Forskersonen er forskning.nos side for debatt og populærvitenskap

Tenk deg at du står på perrongen på Oslo S og venter på toget. En person som du så vidt registrerer går forbi deg og plutselig får du ikke puste, du blir kvalm og det svartner for øynene dine. Kanskje du til og med besvimer. Du skjønner ikke selv hva som skjer, men kroppen din husker: personen som gikk forbi ligner på personen som voldtok deg da du var barn, og reaksjonen er typisk for PTSD, posttraumatisk stresslidelse.

Narrativ eksponeringsterapi bidrar til at du ser hele livet ditt

I narrativ eksponeringsterapi (NET) jobber vi med de som har opplevd traumer for å gi dem muligheten til å organisere minnene på nytt slik at de unngår å dissosiere, det vil si falle ut og miste kontakten med her og nå, sånn som i eksempelet over.

Traumer og vonde opplevelser er noe som enten over tid, hvis du opplever mye av det, eller etter traumatiske enkelthendelser kan forårsake post-traumatisk stresslidelse. Det som skjer da er at du har mistet noe av kontrollen på minnene dine og det fører til at de blander seg sammen på en slik måte at du ikke har helt kontroll på hvilke vonde opplevelser som hører til hvilket minne.

I narrativ eksponeringsterapi går du og terapeuten igjennom hele livet ditt, fra du ble født, for å finne ut av hvilke gode og vonde opplevelser du har hatt og sortere dem på en måte som oppleves trygg. 

På en livslinje, symbolisert ved et tau, legger du ut steiner for vonde opplevelser, blomster for gode opplevelser og pinner hvis du har gjort noe vondt mot andre. Så snakker man seg gjennom de viktigste steinene, blomstene og pinnene. Man begynner alltid kronologisk fra man ble født og jobber seg oppover til de hendelsene som har skjedd nylig.

Hva skjer i hjernen når vi blir utsatt for livstruende fare?

Det som skjer når man opplever et traume, er at en automatisert fryktrespons setter inn. Det vil si at kroppen tar over og får deg til å reagere automatisk. Mekanismen er utviklet over titusener av år for å beskytte oss i møte med livstruende farer.

For at vi ikke skal oppleve for mye vondt, er kroppen vår innrettet slik at dersom det blir for ille, slutter sansene våre å fungere og den vanlige måten å huske på blir overstyrt av en del av hjernen som heter amygdala. 

Amygdala er en struktur som blant annet skal hjelpe oss ut av potensielt farefulle situasjoner, blant annet ved at den er knyttet til minnet og jobber sammen med hippocampus. Men der hippocampus har kontroll på konteksten og de tørre faktaene av minnet, lagrer amygdala emosjoner og fryktrespons.

NET kan hjelpe deg å få bedre kontroll på reaksjonene

I et psykologisk traumeperspektiv kaller vi de minnene som er knyttet til de tørre faktaene for kalde minner og de minnene som har sterk følelse av frykt eller hjelpeløshet for varme minner. I de varme minnene har vi ikke kontroll på konteksten, det vil si hvor du var, hvordan det så ut osv. 

Det eneste vi husker er fryktfølelsen og hvordan den påvirket kroppen vår, for eksempel at pulsen nesten forsvant, det svartnet for oss eller at vi mistet kontrollen over musklene våre.

I narrativ eksponeringsterapi fokuserer behandlingen på å knytte sammen de kalde og de varme minnene slik at du klarer å se for deg hele den traumatiske hendelsen. Det gjør man ved sammen å snakke seg gjennom hendelsen så detaljert som overhodet mulig. 

Terapeuten jobber med pasienter med å få på plass så mange kalde minner som mulig i de mest traumatiske delene av hendelsen. Hva var den nøyaktige konteksten? Hva var sansene dine? Hva tenkte du? Hvilken følelse hadde du? Hvordan kjentes kroppen ut? Hva betydde hendelsen for deg da? Hva betyr den for deg nå? 

Disse spørsmålene inngår i det vi kaller NET-sirkelen. Sammen med terapeuten jobber man seg som en spiral dypere og dypere inn i hendelsen.

Eller man kan se på det som at man sammen prøver å se for seg en film hvor man zoomer så mye som mulig inn på de delene av hendelsen som er vanskeligst å huske. For dess mer man klarer å huske av hendelsen når det kommer til kontekst og kalde minner, dess mindre sjanse er det for at man opplever ukontrollerte stressreaksjoner i de situasjonene som minner om hendelsen. Som i eksempelet over.

Når man har snakket seg nøye igjennom én hendelse, skriver terapeuten ned historien, eller narrativet, som det kalles, og leser det tilbake til pasienten ved neste møte. Man får så mulighet til å fylle inn mer informasjon som har dukket opp i minnet. Denne gjenlesningen av narrativet bidrar til at de varme minnene blir mindre varme.

Narrativ eksponeringsterapi kan hjelpe personer med traumer å få bedre kontroll på sin egen reaksjon i situasjoner som den på tog-perrongen. Du vil bli mer oppmerksom på at du reagerer, men vil kunne minne seg selv på at du står på en perrong og venter på toget. Du er her og nå, ikke hos overgriperen fra barndommen. Selv om du fortsatt merker ubehaget, vil det være mulig å prøve å mestre egne reaksjoner og slik oppleve mindre stress.

Kilder:

• APA Diagnostic and statistical manual of mental disorders (DSM-5®). (2013) American Psychiatric Pub.
• Brewin, C.R. et al. (Jan, 2010). Intrusive images in psychological disorders: characteristics, neural mechanisms, and treatment implications. Psychol Rev. v. 117, n. 1, p. 210-32.
• Schauer, M.; Neuner, F.; Elbert, T. (2011) Narrative exposure therapy: A short-term treatment for traumatic stress disorders. Boston: Hogrefe Publishing.
• WHO – World Health Organization (2014). The WHO World Mental Health Survey Consortium.
• WHO – World Health Organization. (2019). International Classification of Diseases 11th Revision.