Det siste store pestutbruddet tok livet av rundt 12 millioner mennesker i India og Kina på 1900-tallet. (Foto: Ukjent / offentlig eie)
Det siste store pestutbruddet tok livet av rundt 12 millioner mennesker i India og Kina på 1900-tallet. (Foto: Ukjent / offentlig eie)

Er valget mellom pest eller kolera fortsatt like umulig?

POPULÆRVITENSKAP: Historien om de to grusomme sykdommene forteller også hvordan vi forsto at sykdommer ikke smitter gjennom lukt, luft og jord.

Publisert

«Å velge mellom pest eller kolera» er et vanlig uttrykk for de fleste når valget står mellom to onder. Uttrykket bruker to velkjente og svært dødelige sykdommer som eksempler på et tilsynelatende umulig valg. Eller er det virkelig et umulig valg? Skjønner vi egentlig hva et slikt valg dreier seg om?

De to sykdommene som er opphavet til uttrykket «pest eller kolera» er sykdommer forårsaket av forskjellige bakterier som har hatt store betydninger for verdenshistorien. Det er særlig måten vi forstår sykdommer på som har som har utviklet seg. Det har gitt oss bedre verktøy til å hindre og behandle både pest og kolera.

Pesten kom til Norge før det «kom et skip til Bjørgvin»

Av disse to sykdommene er pesten kanskje den vi har størst kjennskap til i Norge. Den mest berømte pestepidemien, kjenner vi i dag som Svartedauden. «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349...» er en kjent setning for alle som har gått på norsk skole. Dette blir også regnet som starten på Svartedauden i Norge, en pest som tok livet av nær seksti prosent av Europas befolkning.

Det mange kanskje ikke er klar over er at det allerede året før ble konstatert pestutbrudd i Oslo. I tillegg kom det flere epidemibølger de neste årene som bidro til det store dødstallet. Forskerne er i dag uenige om den Justinianske pesten som herjet i Romerriket på 500-tallet, Svartedauden og det siste store pestutbruddet i Asia rundt 1900 alle var forårsaket av samme bakterie. Men det er store likheter. Under det siste utbruddet i Asia, ble pestbakterien identifisert av den sveitsiske legen Yersin. Derfor fikk pestbakterien navnet Yersinia pestis.

Pestbakterien kan også føre til blodforgiftning, som igjen kan føre til koldbrann. Bildet er fra 1975. (Foto: Dr. Jack Poland / CDC / Offentlig eie)
Pestbakterien kan også føre til blodforgiftning, som igjen kan føre til koldbrann. Bildet er fra 1975. (Foto: Dr. Jack Poland / CDC / Offentlig eie)
Byllepesten fikk navnet sitt fordi lymeknutene til de smittede hovnet opp og ble fylt av væske. (Foto: CDC / Offentlig eie)
Byllepesten fikk navnet sitt fordi lymeknutene til de smittede hovnet opp og ble fylt av væske. (Foto: CDC / Offentlig eie)

Det finnes fortsatt pest i verden

Pesten forekommer i tre varianter. Byllepest, lungepest eller som sepsis, altså blodforgiftning. Foruten tradisjonell dråpesmitte, hvor bakteriene sprer seg gjennom for eksempel nys og host, kan du også bli smittet av bitt fra lopper som har bakterien i seg. Bakterien lager en «blokkering» i halsen på loppa.

Når loppa biter deg for å spise blod, klarer den ikke å svelge og den kaster opp bakterier inn i såret der den har bitt deg. Vipps så er du smittet. Byllepest er den pestformen man har «størst» sjanse til å overleve, de andre er nær en dødsdom å regne - selv i dag. Det rapporteres stadig om årlige tilfeller av pestsykdom i verden.

Trodde sterke lukter kunne hindre spredning

Dette var altså ikke noe vi visste før på 1900-tallet. Sykdomsforståelsen før den moderne bakteriologiske forståelsen, dreide seg i stor grad om at smitte av sykdommer var veldig vanskelig å forklare. Det kunne for eksempel være en straff ifra gud. Den medisinske tilnærmingen derimot var i hovedsak miasmatisk. Det vil si at de trodde sykdommen spredte seg gjennom jord, vann eller luft. De hadde ikke kunnskapen til å forklare hvorfor noen ble syke og andre ikke.

Pestlegene fylte de lange nebbene i maskene sine med sterke urter. De trodde lukten av dem skulle hindre dem i å få den grusomme sykdommen. (Illustrasjon: Channarong Pherngjanda / Shutterstock)
Pestlegene fylte de lange nebbene i maskene sine med sterke urter. De trodde lukten av dem skulle hindre dem i å få den grusomme sykdommen. (Illustrasjon: Channarong Pherngjanda / Shutterstock)

I dag har vi blant annet tegninger av de som skulle prøve å helbrede de syke. De var ofte utstyrt med store masker som så ut som lange fuglenebb. Inni «nebbet» ble det lagt sterke urter som skulle fortrenge sykdommen. Sterke lukter var noe de trodde kunne beskytte dem fra pestsykdommen og andre sykdommer. Det forklarer også hvorfor flere levde i «kloakksystemet» rundt de offentlige toalettene i London under epidemien. Paradoksalt nok kan kanskje flere i disse kretsene ha overlevd pesten enn snittet ellers. Det hadde ingen sammenheng med den miasmatiske smitteforståelsen, men var snarere en bieffekt.

Sterk avføringslukt stopper - som vi vet - ikke sykdommen, men folk flest holder seg naturlig nok unna slike lukter. Da ble det også færre potensielle loppebærere og pestsyke i disse kretsene, dermed også færre smittekilder. Etter hvert forsto man at noe så enkelt som karantene og isolasjon var effektive tiltak mot sykdommen.

Opphevet karantenen fordi de trodde sykdommen var i jorda eller lufta

Hopper vi omtrent fem hundre år frem i tid til det første utbruddet av kolera i Norge i 1831, er det ikke mye av sykdomsforståelsen som har endret seg. Selv om de på denne tiden var i gang med å bygge den moderne staten, kan vi ikke si det samme om måten de forsto smitte og sykdom.

De statlige tiltakene var stort sett de samme som tidligere, karantene og isolasjon, disse var svært effektive. De var også i gang med å bygge opp et statlig medisinsk apparat og kollegium. Men på mange områder var sykdomsforståelsen fortsatt på «middelaldernivå». Ledende leger og eksperter på 1800-tallet hadde fremdeles etiologisk miasmatisk forståelse av sykdommen. Det vil si at de trodde sykdommen spredte seg gjennom det «telluriske og atmosfæriske». Om koleraepidemiene på 1830-tallet sa de at sykdommen allerede var i jorda eller i lufta. Oppfatningen var at skaden allerede var skjedd.

De trakk derfor konklusjonen at kolera ikke var smittsomt. På grunnlag av dette opphevet Karl Johan det mest effektive tiltaket mot smitten; karantenen. Det skulle vise seg å bli en katastrofal feil for flere tusen nordmenn. Mindre effektive statlige tiltak var innkjøp av sterke urter og lukter som kamfer, kvikksølv og opium. Dette skyldtes også den samme smitteforståelsen de hadde fem hundre år tidligere. I tillegg ble de anbefalt den alltid like populære årelatingen.

Denne litografien viser fjerningen av lik under koleraepidiemen i Palermo i Italia i 1835. (Illustrasjon: Gabriele Castagnola / Wellcome Images / CC BY 4.0)
Denne litografien viser fjerningen av lik under koleraepidiemen i Palermo i Italia i 1835. (Illustrasjon: Gabriele Castagnola / Wellcome Images / CC BY 4.0)

Forsto hvordan en sykdom kunne smitte

Et av de første skrittene på veien til vår moderne sykdomsforståelse – bakteriologien – kommer nettopp i forbindelse med koleraepidemiene. I London tegner legen John Snow et kart over hvor man finner de som er smittet. Han finner da ut at det er en sammenheng mellom drikkekilden og sykdommen.

Denne oppdagelsen var et viktig skritt på veien til forståelsen av bakteriologien da Robert Koch oppdaget kolerabakterien i 1883. For øvrig året etter at han oppdaget tuberkulosebakterien. Det var først da man forsto hvordan en sykdom kunne smitte.

I dag vet vi at vi blir kvitt kolera ved å erstatte væsketapet og i tillegg gi sukker eller saltløsning så væsken bindes i kroppen. Når det er sagt, må vi ikke overdrive hvor lett det er å bekjempe kolera. Årlig dør nærmere hundre tusen mennesker av nettopp Kolera. Men - valget mellom pest eller kolera er i dag ikke like vanskelig og umulig som det en gang må ha vært. Kanskje burde man heller gå for et dilemma som er mer dagsaktuelt og beskrivende for det samfunnet vi lever i: Finansiering av nye veier og kollektivtrafikk – bompenger eller ikke bompenger?