Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2023 skrev Johann Olav Koss i en kronikk følgende: 

«Et mål om at herrelandslaget i fotball skal kvalifisere seg til VM, bør vel ikke avgjøre hvordan vi driver idrett for 12-åringer. Det krever at idrettsstyret tar et oppgjør med seg selv og reflekterer over sin egen kultur og praksis. Det er på tide å endre fokuset fra resultater, interne stridigheter og maktkamper til dyrking av viktige verdier som fair play, glede og utvikling.»

Koss – som er OL-vinner, Right to Play-gründer og tidligere visepresident i Norges Idrettsforbund (NIF) – signerer som «idrettspappa» og peker på at penger ikke er alt, men samtidig kan lite løses uten penger.

For at idretten skal videreutvikles som integrasjonsarena og bidragsyter til bærekraftmålene, krever foreldre, sponsorer og politikere dessuten at den engasjerer seg i samfunnsdebatter om mangfold, sosialt ansvar, miljøspørsmål, likestilling og økonomiske klasseskiller.

Idrettslederens rolle er sentral

Det jeg og 17 andre kollegaer fant i antologien «Idrettsledelse i praksis», er at lederes rolle blir sentrale for å balansere slike krav, der tradisjoner og nytenkning går hånd i hånd. Det betyr ikke at ledernes ord er lov. 

I mange tilfeller er dårlig ledelse årsaken til problemer og feilsteg. Lederskap blir derimot viktig fordi det er ulike oppfatninger i mange idrettsorganisasjoner om hvor grensene skal gå for hva idrett skal ha ansvaret for i samfunnet.

På samme tid utvikles ikke idrettens lederskap i et vakuum. Erfaringene idrettsledere har fra ulike bakgrunner bringer med et stort potensial, enten de stammer fra utøveraktivitet eller næringsliv. Men de kan også medføre en blindside for idrettens egenart.

Forskningen på idrettsledelse, og særlig NIF (Norges idrettsforbund), har nemlig avdekket særegenheter ved «den norske modellen» vi har for å organisere idrett. Med 55 særforbund, 11 idrettskretser, 328 idrettsråd og circa. 1,9 millioner medlemmer, dekker NIF store områder av idrettsrelatert aktivitet og organisering i Norge.

Hva skiller idrettsledelse fra annen ledelse?

Imidlertid er det fortsatt mye forskning om idealiserte teorier og lederidealer og for lite oppmerksomhet knyttet til hva en forsker allerede på 1990-tallet kalte «the actual movers and shakers» i idrettsorganisasjoner. Idrettsledelse i praksis tar derfor for seg fire områder.

Det første området handler om hva som er spesielt for idrettsdelen av ledelsesforskningen? Alternativene til nå har ofte vært tilpasset litteratur fra den generelle ledelsesforskningen (gjerne med caser fra næringslivet). 

Samlet sett inntar denne boka en mellomposisjon – forfatterne anerkjenner og bruker ledelsesfagets erfaringer til å koble det til idrettsfeltets særegenheter. Det viktigste er ikke å innta én posisjon, men å vite når det ene eller andre perspektivet er aktuelt å bruke.

Lederens opplevelse av mening er avgjørende

Det andre området dreier seg om hva slags lederskap som er aktuelt for idrettsledere. Her forgrener debatten seg videre i undergrupperinger, for eksempel type lederskap, betydningen av kjønn, kultur, etnisitet og nasjonalitet, for ikke å glemme kontekst. 

Relevansen av mening er et eksempel som forener disse temaene, fordi lederes egen opplevelse av mening er avgjørende for å skape opplevelse av meningsfullt arbeid i resten av organisasjonen.

Målene er relevante for type ledelse

Det tredje området dreier seg om hva slags idrettsledelse som er relevant for å nå et gitt mål. Dette målet kan være enten prestasjoner og treningsledelse, idrettens bidrag til samfunnsendringer, kommersiell aktivitet, nye innovasjoner, eller å koble utøveres idrettsaktiviteter med resten av tilværelsen.

Med andre ord anerkjenner denne boka at ledelse er et verktøy, vel så mye som et sett med normer, på flere deler av idrettens virkefelt. Nært knyttet til dette punktet er også forholdet mellom lederskap og organisatoriske forhold, det vil si med hvilke midler lederskapet kan realiseres.

Lederens egenskaper spiller en rolle

Det fjerde området handler om individuelle ledere av idrettsorganisasjoner og deres særegenheter. 

Selv om relasjoner og sosiale forhold står sterkt i idrettsforskningen, kan vi ikke utelate det faktum at mye av idrettsledelse handler om enkeltpersoner. Store deler av idretts-verdenen holder fremdeles på ideen om at en pyramidestruktur med en «enehersker» på toppen er det beste alternativet for en effektiv organisasjon.

• Les også: Internasjonal idrettsledelse er sårbar for korrupsjon. Hva kan gjøres?
• Les også: Korrupsjonens sosiale drivkraft kjenner ingen grenser

Gjennom å utforske disse fire områdene, viser boka at lederskap i idretten får stadig større betydning. Men utfordringen er at deltagermangfoldet blir større, interessekravene hardere, og prioriteringene vanskeligere. Uten å forberede seg til dette, vil ingen ledelse være hensiktsmessig.

Referanser:

• Næss, H.E. (2022). Idrett: makt og mening i skjønn forening? I L. Kjølsrød & I. Frønes (red.), Det norske samfunn (8 utg). Oslo: Universitetsforlaget
• Svendsen, M. & Næss, H.E. (2024) Med hjerte for idretten. Meningsfullhet blant norske idrettsledere. I H.E. Næss (red) Idrettsledelse i praksis (s. 29-50). Cappelen Damm Akademisk
• Weese, W.J. (1994). A leadership discussion with Dr. Bernard Bass. Journal of Sport Management, 8, 179-189.

Les også:

Seksuelle tjenester skal ha blitt gitt bort i gave: Kunne dette ha skjedd hvis idretten var mer kjønnsbalansert?

Mange blir sjokkerte når nær­skogen hogges ned uten forvarsel