Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge vil i løpet av de kommende årene behøve tusenvis av nye helse- og omsorgsarbeidere. Samtidig mangler vi arbeidskraft i andre sektorer. 

Stoltenberg advarer derfor om at denne utviklingen vil få dramatiske følger for samfunnsøkonomien. Han sier at de viktigste beslutningene vi tar fremover ikke handler om olje, men om hvor vi setter inn arbeidskraften.

Medaljens bakside

Stoltenberg antyder at vi må gjøre vanskelige prioriteringer, men ikke hva det vil innebære i praksis. 

Arbeidsminister Tonje Brenna tror vi kan løse problemet ved å få hele folket i arbeid og mener at spesielt kvinner, innvandrere og eldre må jobbe mer. Om det lar seg gjennomføre i praksis gjenstår å se, men heller ikke hun adresserer den underliggende årsaken til problemet.

Bakgrunnen for at helse- og omsorgssektoren krever stadig mer penger og arbeidskraft, er egentlig en suksesshistorie. 

Det er historien om at vi har fått bedre arbeids- og boforhold, bedre kosthold, og en helsetjeneste som tilbyr vaksiner, antibiotika og regelmessige helseundersøkelser. 

Unge mennesker dør ikke lenger av sult, meslinger eller tuberkulose. Kirurgene bytter ut utslitte hofter, sviktende nyrer og slitne hjerter, og vi har effektiv behandling mot kreft og andre sykdommer.

Forventet levealder har økt med over 10 år siden 1950

Moderne medisin har gjort enorme fremskritt, og for hvert liv som reddes, øker gjennomsnittsalderen i befolkningen. Forventet levealder har økt med over 10 år siden 1950, og ifølge Statistisk sentralbyrå vil andelen eldre over 80 dobles innen 2060. 

Denne økningen i levealder er uten sidestykke i menneskehetens historie og har vært et uttalt mål for samfunnsutvikling – men medaljen har også en bakside.

Etter hvert som befolkningen eldes, øker andelen av mennesker som lever med alvorlige sykdommer. Spesielt fra femtiårsalderen øker sykdomsrisikoen, mens kostnadene følger etter. 

Mer sykdom og flere pensjonister gir færre yrkesaktive skattebetalere, samtidig som flere av dem trengs i helse- og omsorgssektoren. 

Vi har nådd et punkt i samfunnsutviklingen der medisinske fremskritt fører til mer sykdom og høyere helsekostnader, og årsaken til dette ubehagelige paradokset er dypt forankret i vår egen biologi.

Vi kjemper mot livets gang

Menneskekroppen er ikke skapt for å leve evig. Den er utviklet gjennom millioner av år med evolusjon for å føre livet videre til neste generasjon. 

Hver og en av oss starter livet som en befruktet eggcelle, og vi kan sammenlignes med blomster som vokser frem fra et lite frø. 

Vi blomstrer, befrukter hverandre og gir opphav til nye menneskespirer. Vi påser at barna våre får gode oppvekstsvilkår, men så er jobben i realiteten gjort. Før eller senere kommer høsten. Vi visner og dør, mens livet går videre i nye former.

Årsaken til dagens eskalerende helseutgifter er at vi som samfunn ikke lenger godtar livets naturlige gang. Mens vi tidligere kjempet mot bakterier, skader og dårlige levevilkår, utfordrer vi i dag selve aldringsprosessen.

Den store økningen vi ser i antall mennesker som lever med kreft og demens skyldes ikke skadelige miljøfaktorer eller manglende helsetjenester. Den skyldes et samfunn og en helsetjeneste som holder oss i live utover vår biologiske utløpsdato. 

Den medisinske forskningen dreies i økende grad mot å kurere aldersrelaterte sykdommer og i praksis er det selve døden vi sloss mot.

Noen vil si at dette er å sette saken på spissen; at målet for medisinsk forskning og utvikling er holde folk friske til de dør raskt og naturlig av alderdom. Men det er ikke slik det fungerer i praksis. 

Slutten på menneskeheten slik vi kjenner den

Den ubehagelige realiteten er at livsforlengende behandling av aldersrelaterte sykdommer skaper flere, enda eldre, mer hjelpetrengende og kostnadskrevende pasienter. Nye legemidler fortrenger mer helse enn de genererer, og helsesektoren representerer et nærmest bunnløst hull i samfunnsøkonomien.

Teknologioptimister tror at vi vil løse både kreft- og demensproblemene ved hjelp av bioteknologi og kunstig intelligens, men heller ikke det er særlig gjennomtenkt. 

Det stemmer at vi i dag ser konturene av en medisinsk utvikling hvor vi ved hjelp av stamceller og genteknologi kan fornye kroppen bit for bit og holde liv i mennesker på ubestemt tid. Men dette blir hverken billig eller uproblematisk. 

Tvert imot vil det kreve enda mer ressurser og skape større sosial ulikhet. En verden uten aldring og død kan høres fristende ut, men i praksis innebærer det en verden med genmodifiserte mennesker, uten barn og slutten på menneskeheten som vi kjenner den.

les også:

Finnes løsningen på kreftgåten? – Det grunnleggende problemet er hvordan kroppen vår er konstruert, sier professor

Dyr kamp mot alderdommen

Disse betraktingene fremstår kanskje som filosofiske og fjerne fra Stoltenbergs problemer med å skaffe nok arbeidskraft til det norske samfunnet, men de er egentlig to sider av samme sak. 

Hvis vi skal bevare en stabil samfunnsstruktur for kommende generasjoner, må vi rette fokus mot vårt forhold til aldring og døden. 

Det er nettopp den ukritiske kampen mot alderdommen som driver opp helsekostnadene. Godt hjulpet av frykt for døden, sterke pasientorganisasjoner og en profittjagende legemiddelindustri er vi i ferd med å skape en dystopi det kan bli umulig å komme ut av.

Kvalitet fremfor lengde

Min og Stoltenbergs generasjon bør derfor bli den første som tar et aktivt valg om å prioritere livskvalitet fremfor livslengde. Vi må prioritere våre barn og barnebarns oppvekstsvilkår og utdanning fremfor at vi selv skal leve lenger. Ikke minst må vi inspirere de unge til selv å få barn. 

Dette handler ikke om å forsake de gamle og syke. Tvert imot handler det om å prioritere forebygging, livskvalitet og omsorg fremfor medikamentalisering og teknologisk fremmedgjøring når vi blir gamle.

Dette er ikke et lett valg. Det er nesten umulig å stå imot kravene om at vi skal utvikle mer avanserte, livsforlengende behandlingsmetoder, men nettopp derfor er det viktig at politikere som Stoltenberg går foran og viser at det er mulig. 

Jeg oppfordrer derfor Stoltenberg og Brenna til å invitere helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre til et nasjonalt initiativ for å fremsnakke verdien av døden for en bærekraftig samfunnsutvikling.

Jarle Breivik er forfatter av boken «Løsningen på Kreftgåten»

Aktuelt fra forskersonen:

Utryddelse er for alltid

Hva gjør vi når verden går av hengslene?