avstand

Flere sier at de er ensomme og opplever at nordmenn er «kalde» og holder avstand. Mangel på et sosialt nettverk i nærmiljøet er en stor utfordring blant mange enslige mindreårige.

De forteller videre at de må bli så like nordmenn som overhodet mulig for å bli akseptert og inkludert. Mange legger derfor egen kultur og verdier på hyllen, til fordel for sosial inkludering.

Flere forteller også at de skjuler viktige deler av seg selv for å bli akseptert, særlig aspekter rundt egen religion. Enslige mindreårige viser styrke og evne til å navigere og forhandle med omgivelsene for å bli akseptert.

Men til hvilken pris?

Ufrivillig assimilering – riktig strategi?

Assimilering betyr å «gjøre lik». I en holdningsundersøkelse gjennomført av Statistisk sentralbyrå kommer det frem at vi som befolkning har fått en mer innvandrervennlig innstilling. Samtidig mener mange at flyktninger må tilpasse seg det norske samfunn og at de bør tilstrebe å bli så like nordmenn som mulig. Dette kan kalles en assimileringsstrategi.

I stortingsmeldingen Mangfold gjennom inkludering og deltakelse står det at målet for politikken som er rettet mot gruppen er integrering og ikke assimilering.

Integrering krever at vi som samfunn har et åpent og inkluderende syn på kulturelt mangfold. Det krever at vi ikke bare aksepterer og verdsetter språklige og kulturelle bidrag som flyktninger tilfører, men også evner å tilpasse oss flyktningene. Dette betyr at en gjensidig tilpasning fra begge parter må finne sted.

Mennesker som opplever å bli møtt av en holdning som tilsier at de ikke passer inn tenker at de må tilpasse seg mer enn denne integreringsstrategi skulle tilsi. Assimilering oppstår når et individ velger å tilpasse seg majoritetskulturen, samtidig som det tar avstand fra egen og opphavlige kultur. Assimilering er knyttet til et lavere nivå av tilfredshet, til avmakt og tap av kulturell identitet.

Hvem må tilpasse seg?

En ung kvinne som deltok i vår studie om opplevelsen av å komme til Norge som enslig mindreårig fortalte det slik: «Det er mitt ansvar å bli nordmann. Jeg må jobbe for å lære meg hvordan jeg skal være her. Det er mange sånne ting du skal lære, men jeg synes også det er viktig å huske på hvem du er. Du kan fort glemme det her. Da blir man trist og faktisk syk. Jeg må huske på guden min og folk fra hjemlandet mitt. For de vet hvem jeg er, og jeg må ikke miste den personen».

Spørsmål rundt balansen mellom assimilering og integrering er oppe til diskusjon. Skal de som kommer hit ensidig tilpasse seg norsk kultur? Skal alle i Norge tilpasse seg et nytt flerkulturelt fellesskap? Eller skal det være opp til flyktningene selv hvor mye de tilpasser seg det norske samfunnet?

En hel landsby

Ordtaket «det trengs en hel landsby for å oppdra et barn» har afrikansk opprinnelse. Det beskriver filosofien at et helt samfunn av mennesker må samhandle med et barn for at barnet skal oppleve vekst.

I vårt forskningsarbeid på enslige mindreårige flyktninger sin opplevelse av tilpasning til livet i Norge, spurte vi hva samfunnet kunne gjøre for å møte dem på en bedre måte.

De svarte at de savnet nære omsorgspersoner, gode relasjoner, aksept, og ikke minst støtte for å nå ambisjoner og drømmer. Flertallet i det norske folk ønsker å ta imot flere flyktninger, samtidig opplever flyktninger å bli ekskludert av nordmenn.