I år 2040 sitter forsker Kari Nordmann på laboratoriet til Norsk miljøforskning og stirrer på datamaskinen foran seg. Stoffet hennes kolleger mistenker at forårsaket dårligere spermkvalitet hos norske menn har nettopp dukket opp på skjermen.

Hun ser det klart og tydelig, i økende konsentrasjoner helt fra 2015 og frem til 2035 i avløpsvannet innhentet fra Oslo. Kari tar en telefon til kollegene på sykehuset og finner ut at stoffet som kalles «Huxflux» ser ut til å ha passert gjennom norske menneskekropper de siste 20 årene.

Bruker nye metoder for å finne kjemikalier i gamle prøver

«Huxflux» ble tilsatt energidrikker for å motvirke stress og viste seg å fungere meget bra. Men, omtrent samtidig var det mange som slet med å få barn med norske menn. I Sverige hadde de vært litt mer forsiktig med lovgivningen, og «Huxflux-drikkene kunne ikke selges der. Norske kvinner som hadde en svensk mann opplevde ikke de samme problemene med å bli gravide.

Karis økotoksikologi-kollegaer har testet «Huxflux» på spermceller og funnet en klar sammenheng; spermiene sluttet å svømme når de kom i kontakt med stoffet. Problemet for kjemikerne har vært at finne en god nok metode og instrument for å kunne analysere stoffet. Men nå har endelig Kari fått et flunkende nytt instrument. Hun har også klart å finne opp en analysemetode.

Kari har vist metoden for forskere i ekspertgruppen som drifter miljøprøvebanken. De ble såpass begeistret for teknikken hennes at hun fikk lov til å hente 10 gram dyrebart avløpsvann ut av banken fra hvert år mellom 2015 til 2035. Ved hjelp av dette kan hun nå bevise at Huxflux fantes i mennesker i Oslo allerede i år 2015.

Les også:

Miljøgifter setter seg i klærne

En helt sann historie - nesten

Denne historien fra fremtiden er helt sann. Nesten. Hvis vi bytter ut Huxflux og effektene dens med noen perfluorerte stoffer, Kari mot en svensk forskergruppe, norsk avløpsvann mot svenske fugleegg og årstallene 2015–2035 med 1968–1990, så stemmer historien faktisk ganske bra!

I 2010 startet Norge sin miljøprøvebank, ved hjelp av finansiering fra Miljødirektoratet. Her, i kjelleren på CIENS i Oslo lagres hvert år prøver fra Norges natur. Det er vev fra blant annet blåskjell, fisk, sel, isbjørn, luftprøver og fugleegg som samles inn hvert år. Formålet er å kunne analysere prøvene i fremtiden for å finne nye miljøgifter. Dette vil være stoffer som vi i dag ikke har analysemetoder for å finne, eller ikke engang vet at de er et problem.

Bruker miljøprøvebanken til å løse mysterier fra fortiden

Andre land har hatt en miljøprøvebank mye lenger enn Norge og de har hatt stor nytte av dette. Som sagt, når vi bytter Kari i eksemplet over mot et par svenske forskere så stemmer historien straks ganske bra.

I begynnelsen av dette årtusenet begynte uroen for perfluoroktansulfonsyre (PFOS) blant miljøkjemiker og lovgivere. Men, hvordan kunne man fortest mulig vise at PFOS hadde akkumulert i miljøet og var persistent nok til å hope seg opp?

Sverige har hatt sin miljøbank siden 1960-tallet og kunne bruke lomvi-egg fra 1968 til 2003 for å vise at PFOS har vært i miljøet over lang tid og hadde akkumulert i fuglene. De svenske forskerne kunne i løpet av få år vise en flott graf med økende konsentrasjoner av PFOS i lomvi-eggene fra Stora Karlsø i Østersjøen fra 25 nanogram per gram i 1968 til 614 nanogram per gram våtvekt i 2003. Det tilsvarer mellom 7 –11 prosent økning per år i konsentrasjon!

De svenske forskerne publiserte sine resultater (Holmström, Järnberg og Bignert, 2005). Dette hjalp lovgivningen med regulering av stoffene fordi bankprøvene kunde bekrefte at stoffene hadde funnets i miljøet over lang tid. Uten banken kunne man ikke ha gjort jobben. Den analytiske metoden som bruktes og instrumentene var ikke en gang oppfunnet i 1968!

Les også denne artikkelen fra NIVA:

Lager tidskapsel fylt med prøver fra norsk natur

En bank med negativ rente

Vi har nok flere stoffer i miljøet rundt oss i dag enn det finnes norske bloggere, men vet lite om alle og den totale effekten av disse kjemikaliene. I tillegg har vi per i dag ikke de analytiske metodene som vi trenger for å finne alle disse stoffene. Men, metodene blir stadig bedre og derfor lagrer vi prøver i miljøprøvebanken for fremtidens analyser.

Renten i banken er negativ. Det er bare et visst antall prøver av hver type og fra hvert år som lagres. Vi har ennå ikke gitt ut materiale fra banken. De prøvene vi har må spares et par år til frem i tid før de brukes. Ellers risikerer vi at det tar altfor lang tid for Kari i fremtiden å finne ut om Huxflux finnes i oss i dag.

Vi må være nøye i utvalg av materiale som skal gis ut til forskere. De må ha en god grunn til å ta det i bruk, det er jo rimelig vanskelig å samle inn nye luftprøver fra 2011 i dag.

Verdien av selve materialet stiger dog med tiden. Tenk på at i 2040 kan noen kanskje analysere en avløpsprøve fra 2019 for noen nye miljøgifter vi ikke en gang vet eksisterer i dag!